Foto: Audestad Paal
A-magasinet

Frimurernes hemmeligheter

Roger Aase avslører hva han opplevde i losjens mest lukkede rom.

  • Øivind Gulliksen
Den som røper frimurernes hemmeligheter, samtykker i at hans «hals afhugges, hjerte uddrives og involde udslites»

DEN MASSIVE EIKEDØREN smeller igjen og låses fra utsiden. Så blir det helt stille. Roger Aase står alene i en mørklagt, avsperret søylegang i Frimurerlosjen, dypt under gatene i Trondheim sentrum. Denne novemberkvelden i 1995 skal han tas opp i Frimurerordenens fjerde/femte grad, og aner ikke hva som skal skjer videre i den hemmelige rituelle seremonien. Forventningsfull beveger Aase seg innover i gangen. Ved hjelp av en lykt med et brennende stearinlys leter han etter en utgang, og oppdager til slutt en trang åpning som forsvinner inn i den ene langveggen. Den er ikke bredere enn skulderbredden til en voksen mann. Men det er mulig å ta seg innover, meter for meter, før det svinger til høyre og gangen ender i en dør. Han åpner den, kikker inn og stivner av skrekk. På gulvet i det lille rommet ligger skjelettrester og knokler fra 10-12 mennesker strødd utover. Det er som å være inne i et gravkammer.

Aase kjenner panikken komme, og må konsentrere seg for ikke å kaste opp. Minnene om sønnen som omkom i en trafikkulykke noen år tidligere strømmer på. Samtidig kjenner han en gnagende tvil melde seg. «Hva er det jeg holder på med. Hva slags samfunn er det jeg er blitt en del av?»

Neste uke utgis boken Frimurernes hemmeligheter – fortalt fra innsiden, der Roger Aase beskriver sitt liv som frimurer. Han forteller historien fra han tok sine første skritt inn i et ukjent brorskap til han endte opp som en hvitkledd tempelridder med rødt kors på brystet.

16 år etter at han ble en del av ordenen, tar han nå et oppgjør med systemet som i mange år var en altoppslukende del i livet hans, og et oppgjør med den personen han selv utviklet seg til å bli. Samtidig bryter han taushetsløftet som alle losjebrødre avgir den første dagen de blir opptatt som medlemmer. Lojaliteten til dette løftet er så stor at utenforstående fortsatt vet svært lite om hva som egentlig skjer i frimurernes samfunn, til tross for at det har eksistert i over 250 år.

«Han tok hånden min vekk fra hodeskallen og slapp den. Satte på seg flosshatten mens han ble stående og se på meg. De Bevoktende Brødre tok tak i meg og førte meg baklengs ned fra alteret og bort til kanten av kisten (...) De la meg ned i kisten, før de la en tøyfille over ansiktet mitt. Jeg var i sjokk.»

Nervøs.

Roger Aase er stresset og spent. Ventetiden frem til boken kommer i salg neste uke er ulidelig. Han henter frem en ny sigarett fra innerlommen av den svarte vindjakken, selv om han har lovet datteren at han snart skal slutte.

Vi er på vei opp mot Frimurerlosjen som troner helt øverst i Søndre gate i Trondheim sentrum. Den praktfulle bygningen fra 1905 er bygget i stein og mur, og inneholder over hundre store og små rom. Aase tar oss med rundt til baksiden, hvor han stanser og peker på en lem i metall nederst på muren.

– Ser du den luken. Bak den er det en sjakt som fører ned til en kjeller to etasjer under bakkenivå. Der nede ligger rommet med alle benrestene, forteller han. Vi går tilbake til forsiden av bygget, der er inngangen rammet inn av to søyler. FRIMURER-LOGEN står det med gullskrift over døren. En gang hadde Aase eget nøkkelkort til denne døren, nå trekker han seg unna mens vi går opp steintrappene for å titte inn gjennom den låste døren. Der dukker tilfeldigvis provincialmester John Solberg opp. Som øverste leder for frimurerlogene i Midt-Norge er han informert om boken som snart kommer, men vil ikke mene noe om den. Det er bestemt at hovedkontoret i Oslo skal håndtere alle henvendelser. Men han gjør seg sine tanker likevel.

