A-magasinet

Storskog-trafikken var helt på grensen

1113 i uke 45.796 i uke 46. 492 i uke 47.110 hittil i uke 48.Tilstrømningen av asylsøkere over Storskog er på vei ned. Men ingen vet om det vil vare.

Vi ser dem på et par hundre met­ers avstand. De kommer ruslende i den lange Parkveien i Kirkenes, syv-åtte mennesker i bredden. Vi aner ikke hva de heter, hvor de kommer fra, eller hvor lenge de skal bli. Men de er ikke til å ta feil av. De tilhører så åpenbart den svære asylstrømmen som har tatt seg hit over russergrensen på Storskog, i verdenspressen kjent som The Arctic Rou­te to Europe.

Den må stanses, denne strømmen. «Slik kan det ikke fortsette», er den rådende vurdering her.

Hadde tidene vært av det mer alminnelige slaget, kunne folk nå ha snikksnakket i vei om årets siste solnedgang, innelivets gleder, timene i sofaen med termokanne og gullrekke på TV, kanskje litt om den forestående adventen og julen.

Norge tatt på sengen.

Men Kirkenes er stedet der hele Norge høsten 2015 ble tatt på sengen. Eller rettere, på Schengen. Det kom 131 asylsøkere hit i uke 39. 378 i uke 41. 1113 i uke 45, i snitt 159 om dagen. Skulle det fortsette slik, hadde asylstrømmen pass­ert Finnmarks samlede innbyggertall alt ved juletider til neste år.

Så alt har en grense. Stortinget har på rekordtid arrangert norgesmesterskap i innstramningspolitikk, og Regjeringen har sendt instrukser som er gjort gjeldende fra fredag. De som har hatt opphold i Russland, skal ikke få noen realitetsbehandling av asylsøknader. Migranter fra Irak og Afghanistan skal returneres i løpet av 48 timer. Sånne ting.

Men nå spoler vi tiden litt tilbake. Vi har ikke hjerte til å snakke om innstramninger når migrantene i Parkveien stopper og sier hei — tre små dager før den store katastrofen i Paris.

Flytkort rundt halsen.

I snorer rundt halsen har de kortene som fjerner siste rest av tvil om deres status her i verden. Det er elektroniske «flyt-kort», utstedt av norske myndigheter, kort som viser bilde, navn og tittelen asylsøker, kort som skal følge dem gjennom behandlingskverna til de har fått sine saker avgjort, i de fleste tilfeller avslått.

Den mest engelskkyndige i gruppen forteller at han er syrer fra den ødelagte byen Homs, med kone og barn i Dubai. De andre er palestinere som har reist fra trøstesløse forhold i Saida i Libanon, seks menn og en kvinne, alle unntatt én i alderen 22 til 29 år.

Mansur Hamed er 42. I Libanon har han kone, sønn på 18 og datter på 16. Reisen til Kirkenes har tatt ham fire døgn og kostet 4500 dollar, inklusive flybilletter til Moskva og Murmansk, biltransport til hotell i Nikel, anskaffelse av sykkel, transport videre til grensen. Alt ordnet med fikseres dyre hjelp.

- Er du optimistisk? Tror du at du får bli i Norge?

- Jeg håper det, sier Hamed.

Han reflek­terer ikke over det lett absurde i å entre Europa på 69 grader nord, «siste stopp før Nordpolen», som The New York Times kalte stedet da de var her.

Selfie på hålkeføre.

Den vesle gjengen passerer torget med krigsmødremonu­mentettil kunstneren Per Ung, reist i 1994, ved femtiårsminnet for frigjøringen av Finnmark. I Doktor Wessels gate er det hålke­føre og dårlig strødd. Ilanddrevne turister fra Hurtigruten strever med å holde seg oppreist. En dansk kvinne faller og blir hjulpet opp.

Asylsøkerne tar seg videre gjennom den stille og veldig alminnelige norske gaten. Forbi optikerbutikken Synsam. Bokhandelen Libris. Euro Sko. Fagforbundet. Degerstrøms Revisjon. Brillehjørnet Ur & Optikk AS. Euroflorist. «Den koseligste tiden på året begynner her», står det på blomsterbutikkens plakat.

Shady Majed, syreren, har med selfie-stang. Han tar bilder av seg selv og palestinerne og A-magasinets medarbeidere på hjørnet ved Rådhusgata.

