Foto: Alle illustrasjoner: Per Elvestuen
A-magasinet

Vi tok en weekend i Viken

Viken fylkeskommune har fått sin visjon: «Viken viser vei». Så vi dro.

  • Halvor Hegtun
    Journalist
  • Per Elvestuen
    Illustratør

Oslo-Rakkestad-Halden-Sarpsborg-Askim-Mysen-Sørumsand-Gardermoen-Hønefoss-Ål-Geilo-Rødberg-Lampeland-Prestfoss-Åmot-Drammen-Sandvika.

Nordbytunnelen var stengt. Skyene hang mørke og triste over Tusenfryds berg-og-dal-baner. Køen sto stille. Radioen virket ikke, den hadde ikke gjort det siden DAB-reformen.

Men det var ikke fritt for at det kriblet i kroppen likevel. Fredagen var kommet da vi endelig skulle ut på en større weekendreise i Viken, denne svære, mangslungne fylkeskommunen som etter mye forbigående surr og tvil faktisk kommer, og det allerede fra 1. januar 2020, når Østfold, Akershus og Buskerud fylkeskommuner går opp i en høyere enhet.

Bergensbanen fra Moss til Geilo

O Viken! Et Norge i kjempestor miniatyr. Fra harryhandlernes Svinesundbro til rypejegernes vide vidder. Viken blir det regionale hjem for 1,2 millioner mennesker i 49 kommuner. Viken blir vertsfylke for en hovedflyplass, 74 videregående skoler, et knippe av Norges viktigste fengsler, fire eliteserieklubber i fotball og en hel haug av landets fremste attraksjoner og kulturskatter:

Eidsvollsbygningen, Oscarsborg, Gamlebyen i Fredrikstad, Fetsund lenser, Drammens Teater, Høvikodden kunstsenter, Vikersundbakken, Skaugum, bjørneparken på Flå, Blaafarveværket, Uvdal stavkirke, Bjørndalen-statuen på Simostranda og Fredriksten festning. Og ennå har vi ikke nevnt Tertitten, den smalsporede jernbanen mellom Sørumsand og Aurskog.

Hva mener vikeningene?

Noen tror at Viken-reformen bare har med tørr forvaltning, ikke det levende livet å gjøre, men slik er det jo ikke. Alt neste høst skal borgerne av Viken få velge inn sine egne representanter til Viken fylkesting. Flere oppgaver overføres fra staten.

Blant annet er det nå blitt klart, etter samråd mellom regjeringspartiene og KrF, at Fylkesmannens oppgaver for folkehelse blir overført til fylkene, det samme blir bl.a. ansvaret for drosjeløyveordningen, støtteordningen for bredbåndsutbyggingen og deler av Innovasjon Norges virkemiddelapparat.

Ingen må heller glemme det spennende Røhnebæk-utvalget, ledet av lagdommer Ørnulf Røhnebæk på Hamar, som drøfter endringer i valgloven. Fra 2025 kan fylkesbenkene til Akershus, Buskerud og Østfold byttes ut med en kjempelang Viken-benk med 36 plasser i stortingssalen.

Men hva mener egentlig vikeningene om alt som nå skjer?

Foto: Per Elvestuen

De kantine-visjonæres prosjekt

– Hva Viken betyr for meg?

Vi hadde svingt av E6 ved Sarpsborg, «porten til Europa», som Sarpsborg næringsforening kaller byen, og kjørt langs Glommas østre bredd til Tore Stubberuds gård på Kullebund i Rakkestad. Det føltes riktig å starte der. Forfatteren, filosofen, økobonden, forleggeren og sarpingen Stubberud har utgitt mer enn 50 bøker om Østfold. Ingen skjønner Viken uten først å skjønne Østfold.

Regnet sto mot rutene. Tore Stubberud (71) satt ved kjøkkenbordet.

– Viken er for meg ingenting. Viken er et påfunn fra noen folk som jeg ikke tror på, ikke stoler på, og jeg mener å ha kommet frem til en riktig betegnelse på dem. De er kantine-visjonære.

