A-magasinet

Filmet seg selv mens hun var innlagt på lukket avdeling

Dette kan vi aldri vise, tenkte regissøren da han første gang fikk se filmklippene Ida Storm hadde sendt ham.

  • Anette Aasheim
    Journalist
  • Stig B. Hansen
    Fotograf

Veggene er hvite. Hun sitter på en stol ved siden av en uoppredd seng, fester blikket i kameraet, og med rolig stemme sier hun: «Jeg har ikke har noen fremtid lenger.»

Kuttet over pulsåren er fremdeles rødt.

I kinosalen i Bergen er det helt stille. 200 skoleelever ser på opptakene Ida Storm tok da hun ble lagt inn på lukket avdeling på et psykiatrisk sykehus.

Selv står hun helt inntil veggen i den mørke­ salen. Det er nå fem år siden hun lastet ned de første videodagbøkene på en minne­pinne. Til et filmselskap i Oslo sendte­ hun av gårde 50 timer med opptak det aldri var meningen at noen skulle se.

Elevene ser Ida fortelle om barndommen. Hun husker den som deprimerende. Helt ­siden hun var ti år gammel har hun skadet seg selv, skrapt bort hud, skåret dype kutt i huden. I åtte år klarte hun å skjule det. For vennene i Tvedestrand, klassekameratene, for foreldrene og de to søstrene. Et uhell, pleide hun å si. Men da blodet rant fra begge­ hendene, klarte hun ikke lenger å holde på hemmeligheten.

Hun tegnet smilefjes på hånden

Etter dette fikk hun sitt første møte med de hvitmalte rommene på et psykiatrisk sykehus.

I fjor sendte hun av gårde det aller siste klippet. Alle timene med opptak er nå blitt til en dokumentarfilm om livet hennes, om det å ha emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse.

Ingen av elevene i den mørke salen vet at hovedpersonen selv står der. Etterpå skal hun frem og snakke med dem om å være syk, om at hun selv aldri klarte å fullføre ­videregående skole.

Før vi gikk inn i salen, tegnet hun et stort smilefjes med kulepenn på hånden. Nå trekker hun pusten dypt. I venstre bukselomme har hun en stein. På den har hun skrevet «Jeg er god nok». Hun kjenner på steinen, kjenner at hun er nervøs. Får hun sagt alt hun vil si? Hun snur seg og visker:

— Etterpå må jeg fortelle deg om forrige lørdag, da jeg løp maraton.

Ikke alle synes ideen om å lage en film var god. Legene var bekymret. Ville hun tåle det? Vil andre tåle det? Selv sa Ida at det ikke måtte bli en solskinns­historie. - Hvorfor begynte du å filme deg selv?

- Jeg hadde kjøpt et kamera med videofunksjon og begynte bare å filme. Jeg var 17 år. Jeg turde ikke å si noe om selvskadingen til noen. Kameraet ble en trofast venn jeg kunne fortelle alt til.

- Og fem år senere sender du alt sammen til et filmselskap?

- Jeg viste et klipp til en god venninne. Dette­ må du bruke til noe, sa hun. Det tør jeg ikke, var det første jeg tenkte.

Filmen er basert på til sammen nesten ti år med opptak. Halvparten av opptakene er gjort etter det ble bestemt at de skulle lage en film.

- Hva skjedde etter venninen din hadde sagt det?

- Folk snakket jo om at Ida hadde vært innlagt. Så gikk det vel en faen i meg. Jeg ville vise dem at jeg ikke er ukebladmodell, ikke perfekt, men at det er sånn jeg er. Å sende av gårde noe så personlig var veldig tøft.

ida35_doc6mgo5uk1saxr2iw32hh-ylFBwjnoVa.jpg

- Hva vil du fortelle? - At det finne hjelp, og at det finnes håp. Da jeg ble innlagt, spurte pleierne meg om jeg hadde­ angst. Nei, svarte jeg. Jeg visste jo ikke hva det var. Da jeg forsto hvor lite jeg forsto, ble jeg veldig provosert. Hvorfor visste jeg ikke at det var andre som også kuttet seg? Hvorfor visste jeg ikke at jeg kunne få hjelp? Derfor ønsket jeg å lage en dokumentar. Jeg skulle ønske det var noen som gjorde det for meg da jeg gikk på skolen.

- Var det noe du ikke ville fortelle?

- Jeg fikk ikke se filmen før den var nesten ferdig. Hadde regissøren vist meg alle de utvalgte­ klippene på forhånd, hadde jeg sikkert sagt nei til alt. Men ja, jeg har sagt nei til noe. Jeg sa at jeg kan utlevere meg selv, men ikke andre. Og at vi ikke måtte vise noe som kunne trigge selvskading.

— Se for deg at du står foran en løve

- Hvordan forklarer du hva angst er?