De vil ha norsk telefonnummer.

De har alle et mål. De skal til banken og veksle penger. 500 dollar eller 450 euro er høyeste tillatte vekslings­beløp. Transaksjonene i SpareBank 1 går greit. På Narvesen tar de et nytt, beskjedent skritt inn i norsk samfunnsliv. De setter seg ned i spill— og lottohjørnet og fyller ut det enkle skjemaet som berettiger dem til å kjøpe sim-kort med norsk telefonnummer; det koster bare 49 kroner, datakort kommer i tillegg.

En adresse i Norge må de oppgi. De får hjelp, adressen har de bare hatt siden i går kveld: Fjellhallen, Kirkenes.

Et par av storkioskens mer lokale kunder følger nysgjerrig med på avstand.

- Hva skal vi si, spør en kvinne, og svaret kommer hun med selv:

- Man må jo stille opp. Men jeg tror ikke at det er de som trenger hjelpen mest, som får den. Pensjonistene på Centrum Kafé virker noen­lunde uberørte når vi avlegger dem et kort kontrollbesøk. Den store tilstrømningen må bremses, synes karene her, men like klart er det at russergrensen ikke bare kan stenges. Det hadde fått svære konsekvenser, politisk, økonomisk, praktisk. At man for tiden kan dra til Russland og fylle diesel for bare seks-syv kroner literen, takket være den svake rubelen, er bare en filledetalj i det hele.

Det er unntakstider.

Dagene går. Kirkenes-samfunnet består. Men overtidstimene blir mange, følelsen av unntakstider påtreng­ende. Kirkenes sykehus, som egentlig ikke er rigget til å betjene mer enn det tynt befolkede Øst-Finnmark, har nå en røntgenavdeling som etter rullebåndsprinsippet tar imot skarer av asylanter fra Asia, Midtøsten og Afrika til skjermbildefotografering. 20 ekstra pasienter hver time, 160 pr. arbeidsdag.

- Noen dager kom det så mange på en gang at det knapt var mulig å ta seg frem gjennom korridoren her, forteller over­lege Trude Sildnes.

Men nå flyter det greit. Stemningen på personalrommet virker god. Det er kommet ekstra fagfolk fra Haugesund, Harstad og Alta. På venteværelset sitter i overkant av 30 menn, mange fra Afghanistan, da A-magasinet er innom. De skal sjekkes for tuberkulose. Samtlige surfer på mobilen mens de venter, nettet på sykehuset er gratis.

Ikke akkurat jernteppe.

Grensesta­sjonen på Storskog, det politiske jordskjelvets epi­senter, ligger halvannen mil unna. Man tar riksveien forbi garnisonen i Sør-Varanger og kommer etter få minutter til den vesle husklyngen som er blitt så grundig filmet og fotografert siden september: Et par store, oransje telt fra Sivilforsvaret. Containere med sykler som migranter har brukt over grensen, og som skal sendes til resirkulering i Tana. Noen brakker. Et forbudsskilt mot å ta seg inn her som fotgjenger.

Før, da det var en helt annen orden på verden og Europa, gikk det et jernteppe her. Generasjoner av vernepliktige ble sendt til traktene for å overvåke Norges og NATOs grense mot Sovjet­unionen og Warszawa­pakten, trafikken på tvers var marginal. Å, så lenge det er siden.

Triste ansikter.

En mor sitter og gråter i eks­pedisjonsbygget. Mannen hennes har fått venstre ben amputert rett under kneet,­ protesen har han plassert ved siden av seg. Parets tre barn sitter i sofaen med store, und­rende øyne etter en reise fra noe vi vet lite om. Men de skal skjermes for pressefolks kameraer og kulepenner.

Neste dag ser vi trafikken mer på avstand: Klynger av mennesker som skysses inn i en bod til registrering og en første orientering fra politiet om at de har kommet til landet uten rett til opphold. Så sleper de kofferter og barnevogner over plassen til hus nummer to. Minibusser frakter dem videre når de er blitt mange nok.

Verden bak grensebommen. Bak grensebommen ser vi bare snø og is og småbjørk — den litt intetsigende starten på et rike som strekker seg helt til Stillehavet. Tre mil av gårde ligger Nikel. 19 mil derfra igjen ligger Murmansk, en storby med fiksere for mennesker som har googlet seg til at Norge er et bra land i verden. Og langt, langt av sted, bort­enfor Russland, ligger et utall av konflikt- og fattigdomssoner med mennesker som helst vil vekk, og som finner forbløffende greie reiseforbind­elser til Storskog via Moskva.