– De vil da bare gi oss en større og sterkere region?

– Østfolds grenser har ligget der de ligger i mer enn 300 år. De er naturlige grenser og kan ikke løses opp uten videre, i hvert fall ikke hvis man samtidig er frekk nok til å snakke om at befolkningen skal ha tilhold i en identitet. Jeg er hundre prosent lokal og hundre prosent europeer.

– Men tilhengerne vil jo hevde at Rakkestad, Sarpsborg og andre steder i Østfold blir liggende her som før?

– Viken er et grunnleggende brudd med Østfolds kultur og natur. Som alle sivilisasjoner av en viss refleksjonsdybde har østfoldingene et veldig komplisert forhold til natur. Vi vil helst se fabrikkpiper før solen går ned, ellers føler vi oss hjemløse. Hva har vi med reinsdyr og fjell å gjøre? Vi liker kaniner og duer, små myke dyr, ikke digre bukker. Bare dét burde medført at vi blir spart for dette overgrepet som Viken innebærer.

  • «Jeg har ennå ikke møtt på innbyggere som støtter tvangssammenslåingen», skrev Karin Moe Røisland, tidligere fylkesmann for deler av Viken.

Foto: Per Elvestuen

Stubberud var ustoppelig, nå. Forklarte uten blygsel at Østfold er et landskap som faktisk har alt.

– Alt?

– Da danskene kom oppover og så etter hva som var verdifullt i Norge, slo de seg ned i Østfold. Det er derfor fylket har halvparten av Norges herregårder. Herregårdene forbinder det helt lokale med det europeiske. Ut av dette sprang også industrien. Jeg er usikker på om jeg skal stole på skapelsesberetningen, men de kreftene som har skapt Østfold, har laget det perfekte. Perfekt avrundet, perfekt balansert.

– Stubberud, vi må videre.

– God tur. Når dette med Viken nå likevel settes i gang, starter prosesser som kan bli vanskelige å reversere. Så jeg føler faktisk en sorg. Viken kan aldri bli noe annet enn en byråkratisk identitet. En fransk venn av meg har en fin definisjon på byråkrati: Solidaritet gjennom inkompetanse.

Foto: Per Elvestuen

Ingen begeistring i Halden

I Rakkestad sentrum var det stille. En kvinne ruslet med sin hund gjennom Storgata, men i regnværet føltes det kunstig å overrumple henne med spørsmål om regionreformen. Veien gikk i stedet videre tre mil sørøstover på fylkesvei 22, til en enkel spagetti bolognese på kafé i Halden. Fra vindusbordet var det utsikt til torget og Fredriksten. Stemningen var lun. På nabobordet satt Catharina Heide Amundsen sammen med tre andre damer og planla en konsert.

– Hva betyr Viken fylkeskommune for deg?

– Som stoda er nå, betyr det kaos, ekstra papirarbeid og vanskeligere tilgang på midler til kulturfolk, sa Heide Amundsen, som heller ville videreføre kontakten med Østfold fylkeskommune.

Østfolds fylkesvåpen er tre oppadstigende solstråler på knallrød bunn, vi gjorde et forsøk på å dra innom fylkeshuset ved Kulåsparken i Sarpsborg for å se nærmere på det. Men nå var det blitt mørkt. Og vått. Mett av inntrykk etter en forbløffende svingete, kronglete og slitsom sluttetappe på riksvei 114 og 115 gjennom Meieribyen og Skiptvet stupte vi sent i seng på Smaalenene hotell i Askim.

Foto: Per Elvestuen

En strålende dag for journalistikk

Hvilken lykke! Lørdag opprant med sol og høy himmel over Askim. Det var bare å hive seg i bilen og dra til tvillingbyen Mysen, for deretter å starte langreisen via Romerike til Hardangervidda. Lodde stemninger. Samle inntrykk. Krysse kommunegrenser.

