A-magasinet

Den nye Nobel

Allerede da Fred Kavli gikk på Firda landsgymnas, bestemte han seg for å gjøre noe for menneskeheten. Nå er tiden inne.

  • Lars Kluge

Denne artikkelen sto på trykk i A-magasinet 04.12.2008

Los Angeles/Santa Barbara

– FRED KAVLI, du er min helt! Phil Hauser rister norskamerikanerens hånd. – Takk for at du har skapt og bygget opp dette flotte selskapet jeg jobber i. Vi er på Kavlico nord i Los Angeles. Her lages det høyteknologiske sensorer til fly, romskip, biler og industri. Åtte år er gått siden Kavli solgte firmaet han hadde bygget opp fra ingenting. Siden da har han bare vært her én gang for å inspisere bygningene som han fortsatt eier. For bare noen minutter siden sto vi ute på parkeringsplassen, og Kavli mente at nei, det var nok ingen som kjente ham her lenger nå. Men vi kunne jo stikke inn og ta en titt. Allerede rett innenfor døren begynner det. – Er det virkelig...?

De to kvinnene som sitter i resepsjonen har aldri truffet Kavli, men de har jo sett bilder av ham mange ganger. Nå stirrer de. Ja, de rødmer faktisk av 80-åringens nærvær. Da vi kommer opp i annen etasje, vinkes det entusiastisk inne fra rommet der firmaets ledelse sitter samlet. De lar møte være møte og stormer ut for å trykke Fred Kavlis hånd. Han husker noen av dem godt. Andre har han aldri truffet. Nåværende president for virksomheten, Chuck Treadway, forklarer:

– Fred Kavli er vår mytiske figur. Ved alle store anledninger forteller vi historien om igjen: Den begynner sånn: «I 1958 kom Fred Kavli fra Norge, og han grunnla denne fantastiske bedriften.» Vi har sett på treet Kavli plantet i resepsjonen da virksomheten ble flyttet hit i 1986, på arbeiderne som for ti dollar timen setter sammen hver sin lille bit i de kompliserte produktene, og vi har beundret det gedigne møtebordet i grønn marmor som Kavli selv har designet.

– Det må jeg leve med. Det er for tungt til å kunne flyttes, smiler Treadway. Idet vi skal gå, tar han Fred Kavli høytidelig i hånden: – Jeg beundrer deg, ikke bare som gründer og bedriftsleder, men også som medmenneske og for alt du har gjort for samfunnet, sier han, På vei tilbake mot Kavlis nåværende kontor i Oxnard kjører vi forbi en lang rekke butikker rundt en svær parkeringsplass. – Det kjøpesenteret er forresten mitt, sier Kavli. Vi stopper ikke. Ikke rekker vi å besøke The Fred Kavli Theatre i Thousand Oaks heller. Teateret som er bygget for penger han har gitt.

Kavliprisen

Fred Kavli er den amerikanske drømmen. Eller den norske: Drømmen om bondesønnen som dro til Amerika og ble ufattelig rik. Nå skal rikdommen omsettes til gode for menneskeheten, intet mindre. 28. mai offentliggjøres det hvem som skal få de første tre Kavliprisene, hver på fem millioner kroner.

Kavli er en mann med visjoner, og det er han som har tenkt det ut: Den ene prisen skal gis til den fremste av dem som forsker på det aller minste: Nanovitenskap, studier av partikler som består av et lite antall molekyler. Den andre skal gå til en astrofysiker. En som studerer det største som finnes – verdensrommet.

Den tredje går til en forsker innen nevrovitenskap. En som studerer det vi anvender til å forsøke å forstå alt fra det minste til det største – vår egen hjerne. Prisene skal deles ut av kronprins Haakon i Oslo Konserthus 9. september. Det er de samme vitenskapene Fred Kavli støtter gjennom Kavliinstituttene som det nå finnes 15 av. Hvert av dem med en startkapital på 37,5 millioner kroner fra The Kavli Foundation. Det nyeste er på NTNU i Trondheim.

Også oste— og kaviarprodusent Kavli støtter forskning. Men det er ingen sammenheng mellom Fred Kavli og påleggsprodusentene.

Under krigen.

I skogen var det trevirke, i bygda var det biler med gassgeneratorer som gikk på knott, små trebiter. Og på gården Moen i Eresfjord i Møre og Romsdal var det to teknisk interesserte brødre med forretningsteft. Det var storebror Aslak som bygget knottproduksjonsmaskinen. Den tok han patent på. Så måtte de ha noe å transportere varene med. Aslak tok da en syvseters personbil, gjorde den om til lastebil og giret den ned med en ekstra girkasse sånn at den trakk bedre med tunge lass i de bratte vestlandsbakkene.

