En kvinne i blå genser manøvrerer seg forbi strømmen av løpende mennesker med armene som skjold over hodet. Hun vil inn, de er desperate etter å komme seg ut. Røyken fyller foajeen, og blodet renner fra bleke, skrikende fjes. Vinglassene på bordene er for lengst knust, nå skingrer det fra glassveggene. Operaen rugger. Bjørvika rister. Og kvinnen i blå genser roper på datteren.

«Julia. Julia!»