Deeyah og Adil Khan: «Vi hadde bare hverandre. Så mistet jeg deg»

Søskenparet har opplevd beinhard disiplin, dobbeltliv, løgner, sorg og savn. Til slutt enorm suksess.

Stolt bror. Adil Khan husker fortsatt dagen søsteren flyktet fra Norge. Den dagen gikk også hans eget liv i knas. Nå er de sammen igjen. For å feire Deeyahs filmsuksess i New York.
Stort øyeblikk. De kom til New York for å feire at Deeyah var nominert til en Emmy. Så vant hun den gjeveste prisen. Mens kjendisene feirer, drar Adil og Deeyah tilbake til hotellet. På veien blir det nattmat på en indisk takeaway.
Sammen igjen. De har bodd i Oslo, London, Atlanta og Los Angeles. Men det er første gang Deeyah og Adil er turister i New York. På undergrunnen i retning Brooklyn jakter de på storbyens puls.
Glamourlivet. Deeyah og Adil entrer Emmy-seremonien i Warner Bros lokaler ved Central Park. Egentlig hater de rød løper og kjendislivet. Se flere bilder ved å trykke til høyre i bildekarusellen her!
Søskenkjærlighet. - Vi har alltid stått hverandre nær. Når Adil var i nærheten, følte jeg meg alltid trygg. Vi delte alle hemmeligheter, forteller Deeyah om lillebroren.
afp000601544-nibiFo4quH.jpg
afp000601570-htLNuSCKGp.jpg
afp000601577-k1IkJwGirb.jpg
afp000601521-41onBl6VuJ.jpg

Manhattan, 1. oktober 2013: På 5th Avenue, med utsikt rett over til Central Park, ligger «Harry Cipriani», en liten, eksklusiv italiensk restaurant. Denne morgenen er de Emmy-nominerte invitert til frokost. Hvite duker, luftige omeletter, croissanter og juice. Etter frokosten får alle de nominerte utdelt diplom og en symbolsk gullmedalje. Men den uformelle sammenkomsten er bare en forsmak på kveldens gallaforestilling — hvor vinnerne vil bli utropt.

Adil Khan studerer medaljen som henger rundt halsen på søsteren Deeyah. Klemmer henne varmt og inderlig. Det er et stolt søster-bror øyeblikk.

De siste årene har de sett hverandre lite på grunn av jobb og karrièrer i hvert sitt land. Før det var det mange år med adskillelse, sorg og savn. Adil husker fortsatt dagen hun dro.

Nå skal de tilbringe ti dager sammen i USA. Feire at Deeyah er nominert til Emmy, TV-selskapenes Oscar, for den rystende dokumentaren om æresdrapet på Banaz (17). Adil skal puste ut etter en maratonhøst med innspillinger til NRKs nysatsing Adils hemmelige dansere, hvor han forsøker å lære stive nordmenn å danse med hjertet. De skal besøke felles venner i Atlanta.

Dessuten har de sagt ja til å gjøre det første intervjuet de noensinne har gjort sammen.

SUKSESSEN

De siste årene har vært eventyrlige. Suksessrike. Etter at Adil vant konkurransen Dansefeber på TVNorge i 2006, kapret han hovedroller i storproduksjoner som West Side Story og Nøtteknekkeren, og i 2011 fikk han sitt TV-gjennombrudd som Javar i den prisbelønte serien Taxi.

Deeyah fikk platekontrakt allerede som 13-åring. Hun ble spådd en lysende sangkarrière - men måtte gi opp. De senere årene har hun slått igjennom som musikkprodusent og filmregissør. Tilbudene står i kø. Hun er i gang med to store TV-produksjoner for BBC og ITV. Scotland Yard bruker Banaz-filmen hennes i opplæringsøyemed.

- Jeg føler nå at vi endelig er kommet dit faren vår ønsket vi skulle komme. Hans mantra var at hvis du jobber hardt og blir best, vil folk bedømme deg etter ditt talent - ikke ut ifra kjønn eller hudfarge, ikke hvor du kommer fra, sier Deeyah.

Hele livet har de levd med eksotiske merkelapper: våre nye landsmenn, vårt nye fargerike fellesskap. Og kjent hverdagsrasismen på huden: Pakkis. Svarting. De anser seg som norske.