Produksjonen kastet bra av seg. Brødrene leverte også plank til møbelindustrien. – Men broren min fikk liten glede av knottmaskin-patentet sitt etter krigen, sier Fred. Da storebroren dro for å ta utdannelse, overlot han hele virksomheten til sin 14 år gamle lillebror som da fortsatt het Fritjof. Det ga startkapital til den ambisiøse unge mannens utdannelse. Straks han var ferdig på Norges tekniske høyskole (NTH, nå en del av NTNU), dro Kavli til Amerika.

USAs industri gikk på høygir, etterspørselen etter ingeniører var enorm og lønningene deretter. To måneder tok det Fred Kavli å tjene nok penger til å kjøpe seg sin første bil. En to år gammel og svær Chevrolet. En fjern drøm for en nordmann den gangen – ingeniør eller ikke.

Den første jobben var i et selskap med bare syv ansatte. De fikk blant annet i oppdrag å lage sensorer til Atlasraketten. Den som i 1962 brakte John Glenn, som første amerikaner, ut i verdensrommet. Sensorene, eller følerne, ga informasjon til styringssystemet for rakettdysene og bidro dermed til å styre hele raketten. Altså ganske vitale deler som til og med måtte fungere under de ekstreme forholdene i flytende oksygen. Etter to år hadde selskapet vokst til 120 ansatte, og Kavli var blitt sjefingeniør.

Det holdt ikke for eresfjordingens ambisjoner. Han rykket inn en liten annonse i avisen: «Ingeniør søker investor». Mot slutten av 1950-tallet var troen på teknologiske fremskritt grenseløs i USA. Investoren meldte seg, og første oppdrag var å lage sensorer til et atomdrevet fly for General Electric. Selv om dette aldri ble noe av, var Kavli i gang. Så laget han sensorer til USAs spionfly Blackbird. – Det var så hemmelig at jeg ikke kunne fortelle noen hva vi holdt på med.

I årene som fulgte, leverte han sensorer til stort sett alle militære og sivile fly som ble produsert i USA, og til romfartsindustrien. Ikke mindre enn hundre ulike sensorer gikk fra Kavlico til utviklingen av romfergen. De neste 42 årene var han ubestridt sjef for Kavlico, etter hvert eneeier. Leveransene til bilindustrien ble stadig viktigere. – Husker du hvor dårlig bilene gikk i fjellet før? Bensinblandingen ble for fet i den tynne luften. Vi laget sensorer som ga riktig blanding. Kavli var aldri billigst, men prøvde alltid å være best. – Jeg hadde ikke ett år med under 10 prosent i profitt og ikke ett år uten ekspansjon. – Flaks? – Nei, sier 80-åringen i dag. – Jeg så en sjanse, og jeg grep den. Det samme gjorde han i 2000. To måneder før IT-krakket solgte han Kavlico. Pris: Over 300 millioner dollar, eller mer enn 2,6 milliarder kroner med datidens dollarkurs.

Milliardærenes tumleplass.

Santa Barbara ligger én og en halv times kjøretur nord for Los Angeles. Her bor de rikeste av de rike. Steven Spielberg, John Cleese, Kevin Costner, Tom Cruise, Jane Fonda, Brad Pitt, John Travolta, Oprah Winfrey. Listen over kjente og rike personer som har eller har hatt hus her, kan nesten forlenges i det uendelige.

Vi kjører langs en lang og bred sandstrand. Her er det sommer og sol mer enn halve året, og alltid mennesker som ikke behøver å gjøre noe annet enn å nyte. Langs kysten nord for byen stiger veien i et grønt, bakkete landskap, og klippene stuper ned mot en smal strand. Cliff Drive, Marina Drive og så til venstre inn i Creciente Drive – en halvmånebue helt ut mot klippekanten. Vi mer aner enn ser rikdommen bak hagemurene, skiltene med «security 24 hours» og de elektriske portene.

Kavli venter oss. Han har åpnet hovedporten. Serviceporten er for vareleveringer og vedlikeholdspersonell. – Parker på plenen. Den er betongforsterket. Fra inngangsdøren går det en lang gang, som en slags tunnel, tvers gjennom det over 1000 kvadratmeter store huset. Gangen er bygget litt i vinkler, men vi skimter de store utsiktsvinduene i en av stuene langt av gårde i den andre enden. Statuer og søyler. Klassiske malerier. Moderne kunst finnes det ikke her. Bilmodeller i alle hyller. – Jeg har tross alt på en måte vært i bilbransjen.

Så ser vi den imponerende boksamlingen som fordeler seg i flere av stuene. Vakre bøker. Ikke en eneste paperback, men mye i skinn. En rask kikk viser at det aller meste er kjente verker fra verdenslitteraturen. – Jeg har faktisk lest alle sammen, sier Kavli. Og da han ser vår stumme forbauselse: – Ja, ja, det var en spøk. Kontoret over stuen, det bruker han ikke så mye. Men det har en kikkertsamling som enhver eksklusiv kikkertbutikk kunne misunne ham. Herfra kan han se det aller første Kavliinstituttet. Det ligger på Universitetet i Santa Barbara. – Jeg pleier å si det til dem: Jeg holder øye med dere, sier han – og ler.

Den tidligere bondegutten fra Eresfjorden skjønner ikke lenger den norske skikken med å bygge soverom uten eget bad. Har prøvd å overbevise familien i Norge om at det er en dårlig idé, men har ikke fått noe gjennomslag. Kavli teller på fingrene, han har syv soverom og ja, faktisk ni bad og toaletter. Huset deler han bare med husholdersken Liisa. Hans eget soverom, «masters bedrom», er over to plan. Med det gedigne badet og flere garderoberom er det større enn en vanlig norsk leilighet. Og det har finesser Kavli bare må vise oss. Han griper fjernkontrollen, og TV-en ved enden av sengen forsvinner med en dur ned i bordet. Med en annen knapp drar han til side de tunge gardinene og hele Stillehavet ser ut til å åpne seg utenfor panoramavinduene. I den ene stuen henger Tidemands «Den foreldreløse». – Artig bilde å ha, for det var gjengitt i en bok jeg hadde da jeg gikk på skolen. En original Gude har han også. – Hva den heter? Nei det husker jeg ikke.

Så kunstinteressert er ikke Fred Kavli. Egen vinkjeller med vin fra gulv til tak har han selvfølgelig. – Se her. Dette er en god amerikansk vin og dette en fin europeisk. Så er omvisningen i vinkjelleren over. Da er nok bilinteressen større. For når vi skal ut og spise, sier han: – Dere får bli med ned i kjelleren, så dere kan være med å velge bil. Mest stolt er han av Rolls-Roycen. Det er en 1963-modell. – Den står for mye, det har den ikke godt av. Jeg bruker den bare når jeg skal i en country club eller i fint selskap. Og så har han to gedigne Mercedeser. En med og en uten tak.

Vi velger Bentleyen. En rendyrket sportsbil med 12 sylindre, 560 hester og toppfart på over 300 kilometer i timen. Interiøret er spesialtilpasset Kavlis langbente kropp og bygget i materialer han har valgt ut selv. Da vi kommer ut på rampen til freewayen, glimter det til i øyekroken, og 80-åringen sparker gassen i bånn. Antispinnsystemet tar hånd om resten.

Eiendomsbaron.

Allerede tidlig på 60-tallet var det klart at den store avkastningen Kavlico ga, måtte investeres i et eller annet. Kavli valgte fast eiendom. Kjøpte en stor tomt langt utenfor Los Angeles. Tenkte at byen vokser fort. Det gjør den også. Men ikke så fort. I dag, nesten 50 år senere, ligger tomten fortsatt brakk. En annen tidlig investering er blitt vingård. Det er heller ikke blitt noen økonomisk suksess.

Men han lærte. I Oxnard, der han har hatt 60 eiendommer en ti års tid, går utbyggingen nå for fullt. Enda raskere har utviklingen vært i Las Vegas. Der har verdien av hans eiendommer skutt i været i løpet av et par år, og utbyggingen er i full gang. Hvor stort hans eiendomsimperium er, vil han ikke si. Men ifølge Time Magazine har han investert med «extraordinary success».

Tro på teknologi.

På restauranten i sentrum av Santa Barbara, der kelnerne kjenner ham godt, vil Kavli heller snakke om sin livslange drøm. Visjonen om å gjøre noe for menneskeheten. Han er overbevist om at veien til et bedre liv går gjennom teknologiske nyvinninger. Men for å få til dette, trengs det forsk-ningsinnsats på de riktige områdene. Og her er det han mener han, med sin enorme formue, kan gjøre en innstats. Forskning for å løse konkrete tekniske utfordringer, vil det alltid være penger til, mener han. Derfor er det grunnforskningen, den som gir oss kunnskap vi ennå ikke vet hvordan vi skal bruke, han vil støtte.