- Se for deg at det står en løve foran deg. Du er kjemperedd og gjør deg klar til å reagere. Når du har angst, reagerer kroppen akkurat på samme måte. Forskjellen er at det ikke er noen fare der, ingen løve, ingenting å være redd for. Men du reagerer som om en løve skal komme å ta deg.

- Hva gjør du når du opplever dette?

- Jeg har mange verktøy. Hvis noen lærer meg noe, og det ikke fungerer første gang, så gjør jeg det tusen ganger til sånn i tilfelle det skulle fungere den tusende gangen. Når jeg er veldig ­deprimert, bytter jeg ut ordet deprimert med «fantastisk» for eksempel. «Jeg er så fantastisk», sier jeg til meg selv. Det hjelper ikke alltid, men jeg gjør det likevel. Jeg løper mye, gjør yoga og går turer med mamma. Kan jeg fortelle noe viktig om mamma?

- Gjerne!

- Jeg husker jeg fortalte henne at jeg hadde sprukket, tatt amfetamin. Kanskje var det fordi­ jeg var paranoid, jeg var sikker på at hun kom til å bli sint.

- Det hjelper ikke å kjefte selv om man blir sint

- Hvordan reagerte hun?

- Hun var rolig og ga meg en klem. Fant frem et pledd og sa: Dette skal ordne seg. I ettertid har jeg spurt hvorfor hun ikke ble sint. Det hjelper jo ikke å kjefte selv om man blir sint, sa hun. En gang jeg stakk av fra et behandlingshjem, dro jeg til henne. Jeg banket på døren tidlig om morgenen, jeg sto utenfor i bare tøfler. Innholdet i brusflasken hadde frosset til is. Jeg var kjemperedd. Legg deg under dynen, sa hun bare, og hentet frem en varmeflaske. Så ringte hun til lukket avdeling. Noen kan tenke at de har verdens beste mamma. Men jeg har faktisk det.

(Saken fortsetter under bildet)

Ida drar ofte ut til havet. Her går hun turer, plukker blomster og små, glatte lykkesteiner som hun gir videre til de hun er glad i. Foto: Stig B. Hansen

Den stripete genseren henger løst om halsen til Ida. Sporene etter selvskadingen er godt synlig. Arret på halsen er flere centimeter langt, hun har arr i pannen, på hendene, på leggene, overalt på kroppen. Huden er lappet sammen flere ganger. Før kledde Ida seg alltid med høyhalset genser, selv på sommeren gikk hun med bukser.

- Første gang jeg øvde meg på å gå i T-skjorte­, var for nattevaktene på sykehuset. Det var ille, men jeg øvde og øvde. Nå går jeg med singlet om sommeren. Jeg kunne ikke si til andre at dette er greit, at det er bare å vise arrene sine. Jeg måtte gjøre det selv også.

ida17_doc6mgo4rpj57d1dh4yf2hh-nWFhvJRMhe.jpg

Disse tegningene laget Ida da hun var innnlagt på psykiatrisk sykehus.

- Hvorfor brukte du kniv på kroppen? - Jeg var redd for å fortelle at jeg hadde det vondt, redd for at folk skulle bli lei seg. Det ble en mestringsmetode, en måte å klare å takle alle følelsene mine på.

— Det er ikke galt å være annerledes

- Har du noen ganger tvilt på filmprosjektet?

- Klart jeg har det. Men da jeg var liten savnet jeg noen som kunne fortelle meg hva angst er, hva psykisk lidelse og selvskading er. Jeg kan ikke gå tilbake i livet mitt, men jeg kan prøve så godt jeg kan å fortelle noe om dette til andre.

- Er du ikke redd for at det kan gå galt?

- Jo, dette er kjempeskummelt. Jeg gjør meg veldig sårbar. Men livet mitt har vært så ­ekstremt. Det kan jo ikke bli mer ekstremt enn det det har vært. Dessuten har jeg verdens beste­ psykiater, mor, venner og søstre.

- For tiden snakker du mye om sykdommen din, men hvem er egentlig Ida?

- Helt fra jeg var liten har jeg vært annerledes og skilt meg ut. Men mamma sa en gang til meg: Ja, du er annerledes, og det skal du være glad for. Det er eksklusivt, og derfor er vi så glad i deg. Vi ville ikke hatt deg normal! Det ga meg en trygghet på at det ikke er galt å være annerledes.

ida4_doc6mgo48f0gzdjlnye2hh-qXgwSxtMK5.jpg

- Hvordan har du det i dag? - Mye bedre. Idas dagbok er ikke en film som ender med at alt løser seg og er bra. Men jeg takler kampene på en annen måte. Dette har jeg vært gjennom før, tenker jeg. Jeg vet at hver gang det kjennes helt håpløst ut, så går det over. Det er mer lys i livet mitt. Noen ganger blir det mørkt, men så blir det lysere igjen. Jeg bruker minst mulig tid på å finne meningen med livet. Meningen med livet er å gjøre det beste ut av det, tror jeg.