BEGYNNELSEN

Søskenkjærlighet. - Vi har alltid stått hverandre nær. Når Adil var i nærheten, følte jeg meg alltid trygg. Vi delte alle hemmeligheter, forteller Deeyah om lillebroren.

Men det er her, i starten, historien må handle om svartinger og innvandrere. Som Adil og Deeyahs farfar. En av de aller første pakistanerne som kom til Norge sent på 1960-tallet. Han bosatte seg etterhvert på Stovner. Noen få år senere kommer sønnen. Med håp og drømmer om en bedre fremtid. Men han dropper ut av studiene på Blindern, jobber på fabrikk, før han blir en meget respektert kelner på en av Oslos mest kjente restauranter. I 1976 gifter han seg med jenta han treffer på et feriebesøk i hjembyen i Pakistan. Året etter blir Deeyah født, fem år senere kommer Adil.Faren er sikker på én ting: Hans barn skal få alle de mulighetene han ikke fikk.

— Det ble starten på en barndom full av krav og forventninger, sier Deeyah.

— Vi hadde vel strengt tatt ingen barndom, legger Adil til.

VESTKANTPAKKIS

Farens drivkraft og ambisjoner fører familien fra Lambertseter, via Grønland - og til Sogn (i Oslo). Vekk fra typiske innvandrerbydeler til rekkehus og grønn hageflekk på vestkanten. Faren ønsket at barna skulle gå på de beste skolene - og de mente faren lå vest for Akerselva.

- Far var aldri noen tradisjonell pakistaner. Han oppfordret mor til å jobbe, og til å kle seg vestlig. Hun fikk snart gode jobber, både som programskaper, lærer og oversetter. Da Adil og jeg senere ønsket å skifte navn, slik at vi fikk mors etternavn, syntes han også det var helt greit, sier Deeyah.

Men livet på vestkanten ble en utfordring.

— Vi ble liksom særingene - uansett hvor hardt vi prøvde. Vi ble «huset med det rare i». Jeg forble en vestkantpakkis, sier Adil.

— Hos oss luktet det karri og hvitløk. Hit kom politiske aktivister, kunstnere. Jan Garbarek og klassiske musikklærere.

I det konservative pakistanske miljøet ble den lille familien også en stadig større trussel.

— Vi passet ikke inn noe sted, sier Deeyah.

KASTET DUKKENE

Stort øyeblikk. De kom til New York for å feire at Deeyah var nominert til en Emmy. Så vant hun den gjeveste prisen. Mens kjendisene feirer, drar Adil og Deeyah tilbake til hotellet. På veien blir det nattmat på en indisk takeaway.

Farens ambisjoner ble stadig tydeligere. Han var besatt av at barna skulle lykkes i Norge, og samtidig ha en solid base i pakistansk musikk, kunst og kultur. De skulle få det beste fra begge verdener. Han bestemte at de skulle studere og lære de klassiske musikkformene. De beste mestrene ble innkalt som privatlærere.Og som ved alle klassiske kunstformer: Hvis du vil bli verdens beste ballerina, fiolinist eller turner, må du begynne tidlig. Ha 100 prosent disiplin. Trening. Trening. Trening.

Faren var immun mot barnas bønn om en mer normal barndom: «Hvis du lykkes, kan du ha et godt liv etterpå», sa han.

— Vi hadde ikke noe liv. Bortsett fra å øve. Han kastet dukkene mine da jeg var syv. Jeg sluttet å gå i bursdager, vi sluttet å invitere til bursdager. Vi hadde aldri ferier. Da trente vi bare dobbelt så mye, forteller Deeyah.

Men det skulle bli verre. Mye verre.

HADDE BARE HVERANDRE

I perioder hadde de to barna bare hverandre. Moren var mye syk, faren jobbet konstant. Når han var hjemme, var det trening, trening, trening.

— Jeg hadde bare deg, sier Adil i dag. Det samme sier Deeyah om Adil i den perioden.

- Selv om du var lillebroren min, og ikke særlig sterk: Når du var i nærheten, var jeg trygg. Vi delte alle hemmeligheter, og du var den eneste jeg turde fortelle hvordan jeg virkelig hadde det.