– Alle som blir medlemmer hos oss, avgir et løfte, det gjorde også Roger Aase. Det har han nå brutt. Hva synes du om folk som bryter løfter? spør han. Nysgjerrig. I 1989 lever Roger Aase et helt vanlig liv i Trondheim. Han er gift, har tre barn og stor omgangskrets. Men da den ene sønnen omkommer i en trafikkulykke, blir alt forandret. Midt i sorgen opplever han at de fleste i vennekretsen trekker seg unna. Samtidig dukker det opp et tidligere nabopar som de ikke har sett på lenge. Kveld etter kveld stiller de opp og hjelper familien igjennom den vanskelige perioden. Etter hvert kommer det frem at den gamle naboen er frimurer. Han foreslår at Aase også blir med, og forteller at dette er et sted der folk virkelig bryr seg om hverandre.

«Jeg visste at frimureriets grader fulgte Det gamle testamente, men det gjaldt bare de seks første gradene, her i syvende grad var vi over i Det nye testamente: Jesus var født (...) vi tok sverdet og hugget ut i luften et andreaskors mens vi ropte: «Se Guds lam», og hugget med sverdet igjen. «Som bærer», hugg med sverdet, «verdens synd», hugg med sverdet igjen.»

Aase er usikker.

Han funderer i over et år før han bestemmer seg for å takke ja. Håpet er å treffe nye venner som har mer substans enn den gamle omgangskretsen. 22. mars 1993 setter han for første gang foten innenfor Frimurerlosjen, og gjennomgår sitt første ritual for å bli opptatt som lærling.

Han møter en høytidelig seremonimester iført flosshatt, hvite hansker og et stort sverd hengende ned på venstre side. I hånden holder mannen en sort og blå stav med sølvbeslag i begge ender. Han stiller en rekke spørsmål, før han binder et tøystykke foran øynene på Aase. Deretter blir han geleidet over i et annet rom. Senere på kvelden må han også sverge at han aldri skal røpe Frimurerordenens hemmeligheter. I boken beskriver Aase ordlyden i den eldgamle frimurereden: «Skulde jeg handle mot dette mitt ingangne Løfte, samtykker jeg i at min hals maa afhugges. Mit hjerte uddrives, min Tunge og mine Involde udslites, samt alt kastes i Havets Afgrunn, at mit Legeme maa oppbrændes, og dets aks adspredes i Luften...»

Ritualet gjør Aase både nysgjerrig og usikker. Hva slags samfunn er det han har begitt seg inn i?

«Vi klappet fire ganger tre, og ropte «Vivant» fire ganger, og bøyde oss i halstegn for alteret og Den Ordførende Mester, og uten halstegn for de øvrige brødre.»

Opp i gradene.

Han bestemmer seg for å finne ut så mye som mulig, og i ukene og månedene som følger, fordyper han seg i frimurerbibliotekets bøker for å lære mer. Samtidig håper han å få en større forståelse når han klatrer videre oppover i frimurersystemet. Han får snart belønning for sin entusiasme. Et snaut år senere blir han tatt opp i 2. grad, og senere samme år klatrer han enda et trinn opp.

– Jeg ble helt oppslukt. Selv om jeg gikk med en gnagende følelse av at dette var sprøtt, ble jeg fascinert av de gamle ritualene, historien og den høflige, dannede tonen mellom losjebrødrene. Jeg trodde virkelig at jeg hadde funnet de vennene jeg lette etter. Vennekretsen i losjen blir stadig større. Aase blir med i studiesirkler, der losjebrødrene møtes hjemme hos hverandre for å diskutere frimureriets innhold. Gradvis blir også hans kone involvert, gjennom spesielle losjekvelder der også kvinner får være med.

Våren 2000 har Aase nådd hele veien opp til 8. grad, som betyr at han er blitt en av frimurernes tempelriddere. Han blir tildelt en hvit tempelridderdrakt med rødt kors, og får endelig den ettertraktede frimurerringen. Det er en stor dag. Aase er stolt over hvor langt han er kommet. Det gir en følelse av tilhørighet, av å være utvalgt og spesiell.

Ringen skal han gå med alltid, men drakten skal kun brukes sammen med losjebrødre av samme grad eller høyere. Medlemmer av lavere grad skal ikke vite at tempelridderordenen eksisterer.

Ambivalent.

I disse årene påtar Aase seg en rekke verv. I ti år lever og ånder han for livet som losjebror. Det er nesten som en rus, selv om han ofte stiller seg spørsmål om hva han er en del av.

