A-magasinet

Dette er Norges mest populære filmregissør

Får han laget tre sekunder med film om dagen, er regissør Rasmus A. Sivertsen fornøyd. Publikum også. De to siste filmene har lokket over en million på kino.

  • Sigmund Haugedal
    Sigmund Haugedal

I et gammelt, rødt mursteinshus sentralt i Oslo sitter regissør Rasmus A. Sivertsen og snakker om den møysommelige jobben det er å lage animasjonsfilm, alle detaljene som skulle på plass for å lage Solan og Ludvig – herfra til Flåklypa , som hadde kinopremière i romjulen. Filmen er til nå sett av 430.000 på kino.

Knuste konkurrentene

Sivertsen er opptatt av å løfte frem alle de gode medarbeiderne her i animasjonsstudioet Qvisten Animation. Han er mindre opptatt av å snakke om den eventyrlige suksessen han har opplevd de siste årene. For selv om han nok ikke blir gjenkjent på gaten, er Rasmus A. Sivertsen Norges mest populære filmregissør. Ingen andre kan vise til lignende kinotall.

Hans forrige Flåklypa-film, Jul i Flåklypa , ble sett av 890.000 på kino og reddet ene og alene det elendige kinoåret 2013.

Neste på listen var Hobbiten , som hadde et besøkstall på under halvparten. Bare i åpningshelgen var det nesten 140.000 som så Jul i Flåklypa , beste åpningstall for en norsk film noensinne. Før det har han laget filmer som Pelle Politibil på sporet , Pelle Politibil går i vannet og Kurt blir grusom , som alle er solide publikumssuksesser med kinotall på nærmere 150.000.

Sivertsen står også bak en av fjorårets suksesser, Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin, som passerte godt over 200.000 besøkende.

Også Aftenpostens anmelder likte filmen:

Les også

«Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin»: En umiddelbar klassiker – også på film

Totalt har godt over halvannen million mennesker sett Sivertsens siste fem filmer på kino. Og det er før årets julefilm har hatt première.

Med fem helaftens spillefilmer på like mange år, er han Norges mest produktive regissør.

– Hva er forventningene til årets Flåklypa-film?

– Det er en umulig oppgave å kopiere den forrige suksessen. Det var stor nysgjerrighet rundt vår tolkning av dette universet på første filmen. Denne gangen kjenner publikum vårt uttrykk, sier han.

Sivertsen blir stille. Så sier han, nesten unnskyldende:

– Det er sikkert noen som tror vi bare melker suksessen fordi den forrige filmen gikk så bra. Sannheten er jo at vi har tenkt en trilogi helt fra starten. Filmen som kommer nå, var allerede planlagt og finansiert før vi lanserte den første. Den tredje og siste filmen kommer i 2018.

Animasjon til folket

Det har vært laget animasjonsfilmer i Norge i ganske nøyaktig 100 år. Men med unntak av Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix fra 1975, som er sett av over fem millioner mennesker bare på kino, har amerikanske tegnefilmer dominert.

Da jeg kom inn i bransjen for 20 år siden, måtte jeg alltid forklare hva animasjonsfilm var.

De siste årene har imidlertid de norske animasjonsfilmene vokst seg store, og én av de viktigste grunnene til det er nettopp Rasmus A. Sivertsens innsats.

– Da jeg kom inn i bransjen for 20 år siden, måtte jeg alltid forklare hva animasjonsfilm var. Nå har folk innsett at det vi driver med, ikke er så sært, sier han.

Suksessen har ført til nye oppdrag, og nye oppdrag betyr mer arbeid. Resultatet er at Qvisten Animation er blitt store og er nå er Nordens største animasjonsstudio med 70 ansatte.

_30R6344t_doc6n7imjgdva11386dp6xa-IpKpseR36A.jpg

Emanuel Desperados går bananas

Rasmus Sivertsen fører oss ned en trapp til kjelleren og gjennom lange og katakombelignende ganger hvor vi til slutt ender opp på et stort møterom. På veggene henger det plakater av filmer som Kurt blir grusom og Pelle Politibil , og på hyllene står figurer av Solan, Ludvig, Reodor Felgen, Emanuel Desperados og andre karakterer fra Kjell Aukrusts velkjente univers.

– Er det OK om jeg spiser mens vi snakker, spør han i det han allerede er på vei til kjøkkenet.

Han avsluttet nylig avsluttet arbeidet med filmen Solan og Ludvig – herfra til Flåklypa, og er nå allerede godt i gang med sin neste film, Dyrene i Hakkebakkeskogen , som etter planen får première neste jul. Han vil foreløpig ikke si så mye om denne filmen annet enn at det også er en dukkeanimasjonsfilm.

– Innspillingen er i gang. Vi har blant annet Steinar Sagen i rollen som elgen og Wenche Myhre som bestemor Skogmus, sier Sivertsen.

Aller først er det gjengen fra Flåklypa som skal møte kinopublikum igjen. Denne gangen har Sivertsen, sammen med sin faste manusforfatter Karsten Fullu, valgt å utvide universet. Mens den forrige filmen, Jul i Flåklypa , begrenset seg til fem hovedkarakterer, åpner årets film, Solan og Ludvig – herfra til Flåklypa , opp for nye bekjentskaper.

Denne gangen handler det om et veddemål mellom bygdene Flåklypa og Slidre om hvem som vinner Osteløpet.