Alt lenge før butikkenes åpningstid sirklet vi rundt i Mysen sentrum i et dessverre mislykket forsøk på å komme i snakk med noen. Så bar det nordover gjennom Trøgstad til Akershus. Fylkesgrensepasseringen skjedde rett før Krokedal, den første bussholdeplassen i Fet, og derfra var det bare å kjøre videre med mektig utsikt over Øyeren, Glommas i særklasse største utposning, på venstre hånd.

Foto: Per Elvestuen

Akershusing. Akershusist. Akersist.

En østfolding er en østfolding, ingen har noen gang vært i tvil om det, men hva kaller man et menneske fra Akershus? Akershusist, akershusing og akersist er lite brukte ord, på samme måte som buskeruding, buskis, buskmann, buskerusk og busemann er umulige betegnelser på en fra Buskerud. Akershus har også den identitetsmessige svakhet at fylket er geografisk delt i to. Asker og Bærum vest for Oslo har ingen direkte tilknytning til de øvrige 20 Akershus-kommunene i Follo og Romerike sør, øst og nord for hovedstaden. Fylkesadministrasjonen ligger i det saneringstruede Galleriet på Vaterland i Oslo. Også fylkesvåpenet, den taggete gavlen fra Akershus festning, skriver seg fra en tomt som ikke ligger i Viken.

Litt nord for Sørumsand, på det nye bo- og behandlingssenteret på Blaker, satt det seniorer som husket motstanden mot sammenslåingen av Sørum og Blaker kommuner i 1962. Nå, bare 56 år senere, er det fusjons-bonanza i trakten. Fet, Sørum og Skedsmo slår seg sammen, det samme gjør altså fylkene, og slik går det til at bokhandler Odd Wølner fra Sørum i Akershus, journalistens egen, spreke onkel, brått blir borger av Lillestrøm i Viken det året han runder 100.

Foto: Per Elvestuen

Kvinne på Hønefoss mente lite

Så krysset vi Glomma ved kraftstasjonen på Bingsfoss. Tok av ved Knatten til Kløfta, passerte Gardermoen på den strøkne Europavei 16 vestover mot Hønefoss i Buskerud.

Finnmarkingenes kamp mot sammenslåing med Troms har gjort inntrykk på mange. Også fylkespolitikerne i Buskerud har frarådet Viken-fusjonen, men noe bredt folkelig opprør er det hittil ikke meldt om herfra.

På Vestre torg på Hønefoss var en kvinne rundt de 40 i ferd med å bryte opp fra et enkelt, utendørs kaffeslabberas.

– Unnskyld, hva mener du om Viken fylkeskommune?

– Akkurat nå mener jeg lite. Jeg har fått gnagsår på begge hælene.

– Kan jeg sitere deg på det?

– Jada. Jeg heter Bjørg.

Foto: Per Elvestuen

Pressemann Trond Hjerpseth jobbet i mange år i Aftenposten, var senere redaktør i Ringerikes Blad og deretter kommunepolitiker og leder av Ringerike Høyre. Det var i grunnen på tide at vi nå fikk kontakt med en tilhenger av regionreformen over et rekesmørbrød på Ritas Bakeri.

– Informasjonen kunne ha vært bedre, men jeg har tenkt meg frem til at vi nå får stole på dem som setter i gang dette. Færre fylkeskommuner er et fremskritt. For meg er det dessuten et poeng i seg selv at når Stortinget har bestemt noe, så får vi akseptere det, sa Hjerpseth.

– Men hva med Buskerud-identiteten? Stoltheten?

Hjerpseth, oppvokst i Oslo, sendte spørsmålet tilbake.

– Er det noen grunn til at jeg ikke en dag skulle bli stolt av Viken?

Foto: Per Elvestuen

Fylkesgrenser er ikke enkle

Ut på landeveien nok en gang. Riksvei 7. Sokna, Gulsvik, Flå, Nesbyen, Gol. I kinoen på Ål sto bygdefolk i kø for å se Skjelvet, Oslos sammenbrudd. Det luktet popcorn.

– Viken? Litt stor, vel, sa karene bakerst i køen, men de hadde ikke tenkt mye på saken i det siste.