Da Deeyah kommer i tenårene, skyter karrièren fart. Det blir mindre klassisk musikk, mer pop. Faren har ingen problemer med det. Han støtter henne. Det er greit å bruke fusjon, legge til andre musikkformer, mente han.

Med sitt opprinnelige navn Deepika blir hun nå en godt synlig artist i Norge; konserter, radio, TV. Men i det pakistanske miljøet er hun en trussel. Hun kan friste andre pakistanske jenter, og hun vanærer hele det pakistanske miljøet. Faren smeller igjen døren da moralpolitiet møter opp på Sogn. Da oppsøker de bestefaren på Stovner. Da heller ikke det hjelper, går de rett på Deeyah. Trusler, trakassering og vold.

FLUKTEN

Sammen igjen. De har bodd i Oslo, London, Atlanta og Los Angeles. Men det er første gang Deeyah og Adil er turister i New York. På undergrunnen i retning Brooklyn jakter de på storbyens puls.

Adil(12) satt livredd nederst i trappen og lyttet til samtalen oppe på kjøkkenet den dagen beslutningen ble tatt. Deeyah måtte vekk. Det var ikke lenger trygt for henne å være i Norge. Moren var pådriveren. Hun fryktet for datterens liv. Dagen etter pakker Deeyah kofferten. 17 år gammel flytter hun alene til London. Først til en familievenn. Etter tre uker finner hun en hybel. — Jeg husker avreisen på Fornebu. Hun hadde blå skjorte. Tok rulletrappen opp - og gikk til venstre. Jeg husker jeg håpet det var et mareritt, forteller Adil i dag.

Hun vinket tappert og gikk gjennom sperringene. Der og da gikk også Adils liv i knas.

— Vi hadde bare hverandre. Så mistet jeg deg. Det var verre enn å miste mor eller far. Vi var nærere, sier Adil om den tiden.

— Der og da startet også mitt opprør. Se hva dere har gjort mot søstera mi! Jeg bebreidet faren min. Familien. Det er deres skyld. Det er sangtimene.

OPPRØRET

Før Deeyah dro, hadde hun imidlertid introdusert Adil for et nytt, fantastisk univers. Hiphop. Forklart ham om musikken, rappen, graffitien, breakingen.

— Jeg sto på trappen til puberteten. Dette var som musikk i mine ører. Subkultur, ungdomsopprør. Det å finne styrke i å stå alene. Våge å være annerledes, sier Adil.

- Han var så ung. Han kunne valgt vold, aggresjon. Tro meg, jeg kjenner mange som valgte den veien. Men hiphop er et kreativt uttrykk snarere enn destruktivt. Det reddet trolig Adil, sier Deeyah. Adil husker han hadde sangtimer på en ungdomsklubb på Grünerløkka. Fra naborommet hørte han rytmene. Han åpnet døren og tittet inn. Breakerne stoppet opp. Han fryktet at de skulle fortelle ham at han skulle lukke døren. I stedet ba de ham komme inn og lukke døren bak seg.

— Det var et hellig øyeblikk.

I starten var hiphopen akseptert hjemme. Men snart tok dansen helt overhånd. Det gikk ut over lekser, karakterer - og sangtimene. Til slutt fikk han et ultimatum: Enten så lever du slik vi alltid har levd, eller så er det ut.

— Da startet dobbeltlivet mitt. Jeg sa OK, jeg slutter med dansen. Men jeg gjorde ikke det. Jeg begynte å ta med ekstra gymklær i sekken, løy om skoleturer og øving på skolen, forteller Adil.

Han gjorde streetshow på Karl Johan og var livredd for å bli oppdaget. Så reiste han til Danmark. Til faren fortalte han at skulle studere grafisk design. I virkeligheten ble han håndplukket for å danse med det råeste breakekompaniet i Skandinavia.

— I Danmark kunne man leve av hiphop, i Norge ble vi fortsatt sett på som halvkriminelle, sier Adil. Men moren visste om dobbeltlivet. Det samme gjorde Deeyah. Faren visste ikke noe før Adil var 23 år.

GRÅT PÅ DO

Da hadde han kommet til kvartfinalen i Dansefeber. Hele Norge visste hvem Adil var. Kollegene på jobben til faren visste. Hei, sønnen din er på TV. Han er dritflink, sa de.