– Vi introduserer mange nye karakterer, men som alle er knyttet til Kjell Aukrusts originale univers. Vi blir for eksempel kjent med Ollvar O. Kleppvold, som er meieribestyrer i nabobygda Slidre og har Emanuel Desperados som sin assistent. Han er antagonisten i denne filmen, sier Sivertsen.

Det gjør alltid forferdelig vondt å vise filmen for publikum. Jeg sitter og vrir meg i kinosetet og bekymrer meg for at de skal le på feil sted.
Emanuel Desperados representerer Slidre i det såkalte Osteløpet mot Flyklypa.

Men i likhet med karakteren Ludvig er også regissøren Sivertsen nervøs.

– Det gjør alltid forferdelig vondt å vise filmen for publikum. Jeg sitter og vrir meg i kinosetet og bekymrer meg for at de skal le på feil sted, sier han og ler nervøst.

Tre sekunder film om dagen

Rasmus A. Sivertsen er opprømt og virker oppriktig overrasket over at vi er interessert i å skrive om animasjonsfilm. Han tegner og forklarer inngående om hvorfor dukkeanimasjon er den vanskeligste teknikken å jobbe med.

– Det er både tungvint og dyrt, og det er komplisert bare å få stilt opp kamera til én scene. Dataanimasjon er mye mer fleksibelt og kan justeres hele veien. Her kan man tusenvis av karakterer i bildet, sier han og nikker mot filmplakaten av Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin .

Han skyver den nærmest urørte lunsjtallerkenen til side, drar til seg tastaturet, og en stor skjerm på veggen lyser opp. Han finner frem et klipp fra den kommende filmen av en skrekkslagen Ludvig som er fanget på et isflak, mens Emanuel Desperados prøver å få fatt på ham.

– Se her! Det ser ut som et dataspill fra 90-tallet. Vi lager nemlig først hele filmen som en billig og enkel dataanimasjon. Så legger vi på stemmene og musikken.

Han finner frem det ferdige, dukkeanimerte klippet av stakkars Ludvig som strever med å holde seg oppreist. Han ler hjertelig, selv om han sikkert har sett akkurat denne scenen 200 ganger før.

– Det som er bra med å lage en slik skissefilm først, er at alle i teamet vet nøyaktig hva de skal gjøre. Animatørene skal animere akkurat det de får presentert. Ikke en filmrute mer. Og vi vet at det kommer til å funke, for det har vi sett i skissefilmen. Samtidig vet de som skal bygge kulissene og dukkene, nøyaktig hva vi trenger fra denne første grove filmen. Så når man går i animasjonsproduksjon, er de største kreative avgjørelsene tatt, sier Sivertsen.

Selve produksjonen foregår i et stort industrilokale på Grini i Bærum. Her bygges hele universet opp. Handlingen er bestemt, og Sivertsens jobb som regissør er å instruere de som fysisk står på settet og skal flytte de små dukkene, millimeter for millimeter. ”Hodet litt til høyre.” ”Blikket ned." Får man tre sekunder med film om dagen, er man fornøyd.

Langdryg prosess. Rasmus A. Sivertsen, her sammen med line producer Hugo Caamaño og animatør Jens Gulliksen, er fornøyd hvis han klarer å få ferdig tre sekunder film om dagen under en animasjonsfilminnspilling.

– Den scenen med Ludvig på isflaket var veldig komplisert. Der klarte vi ikke engang to sekunder på en dag. Dukkefilmens styrke er imidlertid at man kommer tettere på karakterene enn i for eksempel computeranimasjon, sier Sivertsen.

Nådeløse tilbakemeldinger fra barn

Han har sluttet å animere selv. Tiden strekker ikke til. Jobben som regissør og klipper tar allerede opp hele tiden. Men det var som animatør på Solan, Ludvig og Gurin med reverompa fra 1998 at filmkarrièren begynte. Her fikk han også møte Kjell Aukrust.

– Han var mye innom på settet til filmen. Han satte seg ned og kikket meg over skulderen og fikk se en scene jeg hadde animert. Han var fantastisk inspirerende og hadde en nærmest ustoppelig nysgjerrighet. Det var en utrolig fordel å hente informasjon rett fra kilden, sier Sivertsen.

Det er ikke bare Kjell Aukrust som har kommet med verdifulle tilbakemeldinger. For det er av barn og fulle folk man får høre sannheten, sies det. Det har Rasmus Sivertsen erfart.

I hans første film som regissør, Kurt blir grusom , valgte han å kjøre en testvisning for barn. Svaret fra hans egen fem år gamle sønn var brutalt: ”Dette er den verste filmen jeg har sett. ”

Sivertsen ler.

– Han likte ikke at Kurt gjorde masse ting han ikke hadde lov til. Det gikk inn på ham, sier Sivertsen.

I forkant av Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin gjorde han den samme testen foran en gjeng barnehagebarn. Igjen haglet kritikken.

– Det viste seg at skurkene var litt for tøffe, så det førte til at vi måtte nedjustere skummelheten litt, sier Sivertsen.

Han vil ikke høre snakk om at barnefilm er noe mindre verdt enn voksenfilm. Han rister på hodet over dem som hevder at det er lettere å lage barnefilmer.

– Jeg tar barne— og familiefilm på alvor og har ikke noe brennende ønske om å lage såkalte voksenfilmer. Samtidig føler jeg en enorm kjærlighet for animasjonsfaget.

Lyst til å lese mer om film?

Dårlig norsk filmår:

Les også

13 av 27 av årets norske premierefilmer kom aldri over 10.000 solgte kinobilletter

Godt nytt for filmentusiaster:

Les også

Ny strømmetjeneste gir deg gratis tilgang til norske filmer