På den ene siden er han fascinert av alle de flotte religiøse seremoniene, og grunntanken om at frimureri skal være en personlig reise som skal gjøre medlemmene til bedre mennesker. De fleste losjebrødrene er rettskafne menn som han har stor respekt for.

Samtidig oppdager han gradvis skyggesider som er mindre tiltalende. I boken skriver han om interne maktkamper, og en nærmest diktatorisk struktur som fører til at enkeltpersoner skvises ut dersom de sier fra om ting de mener er galt. Han beskriver også hvordan kameraderi blant brødrene forplanter seg ut av losjen og inn i samfunnet utenfor. For eksempel losjebrødre i politiet som opplyser hvor det er «trygt» å kjøre for å slippe unna fartskontroller.

– Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi. Lojalitetsbåndene som skapes mellom brødrene er nærmest ubrytelige, og jeg skulle likt å se den som ikke gjør lederen sin en tjeneste om han ber om det, sier Aase.

Han understreker at han ikke var noe bedre enn andre i årene han var en del av systemet. – Flere ganger opplevde jeg at brødre ble skviset ut fordi de varslet om ting som var galt. Men jeg lukket øynene, fordi ordenen kom foran alt. Jeg var ikke den Roger jeg en gang hadde vært. Det er jeg lite stolt av i dag.

Betenkelig.

Den norske frimurerorden har i dag over 19000 medlemmer. Mange av dem har sentrale stillinger innen domstolene, politiet, kirken, mediene og andre viktige samfunnsfunksjoner. Her omgås de også samfunnstopper innen politikk og næringsliv. Det lukkede nettverket har en rekke ganger vært kritisert på grunn av faren for kameraderi og korrupsjon. Jusprofessor Carl August Fleischer er en av kritikerne. I 2006 ga han ut boken Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge, der han belyser problemer som kan oppstå i samfunn som mangler åpenhet. Han mener personer i et lukket brorskap har tendens til å beskytte hverandre, og at det er lett å overse feil som begås.

– Frimurermedlemskap kan brukes til å bygge opp tillit. Det mindretall man kan anta driver lyssky virksomhet, kan få hjelp av losjebrødre som opererer i god tro. Å tro at man skal klare å utradere slike muligheter, er naivt, sier Fleischer.

Forfatter Tom Egeland har vært interessert i hemmelige selskaper og okkultisme siden 1970-tallet, og har trukket inn elementer fra frimureriet i flere av sine bøker. Han mener det er uproblematisk at omverdenen ikke kjenner de interne ritualer og aktivitetene. – Det som er alvorlig, er de usynlige trådene som strekker seg fra frimurernes losjer og ut i samfunnet. Kan vi stole på at en dommer er habil og nøytral når han møter en ordensbror i en rettssal? Jeg er ikke i posisjon til hverken å bestride eller nøre opp under en slik mistanke.Men bare det at vi stiller oss spørsmålet, er et tilstrekkelig problem, sier Egeland.

Han mener frimureri først og fremst er en kostbar gutteklubb, der de fleste medlemmene lar seg fascinere av å være en del av et eksklusivt brorskap.

– Sett med velvillige øyne er jeg overbevist om at frimureriet er et brorskap som bare har ideelle formål og gode hensikter med alt de gjør. Men så lenge de selv nekter å røpe hva de egentlig driver med, og i stedet dyrker sitt eget hemmelighetskremmeri, må de tåle spekulasjoner. Den dagen frimurernes hemmeligheter avdekkes i full bredde, tror jeg at de fleste vil tenke: «Var dette alt?»

«Overceremonimesteren ba den første av oss falle ned på kne og holde hendene foran ansiktet, håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt med tommelfingrene i rett vinkel. Den Styrende Prefekt tok et stort sverd som kaltes kapitelsverdet og la det først på den ene skulderen, så på den andre, og han sa: «Bedre herre enn trell. Det er bedre å være fri enn slave.» Etterpå måtte vi kysse sverdet etter tur.»

Slutten.

– Vent her i stuen, så skal jeg hente den. Roger Aase forsvinner ut i gangen, og kommer tilbake med en blå dresspose i hånden. Han legger den i sofaen, drar opp glidelåsen og lemper ut frimurernes tempelridderdrakt. Den består av tre deler. Først en hvit drakt med rødt malteserkors på brystet, deretter en fotsid kappe med samme motiv. Til slutt en hvit hatt med rødt kors på toppen.

