A-magasinet

Arven etter krigen

I Fallujah i Irak fødes mange barn med genfeil. Amerikanerne vil ikke si om ammunisjonen som ble brukt, inneholdt radioaktive stoffer.

  • Dirk Peitz

Til helvete med Amerika , mumler Munem mens han tenner enda en sigarett. Blikket hans flytter seg fra Ayob i rullestolen til Mohammed på gulvet ved siden av ham. Munem tar et dypt drag, blåser ut og rister på hodet. Mohammed stirrer med vidåpne øyne ut i intet og gråter voldsomt. Res ter av ufordøyd mat og spytt siver ut av Ayobs åpne munn. Munem og hans kone ble velsignet med fire sønner, men de to yngste – fire og fem år gamle – er ute av stand til å snakke eller kontrollere bevegelsene sine.

– De er krøplinger, sier faren.

Han legger bena i kors og drar i sin fotside dishdasha. Det er en rolig dag i Fallujah, byen der krigens sår nekter å heles – selv syv år etter at de ble forvoldt. På hvert gatehjørne ligger hus i ruiner, fremdeles er det militærposter i hvert veikryss, men nå er de bemannet med irakske soldater og politimenn. Biler klumper seg sammen på de ødelagte veiene. Men det er omtrent ikke et menneske å se i det fri. I det gamle industriområdet er de fleste småbedriftene stengt på ubestemt tid. Den ruvende nye sykehusbygningen er det eneste tegnet til gjenoppbygging.

I Munems stue er det ingen møbler, bare madrasser. Munem har solgt nesten alt han eier for å betale legeregningene til Ayob og Mohammed. Legene vet fremdeles ikke nøyaktig hva som feiler Ayob, om det kan være cerebral parese, celleskade eller hjernesvinn. Mohammed har en hjerneskade, sier de.

Munems to eldste sønner, Omer og Ali – ni og ti år gamle – er friske. Det faktum at hans to yngste sønner ikke er det, mener Munem henger sammen med at de ble født etter at amerikanerne kom i 2004, la byen i ruiner og – etter det Munem tror – forgiftet folket. Menn, kvinner og barn, selv de ufødte barna som kom til verden på et senere tidspunkt – som Ayob og Mohammed – og barna som fødes i dag.

Dette synet deles av flere fedre i Fallujah som har barn født med funksjonshemning. Men de er ikke sikre, siden ingen vil bekrefte mistanken deres: At deres barns skjebne ikke skyldes noen tilfeldighet, heller ikke Guds vilje, eller at de selv har gjort et eller annet galt. Men at noen andre har skylden: USA og de amerikanske troppene i Irak.

Munem Adnan Abdullah, 38 år, er en stor og sterk mann med raseri og fortvilelse etset inn i ansiktet. Han kjempet ikke mot amerikanerne. Han var og er fremdeles bare en regnskapsfører i en statseid fabrikk som produserer kobberledninger og rør. Han begynte å jobbe der som ung mann i 1998, og ble snart medlem av Baath-partiet – Saddam Husseins parti – som alle irakere sluttet seg til hvis de ville komme noen vei i livet. På denne tiden produserte fabrikken ikke bare ledninger og rør, men også rør til bombekastere. Under FN-sanksjonene mot Irak etter Gulfkrigen i 1991 begynte nemlig Saddam Hussein å ruste opp på nytt.

Før krigen i Fallujah var alle barna i slekten født friske. Både Mohammed og den ett år eldre broren, Ayob, som også er funksjonshemmet, er født etter krigen. FOTO: ALEX MASI Alex Masi

Det var ikke lett for vanlige irakere på 90-tallet. Folk led som en direkte konsekvens av sanksjonene, og det var få varer å få kjøpt. Likevel ser Munem tilbake på denne tiden som bekymringsfri. Han var en ung mann som begynte å tjene penger, giftet seg og kjøpte et lite hus i byen. Ali ble født og deretter Omer. Nå hadde Munem sin egen lille familie. Livet var enkelt, men godt, hadde bare ikke Saddam Hussein insistert på å terge på seg verden.

Våren 2004 hadde Irak vært under amerikansk okkupasjon i ett år da det brøt ut opprør flere steder i landet, med sjialederen Muqtada al-Sadr som en sentral skikkelse. Men i Fallujah, en by befolket av sunnimuslimer, skulle dette opprøret ende med de verste scenarier. Midt på lyse dagen 31. mars 2004 ble fire ansatte i det amerikanske sikkerhetsselskapet Blackwater myrdet av en bande på bestialsk vis. Deretter paraderte folk i Fallujah triumferende gjennom gatene med likene og hengte dem opp fra en av broene over Eufrat. Fallujah var kommet fullstendig ut av kontroll.