Geilo. Resepsjonen på Doktor Holms. Voluminøse skinnstoler i gruppe foran gasspeisen. Malerier av de kongelige. Det begynte å føles langt til Glommas nedre løp. Men vi traff da en geiling som hadde hentet en valp i Østfold for bare noen måneder siden.

– Hvor i Østfold var det?

– I Tvedestrand.

Foto: Per Elvestuen

Det kom en rev fra Numedal

Det var praktfullt over Dagalifjell. En rev kom ruslende oppover bakkene fra Numedal. Vi stoppet bilen, og reven stoppet også. I Rødberg, endeholdeplassen for Numedalsbanen, som ble avviklet i 1989, var det lett å få rom på hotellet. Og veldig lett å få kontakt med stedets politiske ledelse.

Sp-ordfører Eli Hovd Prestegården i Nore og Uvdal begynte rett og slett å le da vi ba om en prat om Viken.

Nore og Uvdal har 2500 innbyggere, én pr. kvadratkilometer. Kommunen omfatter en sjettedel av Buskeruds samlede areal, tilsvarende godt over halve Østfold. Nærmeste by er Kongsberg. Geografisk føler numedøler seg tettere knyttet til Telemark enn til Østfold og Akershus, og åndelig er de som resten av Buskerud underlagt biskopen i Tunsberg.

Foto: Per Elvestuen

– Jeg var langtfra den eneste her som lenge tenkte på Viken som en vits, men nå må vi forholde oss til at den faktisk kommer, sa Prestegården.

Mest bekymret var hun for beredskapen. Og for fremtiden til den videregående skolen i Nore.

Rådmannen hennes, Rune Antonsen, er ukependler fra Fredrikstad til Rødberg. Slikt gir en viss kontakt på tvers. Og bussjåfør Reidar Strømmen tar omtrent én gang i måneden bygdefolk på tur til svenske Strömstad for å handle. De tar båten fra Sandefjord i Vestfold, men hjemturen går gjennom sentrale deler av Østfold. Reisene starter 05.45 fra Rødberg og varer i 15 timer.

– Har Viken vært et tema i bussen?

– Ja. De fleste synes nok at det blir litt vel stort.

Foto: Per Elvestuen

Reisen til Buskerud gård

Søndag. Hjemreisedag. Rolig, begivenhetsløs biltur langs Numedalslågen ned til Lampeland i Flesberg, deretter tur over åsen til Sigdal og Modum, der Statens kartverk har funnet Vikens geografiske midtpunkt nær Vikersund. I Modum ligger også Buskerud gård, landbruksskole siden 1912, men det var ikke et menneske der å snakke fylkesnostalgi med denne formiddagen.

Så det var bare å kjøre videre gjennom Eiker-bygdene ned til Drammen, derfra nordover gjennom Lier og Asker til stedet som mest sannsynlig blir Viken fylkeskommunes kraftsenter:

Sandvika i Bærum. Her møtes E18 og E16. Herfra er det også helt grei buss- og togforbindelse inn til naboregionen Oslo hvis det skulle bli behov for å ha møter med noen der.

Foto: Per Elvestuen

«Nytt palass for adelen»

På polfareren Otto Sverdrups plass satte vi oss rolig ned og så på Helgerudgården, som skal rives. Kanskje får Viken nettopp her sitt store administrasjonsbygg, som alle fra Halden til Hardangervidda kan føle stolthet over. Fellesnemnda har sett på tomten, noen har snakket om et signalbygg med 750 arbeidsplasser, men ikke alle har latt seg begeistre.

«Nytt palass for adelen», skrev Smaalenenes Avis på lederplass om prosjektet, men Viken kommer, det er hevet over tvil. Alle stortingsvedtak er som hugget i stein og blir før eller senere gjennomført. Hovedflyplassen i Viken-kommunen Hobøl, vedtatt av Stortinget i 1972, er et godt eksempel på det.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Buskerud
  2. Østfold
  3. Akershus
  4. Eli Hovd Prestegården
  5. Hardangervidda
  6. Regionreform