Det viktige budskapet

Det er fremdeles helt stille­ i den mørke salen. Midt under filmen måtte­ en av elevene rømme kinosalen. Han trodde­ hun ikke kom til å overleve. Da han fikk hilse­ på Ida på bakrommet gikk han tilbake i kino­mørket. Der fikk han se Ida stå smilende,­ på toppen av Galdhøpiggen.

Da filmen er ferdig stiller Ida seg midt på den store scenen. Hun tar selv ordet for å fortelle det hun syns er det viktigste å få sagt denne dagen: At de må få lære om psykisk helse på skolen.

- Jeg et råd til dere lærere, sier hun høyt i mikrofonen.

- Prøv å se hver enkelt. Sett deg ned, prat med elevene dine og bli kjent med dem. ­Begynn med å spørre: Har du en katt hjemme? Vis interesse. Ikke gå rett på sak, men senere kan du kanskje spørre: Er det noe som er vanskelig?

Løp Oslo Maraton

I kofferten på hotellrommet har Ida en medalje, den hun fikk da hun passerte målstreken etter å ha løpt 42 kilometer i Oslo Maraton for bare noen uker siden. Flere ganger hadde hun lyst til å bryte. Da hun passerte Vippetangen andre gang måtte hun bare stoppe­ opp. De siste 100 meterne spurtet hun inn til mål.

ida11_doc6mgo4ptj4c71b3dg32hd-frcchgWLur.jpg

ida6_doc6mgo4svk11312pin92hh-v3sLFVR0Rf.jpg

- Da jeg kom over målstreken la jeg meg bare ned og gråt. Det var helt grusomt. Men nå vet jeg hva som er verst. Det er faktisk lettere å løpe maraton på en god dag enn å gå ut til postkassen på en dårlig dag, når jeg er paranoid og ­deprimert og tror at alle er ute etter meg. Jeg vil jo ikke fremstå som eplekjekk, derfor måtte­ jeg løpe. Nå kan jeg si hva som er verst, fordi jeg kan snakke av erfaring.Da Ida kom hjem til leiligheten sin i Tvedestrand satt hun seg ned foran PC-en og bestilte noen pokaler til venner hun er glad i. «Fordi du aldri gir opp» står det på dem.

- Medaljen jeg fikk er fin, men det finnes noen som fortjener den mer. Hver dag møter man folk som man ikke ser, som gjør en større prestasjon enn å løpe maraton. Som står opp av sengen til tross for at man egentlig har lyst til å dø, sier Ida.

Du kan se filmen om Ida øverst i denne artikkelen, eller på NRK3 lørdag kveld kl. 22.00.


- Et stort ansvar

Da regissør August Baugstø Hanssen så gjennom klippene, oppdaget han ganske snart at det var noe mer.

- Jeg så en fantastisk ung jente som sliter med ting som er dypt menneskelig, som vi alle kan kjenne oss igjen i. Ting vi trenger å prate om.

Hanssen understreker at han dette ikke er en pedagogisk film, med en tradisjonell dramaturgi.

- Av og til, når det er ordentlig viktig ting, må man våge å gå rett på ting, uten å blunke.

- Hva tenker du om ansvaret du har som regissør?

- Å forvalte en annen persons historie, som er så sårbar, er et stort ansvar. Vi har derfor sett filmen sammen med Idas behandler, og vi har brukt to fagkonsulenter på selvskading. Ida har drevet med omfattende selvskading, vi har vært veldig bevisst på ikke å vise noe som er triggende.

Filmen er basert på nesten ti år med opptak. Halvparten av opptakene er gjort etter det ble bestemt at de skulle lage en film. Dette har ikke påvirket opptakene, mener regissøren.

- Det terapeutiske verktøyet har vært så viktig for henne at det ikke har forstyrret prosessen.

Trenger du noen å prate med? Synes du livet er utfordrende? Mental Helse har en døgnåpen hjelpetelefon: 116123 (fra utlandet: 0047 91116123). Nettstedet sidetmedord.no er for deg som heller foretrekker å skrive.

  • 22. oktober feirer A-magasinet tiårsjubileum ved å ta bladet til scenen. Kom og feire med oss på Folketeateret! Les mer om liveforestillingen her.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Filmregissør Dag Johan Haugerud: – De sier motstand gjør deg sterkere. Jeg er ikke sikker på at det er sant.

  2. KULTUR

    Den russiske regissøren laget sin helt egen Ole Brumm uten å ha sett Disneys versjon

  3. A-MAGASINET

    Da faren slapp ut av fengsel, møtte hun ham med et kamera og et dokumentarfilmprosjekt

  4. KULTUR

    Bokanmeldelse: Flink pike blir elskeren til en potensiell skoleskyter i norsk debutroman

  5. NORGE

    Landbruksministeren varsler oppvask etter TV-dokumentar om svineprodusenter

  6. A-MAGASINET

    Stress er ikke forbeholdt tenåringer. Nå skal Oline (8) lære hvordan hun mestrer livet allerede på barneskolen.