Når kona opplever at verden går henne imot, spyr hun ut edder og galle. Er det hans plikt å finne seg i det?

Frode Thuen: Hun er slem og ondskapsfull

Jeg har en temperamentsfull kone. Det er en fest jeg ikke ville vært foruten. Hun er konkret og synlig glad i meg og overveldende kjærlig, tålmodig og omsorgsfull. Da er det godt å være sammen.

Men temperamentet hennes har også en annen side. Når ting er vanskelige, blir de så veldig vanskelige. Da kan hun bli sur, avvisende og negativ og si aldeles avskyelig, slemme og krenkende ting om meg og livet vårt. Da trenger hun masse tålmodighet, oppmuntring og skånsom behandling, som jeg gir etter beste evne.

Jeg vet jo på ett plan at hun ikke mener det hun sier, og man skulle tro at jeg gjennom mange år hadde lært ikke å legge vekt på eller ta meg nær av det. Men det er vanskelig. Selv om jeg er ganske flink til å la ting passere og holde inne, blir det noen ganger så massivt, at jeg ikke klarer det. Da kan jeg si ettertrykkelig at jeg ikke finner meg i å ta imot det hun sier og gjør. Jeg er verd noe annet enn det, med alt jeg bærer over med, og det sier jeg.

Så vi har et problem, men vi ser det så ulikt. Hun mener problemet er at jeg ikke er lojal mot henne, og ikke villig er til å ta imot det hun kommer med når hun har det slik. Hun har det jo så vondt. Det hun trenger, er en klem. Ikke kjefting. Er det ikke slik det er å være gift, kanskje? Å ta imot og bære over med hverandre? «Du må liksom reagere på alt», sier hun.

Jeg reagerer langt ifra på alt. Men noen ganger blir det likevel for mye. Jeg har ofte sagt at jeg skulle ønske at jeg var så stor og sterk og trygg at jeg tok imot selv den verst tenkelige dritten, smilte godmodig, holdt rundt henne til hun roet seg og var like blid.

Men det klarer jeg altså ikke alltid. Og jeg blir sittende med et spørsmål: Er det virkelig det man har en ektefelle for – å ha noen å ta ut alle de verste impulsene sine på, all den verste frustrasjonen? Jeg skjønner ikke det. Det høres jo bra ut at man skal ha noen man kan vise seg frem for slik man er. Men når det tar slike former, er jeg ikke med lenger. At min fordømte plikt er å bare ta imot og støtte henne, uansett hva hun sier når hun er der, det føles som en så tung oppgave, at jeg er usikker på om jeg vil det i lengden.

Jeg forstår heller ikke impulsen til å være så intenst slem, så ondskapsfull, når man selv har det vondt. Det er ikke min skyld at hun har tunge dager! «Feilen med deg, er at du tar det personlig. Du vet at det kommer av ting som ikke har med deg å gjøre», sier hun. Men for meg gir dette like lite mening, som hvis en voldsmann sa til sitt sakesløse offer, at han ikke måtte ta det personlig å bli slått ned. Det skyldtes ting som ikke har med ham å gjøre.

Jeg lurer også på hva vi egentlig har sammen, når det kommer ut så mye negativt om meg og oss når hun er ute av lage. Bærer hun egentlig dette inni seg hele tiden, men har vanligvis overskudd til å holde inne og late som om hun er glad og fornøyd?

Jeg ønsker at hun selv kan si det, at hun er vanskelig å være sammen med noen ganger. Og at hun ber meg om å tilgi det skrekkelige hun kan si til meg da, og måten hun behandler meg på. For hun skjønner selvfølgelig at jeg noen ganger blir ute av meg, når hun sier så mye fælt. Men hun mener det jo aldri.

Og da hadde det vært greit! Da hadde hun sagt at hun gjør dårlige ting, og ikke bare sett min svikt. Da kunne jeg si at det var greit – og mene det. Men det sier hun ikke. Det vil hun ikke si.

• Les Frode Thuens svar lenger ned: