Derfor elsker vi fotball
Søndag kveld vil nær en milliard mennesker følge finalen i fotball-VM. Her er seks ting du må vite om verdens mest sette sport.
1. Er fotball virkelig så populært?
Svaret er et rungende ja. Fotball er den idretten flest deltar i. I FN er det 192 land. FIFA, Det internasjonale fotballforbundet, har 209 medlemsland. Ifølge Hva er Fotball , den ferske boken til Matti Goksøyr, professor i idrettshistorie, regnet man seg i 2006 frem til at det var 265 millioner mennesker som spilte organisert fotball. Ingen annen idrett er i nærheten av å omsette for så mye, ingen vises mer på TV, og ingen samler flere seere. Spillet, stjernene og miljøet dekkes vegg til vegg. Hver uke har norske TV-seere tilgang til opp mot 50 direktesendte kamper, og betydelig flere hvis man ser på nett.
Likevel er det mange land der fotball ikke er den mest populære idretten. For de tilsammen 1,6 milliarder menneskene i India, Pakistan og Bangladesh er det cricket som gjelder. Heller ikke i Canada, USA, Australia, Japan eller på Cuba, idrettsgale land med stolte sportstradisjoner, står spillet med 22 mennesker og en ball øverst på listen. De er mer opptatt av ishockey, amerikansk fotball, rugby og baseball.
Men i praktisk talt alle andre land i verden (også i store Kina, som vi her hjemme hører lite om i fotballsammenheng) er fotball popularitetskongen av alle idretter. Og hør på dette, skilandet Norge: Undersøkelser viser at hvis man i hvert land legger sammen faktorer som deltagere, tilskuere, omsetning og medieomtale og deler totalen på antall innbyggere i landet, vil man finne ut hvilket land i verden som er det mest fotballgale. Svaret på dette, frem til 2014, var...Norge! I år ble vi passert av Island.
Les også:
Snart er det bare skvalder om løst og fast igjen.
2. Hvorfor ble fotball så populært?
Definisjonen på det vi i dag kjenner som fotball, ble skapt i England i 1848. Da laget Cambridge-studenter det første utkastet til regler. I 1863 så The Football Association, det første fotballforbundet, dagens lys. Engelskmennene var på høyden av sin imperietid og spredte spillet verden rundt. Ikke så mye til daværende eller gamle kolonier som India, Australia og USA, men til land de handlet med, seilte til og bygget broer, jernbaner og industri for. Med andre ord: Til hele Europa og Sør-Amerika.
Fotball var sosialt og krevde lite utstyr, hvem som helst kunne bli med. Man skal heller ikke undervurdere at spillet i de fleste land på den tiden ikke hadde noen konkurranse. På slutten av 1800-tallet fantes det ikke noe etablert lagspill eller annen organisert idrett som allerede hadde fanget befolkningens oppmerksomhet.
Beviset på fotballens substans ligger i den overveldende interessen både for å spille spillet, og for å se andre gjøre det. Fascinasjonen fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900 har ikke bare vedvart, den har økt.
3. Hva er det som fascinerer så mange?
Her finnes mange teorier og flere sannheter. Og som Matti Goksøyr påpeker, er det å si at «fotball bare er 22 mennesker som løper etter en ball» det samme som å si at «Shakespeare er bare en masse ark og bokstaver».For spillerne er spillet utfordrende, med en rekke varierte tekniske, fysiske og taktiske elementer man må mestre, samtidig som man må forholde seg til med— og motspillere. Å klare det gir enorm mestringsfølelse. Som tilskuer kan man falle for det estetiske, den kreative systematikken, utført av atleter på en grønn gressflate. Eller man kan bli fanget av stridsbildet, med spillere som prøver å kontrollere en ball med føttene, samtidig som de forsøker å beseire et hardt kjempende motstanderlag.
Spillet er instinktivt og lett å skjønne. Men den fotballinteresserte forfatteren Dag Solstad skriver i en av sine banebrytende bøker om VM i fotball: «Men det skjer jo ikke noe!» Goksøyr har rett når han viser at Solstad ikke mener det negativt. Fotball er utfordrende. Det er vanskelig å score mål. Dermed blir hendelser som fører til det, eller kunne ført til det, ekstra dramatiske. Det Solstad nok sikter til, er at fotball ikke primært satser på saltoer, akrobatikk og mål etter mål for å holde på tilskuerens interesse. Fotball er dønn kjedelig - hvis man ikke vet, eller bryr seg om, hva som står på spill. Det er forståelsen av det, uvissheten, dramaet og konsekvensene av utfallet, som er fluepapiret.