Kavli mener de tre områdene han konsentrerer seg om, er forskningsfelt for det 21. århundre. Samtidig styrer han unna de områdene nobelprisene allerede dekker. Til forskjell fra nobelprisene, som ofte deles ut som heder for en lang og stor innsats, skal Kavlis støtte gå til unge forskere som ligger klare i startgropen for å gjøre en innsats, ja for menneskeheten. Tidligere nobelprisvinnere kan ikke få Kavliprisen. Kavliinstituttene oppretter han ved prestisjefylte forskningsinstitusjoner. Målet er at det skal bli 20 slike institutter. Han leter seg frem til fremgangsrike forskningsmiljøer og støtter dem, fremfor å etablere helt nye miljøer. Startkapitalen på 37,5 millioner kroner skal hvert institutt legge i et fond. Avkastningen skal finansiere virksomheten. De kan også søke om ytterligere støtte fra The Kavli Foundation.

De to adoptivbarna har aldri vist noen interesse for forretningsdriften. – Hvor mye de vil få av arven står i mitt testamentet, og det er selvfølgelig hemmelig. Fred Kavlis ni norske nevøer og nieser har derimot alle jobbet for ham. To er i California ennå, en av dem fortsatt tilknyttet Kavlis forretningsimperium.

Spennende fremtid.

Kavli tror den rivende teknologiske utviklingen vi har sett de siste årene, vil fortsette i økende tempo, og at de viktigste fremskrittene vil komme innenfor de tre vitenskapene han støtter. Nanovitenskapen ser han som et enormt potensial for menneskenes helse og velvære. Den kan gi oss helt nye materialer og dermed muligheter til å gjøre ting som til nå har vært utenkelig, både medisinsk og teknisk. Kanskje vil den hjelpe oss å løse energispørsmålet og rive oss løs fra dagens oljeavhengighet. Atomkraft må være løsningen, hevder han og tror nye materialer kan gjøre den enda sikrere. Kavli tror astrofysikerne kanskje en gang vil finne ut hva antigravitet er. Kreftene som får verdensrommet til å ekspandere. Den mørke energien vi vet er der, men som vi ikke forstår. Han mener økt kunnskap om hvordan vår egen hjerne fungerer, den som skal forstå alt sammen, er avgjørende. Nevrovitenskap er noe av det mest kompliserte vi vet om, mener han og påpeker at det er ekstremt vanskelig for den menneskelige hjernen å forstå seg selv.

– Vi vet ikke hva vi kan finne ut eller hvordan vi kan bruke den nye kunnskapen. På samme måte som ingen for 30 år siden kunne forestille seg Internett og hvordan det kom til å forandre våre liv. Moderne datateknologi støtter seg på oppfinnelser som ble gjort av folk som ikke ante hvilken betydning det de fant opp ville få, sier han. Da vi nærmer oss Bentlyen på parkeringsplassen, hører vi et nesten lydløst klikk, og kupélysene slås på. – Jeg trykket ikke på noe, det er nok at jeg nærmer meg bilen med nøkkelen i lommen. Kavli synes det alene er verd 10000 dollar.

– Jeg skulle ønske jeg kunne leve evig. Det hadde vært spennende å se hvor den teknologiske utviklingen fører oss, sier Fred Kavli.

HELT: Fred Kavlis første besøk i Kavlico siden han solgte for åtte år siden vekker oppsikt. Han mottas med begeistring av blant andre Phil Hauser (t.v.), Lawrence Hutton og Patrick LaCanfora. Stein J. Bjørge

FORNØYD FORRETNINGSMANN: 80-åringen styrer eiendomsimperiet og forskningsstiftelsen fra kontoret i Oxnard utenfor Los Angeles. Stein J. Bjørge

Stein J. Bjørge

Stein J. Bjørge

STEIN BJØRGE

Stein J. Bjørge

Stein J. Bjørge

Stein J. Bjørge

LUKSUSLIV: Fred Kavli liker å omgi seg med fine ting. Eiendommen har både tennisbane og svømmebasseng. Adolph Tidemands «Den foreldreløse» er stoltheten i kunstsamlingen. Tropehatten er for de lange spaserturene, året rundt, på stranden. Alltid i kortbukser. STEIN BJØRGE

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Åttebarnsfar Stellan Skarsgård har én regel. Han svarer alltid ærlig. Selv når barna spør om han har «knarkat».

  2. A-MAGASINET

    Fastlegen: – Jeg skulle ikke ha tatt for gitt at systemet fungerte

  3. A-MAGASINET

    I løpet av 15 år var Siw tvangsinnlagt på psykiatrisk 30 ganger

  4. A-MAGASINET

    Dette sier politiet om Siw-saken

  5. A-MAGASINET

    Frode Thuen: Menn opplever mindre anerkjennelse og støtte som foreldre enn kvinner

  6. A-MAGASINET

    Kan vi slutte å bekymre oss for generasjon prestasjon?