En gang bar han et slikt antrekk med stolthet. Nå kjenner han en ubehagsfølelse. – Jeg la automatisk over til en sakral stemme hver gang jeg tok på meg denne drakten. Når du står sammen med over hundre menn med like drakter inne i riddersalen, er det ganske massivt. Det gjør noe med deg, sier Aase. Når han tenker tilbake på det nå, virker det nesten uvirkelig.

I årene etter 2000 kom Aase gradvis på kant med toppledelsen i Trondheims frimurerlosje. I boken forteller han om hvordan hans nærmeste losjebror ble sparket fra et embete uten saklig grunn. Han skriver også at han i 2003 varslet ledelsen om interne økonomiske misligheter, uten at han opplevde at det ble tatt på alvor. Ifølge Aase førte det tvert imot til at det ble satt ut rykter som satte ham i et dårlig lys.

– Brødre som tidligere hadde vært nære venner, begynte å unngå meg på gaten. Flere ringte og beklaget, og håpet jeg forsto at de ikke måtte bli sett sammen med meg. Etter at han ble tatt opp som frimurer av 9. grad våren 2004, sluttet han å gå i losjen, og i fjor våres ble han formelt utmeldt.

Taus talsmann.

Den Norske Frimurerorden ønsker ikke å uttale seg om noe av innholdet i boken. Pressesjef Helge Qvigstad informerer om at de av prinsipp aldri kommenterer saker som handler om enkeltpersoner innen Frimurerordenen.

– I boken forteller Aase om en rekke av ordenens hemmelige ritualer. Hvorfor er det så viktig at disse skal forbli hemmelige?

– Det er som om du julaften skulle få vite innholdet i alle pakkene før du åpnet dem. Spenningen blir borte. Om du kjenner eksamensoppgavene på forhånd, er det ingen læring i det. Våre ritualer bygger på en 260 år gammel pedagogikk, der hvert enkelt medlem skal stille seg selv spørsmål ut fra ritualene han opplever, ser og hører. Det ville være ødeleggende å få vite om det på forhånd, sier Qvigstad. Han understreker at de forsøker å være så åpne som mulig, og at de har lagt ut mye informasjon på hjemmesidene på Internett.

Roger Aase har denne forklaringen på at han har valgt å bryte taushetsløftet, og fortelle alle detaljene fra innsiden: – Jeg synes det er viktig at de som melder seg inn i losjen, skal vite hva de går til. Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

«Bak et postament satt det tre mennesker i svarte kapper; svarte masker dekket ansiktet, og bredbremmede svarte hatter skjulte hodene helt. Det var umulig å se hvem det var. De to som satt på siden, holdt hver sin dolk rettet mot meg. Han som satt i midten, løftet sakte opp et timeglass og snudde det. Etter en stund spurte han: «Verdige broder. I hvilken hensikt har De kommet hit?»»
Alle utdragene er fra Roger Aases bok «Frimurernes hemmeligheter – fortalt fra innsiden», Kagge forlag
  1. Les også

    Frimurerne åpner dørene

  2. Les også

    Frimureri er et livslangt arbeid med seg selv

  3. Les også

    Stortingspresidenten er frimurer

Foto: Audestad Paal

Foto: Audestad Paal

Praktfullt: Frimurerlosjen Trondheim er et imponerende bygg. Flere saler leies ut til ulike arrangementer, andre rom er avsperret og strengt hemmelige. ALLE FOTO: Paal Audestad Foto: Audestad Paal

Et annet liv: Medlemmene møter et utall ulike symboler på sin ferd gjennom frimureriet. Roger Aase har sett de fleste. Foto: Audestad Paal

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Losjene sliter med forgubbing og lave medlemstall. Noen måtte redde dem. Jeg meldte meg.»

  2. A-MAGASINET
    Publisert:

    To skilsmisser. Fire barn han har vært for lite hjemme hos. For Norges nye forsvarssjef Eirik Kristoffersen kommer alltid oppdraget først.

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Har din fulle flaske havnet her?

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Med to ord fikk han en samlet norsk samfunnselite til å innse korona-alvoret

  5. NORGE
    Publisert:

    Vil utvide omstridt tilbud med muslimsk overnattings-«SFO» i Oslo

  6. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her»