To amerikanske tropper forsøkte å ta kontroll over byen igjen, som raskt ble fylt opp av opprørere fra hele landet, både Saddam Husseins tidligere soldater og utenlandske jihadister med forbindelse til Al-Qaida. Det første militære angrepet i april ble stoppet etter bare noen dager, mest av politiske årsaker på grunn av høylytte protester blant folket i Irak: Fallujah var for irakerne blitt et symbol på motstanden mot okkupasjonen.

Men etter som byen nærmest ble et Mekka for hensynsløse, voldelige fiender av USA, ble til slutt operasjon «Phantom Fury» satt ut i livet. Fra 7. november 2004 stormet amerikans ke tropper Fallujah, og i ukene som fulgte, ble byen utsatt for store ødeleggelser. Kampene var de mest voldsomme under hele Irak-krigen, og det var første gang siden Vietnamkrigen at amerikanske soldater la under seg en hel by hus for hus.

Nesten to tredjedeler av de omkring 50 000 husene i Fallujah ble rasert eller påført store skader, og omkring 100 amerikanske soldater og 1500 opprørere ble drept. Selv om amerikanerne hadde gitt sivile ordre om å forlate byen, var opptil 30 000 mennesker blitt igjen. Tallet på sivile ofre er fortsatt ukjent. Heller ikke vet man nøyaktig hva slags ammunisjon de amerikanske troppene brukte i Fallujah.

KRAFTIGE VÅPEN.

Det er kjent at stridsvogner av typen Abrams og Bradley var på bakken, at AC-130-kampfly og Cobra-helikoptre befant seg i luften – og at deres standard-ammunisjon inneholder utarmet uran, et lavradioaktivt tungmetall som skilles ut som restprodukt ved anriking av uran. Ammunisjon som er dekket med anriket uran, kan trenge igjennom omtrent alle militærkjøretøyer. Det er også kjent at hvitt fosfor ble brukt, og at marinesoldatene var i besittelse av såkalt «novel explosive» til sine skulderbårne SMAW-raketter, kraftig nok til å få hele bygninger til å kollapse. Resten vet bare det amerikanske forsvarsdepartementet noe om, men der har man forholdt seg taus til denne dag.

REGISTRERER SYKE BARN.

Lege Samira Alaanis skrivebord er nakent. Hun har ingen PC der hun kan lagre pasientopplysninger. Sykehuset, som ble åpnet i Fallujah for nesten to år siden, har ingen database tilgjengelig for leger. Papirjournaler finnes heller ikke. Enten gjør legene sine egne notater, eller ingenting blir registrert.

Samira Alaani har jobbet som barnelege siden 1997. I begynnelsen av 2010 begynte hun å registrere antall tilfeller av medfødte lidelser blant barn hun møtte på sine skift. En vanlig dag på jobben kommer 60–70 foreldre til henne med barna sine, hvorav to til tre lider av en medfødt sykdom – som regel en hjerte— eller nervesykdom. I slutten av 2010 omfattet Samira Alaanis pasientarkiv 350 nye barn med defekter. Arkivet omfattet også barn diagnostisert av hennes fem kolleger på barneavdelingen. Siden det heller ikke finnes et pålitelig fødselsregister i Fallujah, måtte man nøye seg med å anslå tallet på nyfødte barn og andelen barn med misdannelser.

– 15 prosent, mot 2 til 4 prosent i verden totalt, sier Samira Alaani.

Hver gang spør foreldrene hva hun kan gjøre for barna deres, og altfor ofte må hun svare: Det er ingenting vi kan gjøre.

Og foreldrene vil alltid vite hvorfor deres barn er rammet. Legen forteller dem at heller ikke hun har noen forklaring, og ramser opp mulige årsaker: Mangel på folinsyre i den gravides kosthold, alkohol, sigaretter, enkelte medisiner eller en infeksjon under svangerskapet, et nært slektskap mellom foreldrene, familiehistorie, røntgenstråling, miljøfaktorer.

Som regel utelukker foreldrene alt bortsett fra miljøfaktorer: Ting i luften, jorden eller vannet. Rester etter våpen, for eksempel.