Hvor overrumplende denne asylstrømmen kom, illustreres aller best ved konsulent­rapporten som Justisdepartementet fikk i hende så sent som den siste dagen i september. Det var bare å droppe utbyggingsplanene for grense­stasjonen på Storskog, mente Holte Consulting. Det måtte holde med noen mindre­ utbed­ringer der. Men konsulentene tok for­behold:

«Valg av løsning for Storskog grensestasjon kan imidlertid også ha en betydelig politisk dimensjon, som det ikke er innenfor vårt mandat å vurdere.»

Ord for dagen: Handlekraft.

I etterkant har det vist seg at Storskog har en sterkt betydelig politisk dimensjon. Justisministeren, opposisjonslederen og statsministeren har alle vært på Storskog og dyrket handlekraften. Et bredt stortingsflertall har stilt seg bak asyllpolitiske innstramningstiltak som ikke minst har tatt sikte på å gjøre noe med den akutte Schengen-situasjonen på russergrensen.

Blant de mest handlekraftige i denne ekstra­- ­­­ordinære tiden er nok likevel Solbjørg Mikkola (62) fra flyktningetjenesten i Sør- Varanger kommune. Til daglig jobber hun med å bosette 80 flyktninger i Kirkenes pr. år, i seg selv en krevende sak. Men i seks-syv uker gikk hun endeløse dager i Fjell­hallen, der idretten har flyttet ut og flere tusen migranter har gått inn og ut.

Mikkola var også med under Kosovo-krisen i 1999, da det ble satt opp luftbro for flyktninger direkte fra Pristina til Kirkenes. Fjellhallen var brått et stykke Balkan, hun trodde det var en engangsopplevelse. Men nei.

- Situasjonen den gangen var veldig anner­ledes. Vi visste hvem som kom, alle kom fra samme konflikt. Nå vet vi ingenting. Og vi har hatt mye over 20 nasjonaliteter her.

- Hva sier folk i Kirkenes?

- Det er nok fortvilelse blant mange over det som skjer. Men det viktigste for oss som jobber med dette, er å ta imot folk med vennlighet og respekt.

Ingen slagsmål, ikke noe tull.

Mikkola og medarbeiderne hennes har noe å være stolte av: Det har hele tiden vært rolig stemning inne i Fjellhallen. Ikke et slagsmål, ikke noe tull, selv om opptil 200 mennesker har levd tett på hverandre etter traumatiske dager på reise.

- Vi gir tydelig instruks når de kommer, særlig om at hver og en må ta det hele og fulle ansvar for seg og sine. Vi går ikke inn og styrer og gjør tjenester for dem. Det er det viktig å holde fast ved, sier Mikkola. Svært, svært tydelig er hun også på at politikken og behandlingen av asylsøknadene får være and­res gebet.

Det har en sterk symbolikk når asylsøkere innkvarteres i fjellet i nettopp Kirkenes, et av de mest bombede steder i hele Europa under den annen verdenskrig. I sluttfasen i 1944 gjemte over 3000 mennesker seg i gruvene i Bjørnevatn.

Bildene av at de kommer ut derfra, er blitt sel­ve symbolet på krigens slutt. Frigjør­ingen av Syria lar vente på seg.

Kom med erfaringer fra Haiti.

Innkvarteringen i Fjellhallen er langt på vei avvikletnå. Vestleiren ved flyplassen har overtatt. En dramatisk innvandringssituasjon er brakt inn i forbløffende ordnede former: Norwegian Support Team, som tidligere har opprettet og driftet teltleirer i Indonesia, Pakistan, Somalia og Haiti, har deltatt i en storoperasjon ved flyplassen på Høybuktmoen.

I løpet av tre-fire uker er en avdanket sivilforsvarsleir blitt bygget opp til Ankomst­senter Finnmark, med 600 plasser. Det er det siste vi ser da flyet letter fra Kirkenes — de røde, blå og gråhvite brakkeriggene der flyktninger og «grunnløse» bortvisningskandidater lever i uvitenhet om hva de kommende dager, uker og år vil bringe.

Vi gjør det alle sammen. Men solen er tilbake i Kirkenes 21. januar.

halvor.hegtun@aftenposten.no