Den kvelden Adil skulle danse til kvartfinalen, tikket det inn en melding fra moren: «Nå sitter far og jeg og ser på. Vi har kjøpt en haug med kontantkort og skal heie på deg».

— Da gikk jeg på dass og grein. Det var sterkt, sier Adil.

— Far har aldri evnet å gi ros. Mor, derimot, var som en åpen bok. Hun var omsorgspersonen. Varm, raus og tolerant, sier Deeyah om foreldrene.

— I dag elsker vi begge for det de er. Vi hadde ikke vært der vi er i dag uten far og mor. De har vært en perfekt kombinasjon. Fars disiplin, mors kjærlighet.

RØD LØPER

Glamourlivet. Deeyah og Adil entrer Emmy-seremonien i Warner Bros lokaler ved Central Park. Egentlig hater de rød løper og kjendislivet. Se flere bilder ved å trykke til høyre i bildekarusellen her!

New York går fra dag til kveld. Lysene fra skyskraperne stiger mot himmelen som et evig fyrverkeri. Fra Time Warners hovedkontor på hjørnet av Central Park er det panoramautsikt til millionbyen. De nominerte Emmy-kandidatene blir fotografert på rød løper. Deretter er det mingling og champagne. Adil og Deeyah entrer verdensvant vorspielet. Men bak den glamorøse fasaden føler søskenparet seg ukomfortable. De liker seg best i bakgrunnen, begge er mediesky.Derfor er Deeyah totalt uforberedt da konvolutten blir åpnet.

«Årets Emmy for beste utenlandske dokumentar går til Banaz. A love story.»

— Yess! Yess! Det er Adil som skriker. Hele salen skvetter til, for deretter å bryte ut i latter. Han er verdens stolteste lillebror. Deeyah tar imot prisen. Takker på perfekt engelsk.

De andre prisvinnerne kommer ut i presserommet. Deeyah forblir i salen. Går tilbake til plassen. Legger hodet på skulderen til Adil. Gråter stille.

Utenfor salen er festen i gang. Deeyah tviholder på statuetten - og Adil.

— Jeg burde jo bli. Treffe de rette folkene. Men vi drar. Jeg vil hjem til hotellet.

Adil og Deeyah om......

Om politikk:

Deeyah: Vi er kunstnere, ikke samfunnsdebattanter. Vi forsøker å uttrykke våre holdninger gjennom det vi gjør. Jeg ønsker ikke å være talsmann for noen.

Adil: Det er ikke mitt ansvar å stå og skrike i en debatt. Men jeg bruker min rolle som programleder eller dommer til å reflektere over ting som skjer i samfunnet.

Om å være rollemodell:

Adil: Jeg liker uttrykket "edutainment". Det at jeg forsøker å kombinere underholdning med holdninger og læring. Som dommer kan jeg enten fjase det vekk med kommentarer om antrekk, eller jeg kan bruke anledningen til snakke om verdier i en større sammenheng. Jeg vet jo at jeg har en ren og direkte kanal til barn og unge, og den tar jeg på alvor.

Om identitet:

Deeyah: Jeg har ennå ikke funnet de rette ordene. Jeg er ikke utlending, ikke innvandrer. Ikke helt norsk, ikke helt pakistansk. "Våre nye landsmenn" høres helt merkelig ut. Jeg er kunstner, kvinne, en søster, en datter.

Adil: Jeg er norsk. Jeg er alt. Pakistansk, afghansk. Jeg tror ikke på land, grenser. Jeg blir sikkert latterliggjort om jeg sier at jeg kommer fra "planet earth", men jeg mener det.

Om religion:

Adil: Jeg er spirituell. Jeg tror på vennlighet og kjærlighet.

Deeyah: Jeg er også mer spirituell enn religiøs. Det viktigste er å bry seg om andre, empati og kjærlighet.

Om kjærester:

Adil: Det vil være helt greit om vi kom hjem med en norsk kjæreste nå. Men da vi var yngre, tror jeg ikke det var like greit. Nå er for gamle til å bry oss om hva som ville blitt akseptert.

Deeyah: Foreldrene våre ville akseptert hva som helst, men de foretrekker nok at vi velger partnere som kjenner og forstår vår bakgrunn. Språk er jo nøkkelen til dypere forståelse og kommunikasjon - så rent praktisk ville de nok ønsket en som kjenner vår historie og kultur.