Samira Alaani leter også etter forklaringer. – Men jeg er lege, ikke fors ker, understreker hun.

LITE Å SAMMENLIGNE MED.

I helsedepartementet i Bagdad, i en stygg kontorblokk i sentrum, har legen Hawraa kontor i første etasje. Hun er departementets pressesekretær. Barna i Fallujah er et politisk anliggende, sier hun. Med det mener hun at sunnimuslimene er de berørte – Iraks minoritet som i flere tiår under Saddam Husseins regime dominerte sjiamuslimene, som var i flertall. I det nye Irak har de mistet dette privilegiet. Hun mener at sunniene nå betrakter seg selv som ofre.

– Det finnes ingen tall på barna i Fallujah, sier Hawraa. – Ingen arkiver, statistikker eller bevis. Og en sammenligning med andre irakske byer er ikke mulig, siden heller ikke de har relevante opplysninger. Imidlertid har hun ikke noe svar på spørsmålet om mangelen på relevante opplysninger også kan handle om politikk.

BLE RØRT TIL HANDLING.

Malak Hamdan har aldri vært i Fallujah. Det har heller ikke Chris Busby. Likevel har de gjort Fallujah til sin sak, både som forskere og aktivister. Det kan være vanskelig å se hvor skillet går mellom disse rollene, særlig når det gjelder Fallujah, siden de kan komme i konflikt med hverandre – forskningens krav til objektivitet mot raseri utløst av en åpenbar skandale.

Vi treffer dem i den sørengelske byen Woking. Fallujah skaper underlige allianser: En ung kjemistudent, født i Bagdad og oppvokst i London, og en eldre, britisk biofysiker. Hun med skaut, han med baskerlue.

For to år siden mottok Malak Hamdan dokumenter fra en iraksk organisasjon som viste en alarmerende økning i tallet på barn født med misdannelser i Fallujah.

– Jeg hadde nettopp født mitt tredje friske barn, og som mor følte jeg at jeg måtte gjøre noe, sier hun. Hun opprettet Cancer and Birth Defects Foundation, som skulle kaste lys over tilfellene i Fallujah.

Hun kontaktet også Chris Busby, som er forsker og ekspert på radioaktiv stråling. Til tross for lav radioaktivitet kan utarmet uran endre menneskets DNA og føre til medfødte misdannelser hos avkom. Men da den britiske miljøvernministeren i 2001 fikk en kommisjon til å undersøke hvordan radioaktivitet påvirker menneskekroppen, var Busby ute av stand til å overbevise kollegene sine. De skrev i sin endelige rapport i 2004 at lave doser radioaktiv stråling er ufarlig.

På samme måte som atomkraft splitter den politiske arena i motstandere og tilhengere, deler spørsmålet om radioaktivitet og tungmetallers giftige potensial forskerne i to grupper – de som forsøker å advare offentligheten og de som forsøker å berolige den. Begge sider hevder å ha rett, noe som er høyst problematisk innen forskning fordi den er ment å være kunnskapsbasert. Men noe kan ganske enkelt bli for komplekst, selv for moderne vitenskap.

Imidlertid har Hamdan og Busby stått i spissen for en undersøkelse i Fallujah der irakske forskere kartla nesten 5000 innbyggere. Undersøkelsen, som ble publisert i International Journal of Environmental Research and Public Health i juli i fjor, fremla de første pålitelige tallene fra Fallujah. De viste at forekomsten av krefttilfeller i Fallujah var fire ganger høyere enn før 2005, og barnedødeligheten var langt høyere enn i nabolandene. Dette er indikasjoner på at noe avgjørende kan ha skjedd i Fallujah i 2004, men de er ingen tunge medisins ke bevis og forklarer ikke medfødte defekter.

Dessuten kan det ikke utelukkes at folk i Fallujah ga feil opplysninger, ikke nødvendigvis med overlegg. De har åpenbart lidd under et kollektivt traume. Sunnimuslimene i Fallujah er å betrakte som ofre for to omstendigheter – først og fremst på grunn av krigen og dernest på grunn av Saddam Hussein, som tok sunnienes tidligere makt med seg i graven.

I Woking sier Chris Busby at de siden har ledet to nye undersøkelser. De har analysert hårprøver fra innbyggere i Fallujah og prøver av jordsmonnet der, som ga enda mer urovekkende funn: Høyt anriket uran, som man ellers bare ville vente å finne i kjernefysiske våpen.