Måten enhver ser og vurderer fotball på, er subjektiv. Det finnes ingen fasit, bortsett fra sluttresultatet. Dette gjelder dommernes avgjørelser, spillernes individuelle kvaliteter, lagets prestasjoner og kampens underholdningsverdi. Dette gir mange samtaleemner for dem som er interessert. Man kan si mye flott om individuell idrett, men som diskusjonstema stopper det fort opp.
4. Hvem er de fotballinteresserte?
I disse VM-tider merkes ekstra tydelig at interessen er ulikt fordelt. Tallene viser at det er langt flere menn enn kvinner som er fotballinteresserte, men kvinneandelen er stigende. Etter kvinnefotballens store oppsving på 90-tallet er det nå naturlig i mange av de store fotballandene at jenter begynner å spille.Av alle som vil erklære fotballinteresse, er det likevel relativt få som har fotball som livsstil og lever og ånder for spillet. De fleste ser på iblant, og mange har ikke engang et favorittlag. Men alle forventer (og får, som oftest) drama og underholdning. I VM denne gang har kampene generelt vært veldig spennende, med lag som har hatt en offensiv innstilling. Det liker alle. De mest fotballfrelste synes alle kamper ens eget lag spiller, er spennende. Nettopp fordi resultatet da betyr mer enn om det er «en god kamp».
For noen er dette den eneste arenaen i livet der de får uttrykt følelser, om det er glede, sinne eller frustrasjon. For andre er det en sosial møteplass. Eller det kan være en genuin fascinasjon for det taktiske spillet, og en forkjærlighet for en spesiell spiller. En identitetsmarkør som sier noe om hvor man er fra og hvem man identifiserer seg med. Kanskje skyldes interessen en blanding av alt dette. Enhver fotballfan får svare for seg selv.
5. Hvorfor virker det som statusen til fotballen øker?
Fordi den gjør det. I Goksøyrs bok finnes en rekke eksempler på hvordan fotball ble oppfattet for 30 år siden, og hvordan man ser på spillet etter paradigmeskiftet på 90-tallet. Da to anerkjente forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet ga ut fotballbøker sammen på 1980-tallet, var de sørgelig alene om det blant kultureliten. Fotball var forbeholdt «fotballidioter». Det var arbeiderklassens sport. Men tidene endret seg, og skillelinjene mellom høykultur og folkelig kultur begynte å viskes ut. Nick Hornbys bok Tribunefeber , som kom på begynnelsen av 90-tallet, passet fint inn i fotballens nye statusløft. I dag kan det iblant virke som om annenhver forfatter og doktorgradsstipendiat skriver kronikker, bøker og avhandlinger om fotball.Fotballens verden, dens historier, legender og stammespråk, er blitt en del av alle samfunnslag. Pengene, glamouren og de personlige historiene gjør at det er noe å hente her for alle. De mest velstående bruker enorme summer på fotball. Arabiske oljesjeiker og russiske oligarker eier storklubber i Europa og bruker milliarder av kroner på at disse skal prestere.
6. Hvor er fotballen om 50 år?
Fotballens død er spådd nærmest ukentlig i over hundre år. Helt siden starten av 1900-tallet skrev avisene artikler om overbetalte spillere, overgangssummer på ville veier, og negativ og defensiv taktisk utvikling. Det var liksom bare et tidsspørsmål før ballongen sprakk.Men interessen ser ikke ut til å avta. FIFA og alle de store klubbene i verden satser på å erobre USA, Sørøst-Asia og andre potensielt lukrative markeder som ennå ikke er teppebombet av fotball. Det kan virke som om det er større sjanse for at fotball vokser seg enda større enn at konkurrerende lagidretter som basket, håndball eller ishockey skal nærme seg. Men kan nordmenn, verdens nest mest fotballgale folk, bli enda mer oppslukt? Det gjenstår å se. Da trenger vi kanskje å komme til VM igjen, som vi sist gjorde i 1998.
Arnstein Friling er fotballkommentator for Viasat
Kilder: «Hva er Fotball» av Matti Goksøyr, professor i idrettshistorie.
