Naturen er på vikende front i verden. Men gressplener er det nok av.

Gressplen er så pent, synes vi. Hvorfor synes vi egentlig det? – Tenk at vi mener noe så ensformig og kjedelig er vakkert, sier professor Anne Sverdrup-Thygeson.

Noen lukter har farge. Lukten av nyslått gressplen er sommerlig, frisk og umiskjennelig grønn. Det er duften av fritid og lek, ballspill og krokket, grilling i hagen og sommerens første forsøk på å slå hjul.

For Melker Bengtsson var det også lukten av den gamle 20-kronerseddelen. Han var kanskje syv år da han fikk i oppgave å klippe familiens gressplen. Så ble han voksen, fikk hus med hage og oppdaget at han ikke bare liker plenklipperjobben han tidligere tok seg betalt for. Han elsker den.

Å se vårens første gressmatte vokse seg tett, gjødsle den med omtanke, klippe jevnt. Gressplenen er det første Melker Bengtsson sjekker om morgenen. Og det siste han kikker ut på før han legger seg.

– Hele dagen plinger det i min telefon. Konstant. Men når jeg går ut i hagen, lar jeg telefonen være der inne. Så er jeg bare der ute, i to–tre timer, i min egen verden.