Foreldrekoden: Den vonde tomheten

Jane (14) er en selvskader. Nå er sårene på brystet, lårene, magen. - Det ser ut som det som skulle være en hjelp, bare har gjort det verre , sier far.

  • Hedvig Montgomery
    Psykolog og familieterapeut
  • Emily Eldridge
    Illustratør

Den unge jenta skulle være i ferd med å slå ut i blomst nå. Men når noe går Jane imot, eller når det føles tomt, går hun inn på badet og bruker barberhøvel og neglesaksen til å lage striper av sår. Hvordan kan foreldrene hjelpe henne?

Jeg treffer først de fortvilte foreldrene. Det har gått flere måneder siden mor oppdaget sårene på armen til Jane. Siden er det bare blitt verre, selv om hun har snakket med både den ene og den andre hjelperen. Nå er sårene på brystet, lårene, magen – ja, over alt. «Det ser ut som det som skulle være en hjelp, bare har gjort det verre», sukker far.

«Fortell om Jane», sier jeg.

Mor og far ser på hverandre. De har ikke bodd sammen på nesten 10 år, men de kjenner hverandre fortsatt godt. De viser hverandre en fin respekt og oppmerksomhet, der de sitter ved siden av hverandre i min sofa. Det er ikke alle lang-skilte foreldre som har et så godt forhold, så jeg kjenner at jeg sender dem et lite nikk for den jobben de må ha gjort for å bearbeide egen sårhet og bruddet så godt. «Vel», mor trekker pusten «først og fremst så er hun grei». Og far fyller inn, forteller om en jente som alltid har vært hyggelig å ha med å gjøre, har gjort det hun skal. Det har ikke vært noen store ting i livet hennes, alt har gått stille og rolig for seg. Det vanskeligste som har skjedd, var vel egentlig skilsmissen, sier han. Og da var hun 5. Nå er hun 14.

I løpet av samtalen kommer det ikke frem så mye annet. De forteller hva de har prøvd, og hvordan det har virket siste halve året. Men jeg får ikke tak på hva dette handler om, jeg skjønner at foreldrene er i villrede. Det er vanskelig å være til hjelp når du ikke forstår hva grunnen er. Om det er sosiale medier, om det er problemer i vennegjengen, om det er læreren som ikke forstår henne ... Foreldrene vet ikke, det er ingen knagg å henge problemene på. Så jeg spør om de kan høre med Jane om hun kan komme til en time. «Jeg vet ikke», sier mor «hun er så lei av damer som vil forstå henne og presser henne til å snakke». Det er virkelig ikke rart, så jeg sier at det er helt opp til henne. Hvis hun vil, får mor og far komme tilbake uten henne. Så får vi se om vi kommer noe videre da.

Les hele saken med abonnement