Hamdan og Busby forela undersøkelsene for to vitenskapelige tidsskrifter, som begge nektet å publisere dem.

I slutten av september 2010 sitter et tyvetall menn og kvinner i et konferanserom på Holiday Inn Airport Hotel i Istanbul. Verdens helseorganisasjon (WHO) har besluttet å sette i gang en undersøkelse om medfødte misdannelser hos barn i Irak, der Fallujah er blant de utvalgte byene. Det er nå internasjonale forskere og tjenestemenn fra Iraks regjering møtes ansikt til ansikt over de tekniske detaljene. I Istanbul pågår harde forhandlinger om hvordan man skal gå frem. Om for eksempel miljøfaktorer skal undersøkes eller ikke. Ja, kommer man til slutt frem til. Men om det vil skje, er fortsatt et åpent spørsmål.

WHO-undersøkelsen er delt inn i to faser. I den første fasen, som vil løpe frem til sommeren 2011, vil kun eksisterende opplysninger om medfødte misdannelser og fødselsregistre i Irak bli samlet inn. Budsjettet rekker ikke lenger. Derfor vil WHO be om pengegaver for å finansiere annen fase, der forskerne endelig vil kunne samle egne data.

I Fallujah finnes det ikke noe ordentlig fødselsregister. Ingen internasjonal organisasjon har vært der for å undersøke miljøet heller. Det internasjonale atomenergibyrået IAEA gjorde en radiologisk vurdering i utvalgte områder av Irak, uten å inkludere Fallujah. United Nations Environment Programme (UNEP) foretok en måling av «hot spots» i Irak, men uten å inkludere Fallujah. Iraks regjering har ikke bedt dem om det, sier Muralee Thummarukudy, UNEPs tidligere ekspert i Irak. Og Gregg Webb, IAEAs pressetalsmann, ber om forståelse for at organisasjonen står overfor en nødssituasjon etter atomkatastrofen i Japan og ikke har anledning til å besvare spørsmål om Fallujah.

Fallujah er ikke et nødstilfelle og har kanskje aldri vært det.

Legen Samira Alaani venter fortsatt på livstegn fra WHO i forbindelse med opplysningene hun sitter på. Og forsøk på kontakt med organisasjonens tjenestemenn har ikke gitt respons.

Imens, i Storbritannia, forsøker menneskerettighetsadvokaten Phil Shiner, på vegne av en familie i Fallujah, å få den britiske regjeringen til å utlevere dokumenter den som en av USAs allierte kan være i besittelse av. Dokumenter som kan forklare nøyaktig hva som skjedde under kampen om Fallujah.

I Fallujah forsøker en forbitret Munem å få sønnen sin, Mohammed, til å sitte rett opp og ned. Mohammed faller straks over på siden, ute av stand til å kontrollere den lille kroppen sin.

– Om han bare kunne sitte ordentlig, fortviler Munem.

Det han ikke er i stand til å forstå eller vil innse, er at Mohammed og Ayob aldri vil bli friske. En dag kan matrester finne veien til lungene deres fordi svelgerefleksen svikter hos begge. Betente lunger vil da sannsynligvis føre til at Ayob og Mohammed dør.

En lege fortalte en gang Munem at det ikke var mer å gjøre for de yngs te sønnene hans, men han nektet å akseptere dommen. Han gikk bare til andre leger. Noen ganger forestiller Munem seg at han er lam og sønnene friske. Han skulle ønske at det heller var slik, sier han. Og at det er en god ting at han har funnet tilbake til Gud etter alt som har hendt med ham og familien. Munem har sluttet å lete etter jordiske forklaringer for lenge siden.

Skrevet av Dirk Peitz. Oversatt av Unni Wenche Grønvold.

Hamdan og Busbys rapport kan leses i sin helhet her .

Munem Adnan Abdullah er fortvilet over barnas helstilstand. ALEX MASI

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Da IS dannet sin stat, trodde de at livet skulle bli bedre. Men ingen folkegruppe har lidd mer.

  2. A-MAGASINET

    Ting vi liker med dette samfunnet

  3. A-MAGASINET

    Historien bak etternavnet ditt

  4. A-MAGASINET

    Det var krig. Det ble kjærlighet. Else Gabler ble kalt «tyskertøs», men angrer ingenting.

  5. A-MAGASINET

    Sunn snacks til påsketuren

  6. A-MAGASINET

    Notert: «De boltrer seg i frynsegoder barnløse bare kan drømme om. Likevel skal de ha mer.»