A-magasinet

Når gode råd er dårlige

Verden er full av gode råd om barneoppdragelse. Så hvorfor virker ingen av dem på ditt barn?

  • Hedvig Montgomery
    Psykolog og familieterapeut
  • Emily Eldridge
    Illustratør

Foreldrene til Lars får mange råd. Så mange at de blir helt utslitte. Lars er ni år, men fra tidlig alder har det alltid «vært noe». De har uroet seg, de har lest, de har forsøkt nær sagt alt. Men det ser ut til at alle gode råd virker dårlig på Lars.

«Du må bare la ham skrike, bli vant til at han ikke får viljen sin», sier noen. Og det gir jo mening. Å vise at du er sjefen, trengs innimellom. Andre sier det riktige er å gå inn og ut av barnerommet med stadig lengre mellomrom, så han venner seg til at du alltid kommer tilbake. Det gir jo også mening; trygghet gjennom erfaring.

Atter andre sier at du aldri må la barnet skrike ved legging, du må vente rolig på søvnen sammen med barnet. Det gir også mening. Hvem har ikke lyst å være den tålmodige forelderen?

Foreldrene til Lars har hørt alle rådene, og prøvd dem.

Og tusen andre råd om hvordan de skal få ham til å sove, spise, sitte stille, dusje, mase mindre – listen er nesten uendelig. For det er så mye som har lugget i livet til Lars. Da han til slutt fikk en adhd-diagnose, fikk foreldrene hans en slags forklaring: Lars oppfatter verden på en annen måte enn andre.

Likevel fortsetter rådene og den dårlig skjulte kritikken å komme, både fra lærere, andre foreldre og nær familie.

«Kan de ikke bare akseptere at det er annerledes med Lars?» sukker far.

«Fordi vi fortjener det»

Fars hjertesukk sitter i hodet mitt etter timen. Det sukket rommer så mye – også kritikken som kan ramme når man har et barn som er litt annerledes enn gjennomsnittet.

Lars er en kvikk gutt, han forteller meg masse om hvordan biler fungerer, om fotball og om Pokémon. Han er en gutt det er fint å henge med, rett og slett. Men det er altså ikke nok. Han skal også være fin i situasjoner der det er masse som skjer, der det er dårlig tid og vanskelig å få oversikt.

Det klarer han ikke. Og det får foreldrene hans til å føle seg helt feil. At alt kanskje er deres feil.

Å være sammen med barna sine er så personlig, det er oss på vårt mest private. Måten vi snakker med barna på når det er noe de ikke får til, måten vi irettesetter, trøster og koser på. Dette forteller oss to ting: Det ene er at det finnes mange måter å gjøre det på. Det andre er at når vi får det til, så føler vi oss utrolig bra.

Det er ingenting som kjennes bedre enn de fine stundene med egne barn. Og det er lett å tenke at de stundene blir fine fordi vi har gjort noe riktig, fordi vi har vært flinke foreldre. Men det er faktisk ikke sikkert.

For det handler ikke bare om oss som foreldre, det handler også om det barnet vi har fått.

Andre spilleregler

For det store flertallet av barn er det mange metoder som fungerer. Enhver leggemetode vil føre frem, så lenge den er sånn tålelig forutsigbar og vi voksne ikke blir helt urimelige.

De fleste barn vil på et eller annet tidspunkt lære seg å spise med kniv og gaffel, å vente på tur, å komme seg sånn rimelig gjennom leksene – ja, rett og slett å oppføre seg, hvis vi rundt dem gjør det samme. For kanskje 80 % av barna er ikke metoden så viktig, fordi det ligger i dem å bevege seg mot god oppførsel.

Alle barn vil samarbeide, bli likt og gjøre riktig, dersom de kan.

Problemene oppstår når barnet ikke klarer å gjøre det som skal til. Når det av en eller annen grunn blir tull i mange situasjoner, og det virker som barnet henger etter fingertuppene i den normaliteten som faller så lett for alle andre.

Da gjelder andre spilleregler. For med barn som ikke klarer, er det viktigste prinsippet å hindre utstøting. Å hindre det som gjør at det blir verre og at de kommer lenger bort fra flokken sin – både oss foreldre og de andre barna.

Det krever samarbeid med barnet, ikke straff og skam.

Så jeg ber foreldrene til Lars om å drive kartlegging: Hva er det egentlig han sliter med? Hvilke problemer skaper det, helt spesifikt?

Vi vet noe, fordi han har fått en adhd-diagnose, men vi trenger å forstå mer. Er det å fastholde konsentrasjonen som er vanskelig, er det å forutsi andres reaksjoner, er det ting han ikke klarer å få til fordi fingrene ikke samarbeider raskt nok? Og når kommer dette til syne?

Vi tenker sammen over hva som skjer og hvor det kommer fra, og foreldrene ser at det er en del ting de trenger å snakke med Lars om, situasjoner de trenger å forberede på en annen måte for at han skal klare litt mer.

Sjekklisten

Spørsmålene vi stiller, er disse:

  1. Hva er det som er vanskelig for barnet? Har situasjonene hvor barnet «klikker» en fellesnevner? Alt fra dårlig hørsel til konsentrasjonsproblemer kan få et barn til å bli vanskelig. En god legesjekk og synsundersøkelse kan komme godt med her.
  2. I hvilke situasjoner kommer problemet til syne? Når er det vanskeligst for barnet? Er det på skolen eller hjemme, er det ved overganger eller når barnet er kommet i gang med noe? Når barnet er sammen med andre eller når han skal løse noe alene?
  3. Hva kan vi gjøre for at disse situasjonene skal bli litt mindre vanskelige? Hva trenger barnet fra foreldrene eller andre voksne, i forkant eller underveis?
  4. Hva kan barnet selv gjøre for at det skal gå litt lettere? Det kan være alt fra å bruke briller til å gå ut og gjøre noe annet før det smeller. Men hør med barnet! Barn fra åtte år og oppover har ofte tanker om dette selv – og er mottagelige for nye.

Psykologen Ross Greene har utviklet en metode til bruk i både skole og hjem. Det fine med hans tenkning, er at den peker på at det å gå gradvis frem gir mulighet for barnet til å modnes.

For poenget er jo ikke at Lars og andre som sliter ikke skal oppdras eller få hjelp. Poenget er at de må få oppdragelse og hjelp som fungerer. Og det er som regel noe annet enn det som har fungert på naboens barn eller på niesen.

Oppdragelse er skreddersøm

Foreldrene til Lars går litt lettet hjem. Mest fordi vi har snakket om Lars på en måte som gir mulighet for endring, med plass for å se det fine i ham – det som år med problemsnakk har gitt dem følelsen av at omverdenen ikke vil at de skal se: «Når han oppfører seg sånn, må du først gjøre alt riktig slik at problemet blir borte.»

Men slik er det jo ikke; barn det er «noe med», går også gjennom en utvikling som innebærer å strekke seg, lære seg og få til. Fra sitt utgangspunkt.

God oppdragelse handler om skreddersøm, og særlig når det er store problemer inne i bildet. Måten vi møter barnet på, må passe med det barnet faktisk trenger fra oss.

Det er også forklaringen på at det som fungerer fint for ett barn, kanskje ikke gjør det for et annet. Det betyr ikke at barnet er håpløst, bare at vi ikke har funnet det som passer. Ennå.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Hedvig Montgomery – Foreldrekoden
  2. Barn
  3. Familie
  4. Oppdragelse
  5. ADHD