A-magasinet

Skrev offentlig om ensomheten: – Skumleste jeg har gjort i hele mitt liv

Tom-Erik (39), Silje (28) og Christian (22) har alle snakket åpent om egen ensomhet. Hjalp det, egentlig?

  • Margrethe Zacho Haarde
    Journalist
  • Linda Næsfeldt
    Fotograf

En kveld i november 2018, etter at sønnen hadde sovnet, bestemte Silje Mack (28) seg for å si det som det var, til alle som ville høre. Hun postet innlegget på Facebook-gruppen Hva skjer på Nordstrand. Gruppen har nesten 8000 medlemmer.

Mange av foreldrene i barnehagen til sønnen, naboer og andre hun kom til å treffe i nærmiljøet, ville kunne lese det hun skrev.

Silje Mack fortalte om ensomheten på Facebook.

– Det skumleste jeg har gjort

Hun hadde prøvd å smile til folk, hilse over hekken, si hei på butikken, nikke på bussholdeplassen. Hun hadde tatt initiativ overfor foreldre i barnehagen og overfor kolleger på jobben. Det var ikke mislykket, men det ble med hennes initiativ.

– Å skrive det innlegget er det skumleste jeg har gjort i hele mitt liv. Samtidig følte jeg at jeg ikke hadde så mye å tape.

Tidligere denne dagen hadde hun vært hos fastlegen sin og forklart at det føltes som om hun ikke lenger var en del av verden rundt seg, som om det var en glassvegg mellom henne og alle de andre.

– Det var en merkelig og veldig ubehagelig følelse. Jeg sa til legen at jeg ikke lenger visste om jeg bare var ensom, eller om jeg egentlig var dypt deprimert. Men jeg følte i hvert fall at jeg hadde nådd bunnen.

Født sånn?

Hvor lett er det egentlig å komme seg ut av ensomhet? Helt ny forskning viser at det kan være mer utfordrende enn vi tidligere har visst.

– Nær halvparten av dem som opplever ensomhet, er også ensomme når vi spør dem 15 år senere.

Det sier Thomas Hansen, forsker ved NOVA, seksjon for Aldersforskning og boligstudier. Sammen med kollegene Marja Aartsen og Tilmann von Soest har han sett nærmere på personlighetstrekk og kjennetegn hos mennesker som opplever ensomhet.

Forskerne har brukt tallmateriale fra den norske Norlag-undersøkelsen, som følger et utvalg nordmenn over 40 år i 15 år av deres liv. Alle er intervjuet tre ganger: i 2002, 2008 og 2017.

Hansen forklarer at ensomhet blant annet kan henge sammen med det å være innadvendt og å føle psykisk ubehag, karaktertrekk som kan være medfødt eller etablert i tidlig barndom.

– Dette kan forklare hvorfor ensomhet kan være vanskelig å komme seg ut av, sier han.

Søndagsturer alene

Men hva så med dem som gjør en særlig innsats for å endre sin egen situasjon, sånn som Silje Mack? 750 tomler, hjerter og over 60 kommentarer ramlet inn på Facebook-kontoen hennes i dagene som fulgte etter innlegget.

Silje Mack liker å være ute sammen med sønnen sin. Noen ganger har det likevel gitt henne klump i magen. Hun kunne føle på et utenforskap fordi det alltid bare var de to.

Én av dem som svarte henne, opprettet til og med en helt ny gruppe, der foreldre med barn i lekeplassalder kunne gjøre lekeavtaler. Flere skrev at de visste hvordan det føltes å være alene.

Allerede dagen etter ble Mack og sønnen invitert hjem til to familier for at barna kunne leke mens de voksne skravlet. Foreldre kom bort til henne i barnehagen og ga henne ros for å være åpen. De hadde rett og slett ikke oppfattet henne som en som var ensom og ønsket kontakt, sa de.

– Jeg tror ikke folk mener å stenge noen ute med vilje, men at vi alle går rundt i vår egen verden og har nok med vårt. Det var litt derfor jeg skrev et innlegg jeg visste mange kom til å se. Jeg ville riste litt i folk.

Silje Mack er god til å formulere seg, hun ler av og til selvironisk når hun forteller, selv når det er trist. Hun vet godt når klumpen i magen har pleid å vokse mest.

– På søndager, når vi gikk tur i skogen, syntes jeg at alle vi møtte, var mor, far og flere barn, eller vennepar og barn som hadde det hyggelig sammen. Gabriel og jeg var alltid bare oss to.

Mack har familie i nærheten. Dem ser hun ofte. Ensomheten handler om vanskeligheten med å skape nye relasjoner med voksne på egen alder.

– Jeg har vært redd for at Gabriel skal merke at vi er annerledes og også føle på ensomhet som meg. Men nå vet jeg at åpenhet hjelper, selv om det selvfølgelig krever at man holder fast i de mulighetene man får etter å ha vært åpen.

Kronisk ensom

20 prosent av befolkningen rammes av mild ensomhet en eller flere ganger i løpet av livet. Forskerne kaller det for situasjonsbestemt ensomhet. Kanskje har du flyttet, som Silje Mack gjorde, eller kanskje mister du ektefelle eller jobb, slik at de daglige sosiale relasjonene forsvinner.

Andre, mellom 6 og 8 prosent av alle nordmenn, rammes av kronisk ensomhet. Og kronikerne, de har noen særlige kjennetegn, ifølge forsker Hansen. For eksempel husker de en avvisning bedre enn gjennomsnittet.

– Dette kan henge sammen med lav selvfølelse og erfaringer med mobbing og annen avvisning i barndommen.

Hansen bruker uttrykket «sosiale perfeksjonister» om noen ensomme og forklarer:

– Dette er mennesker som har urealistisk høye forventninger til å oppleve dyp og meningsfull kontakt og samforståelse med andre.

Han tror sosiale medier kan spille inn.

– Man kan få høye forventninger når man sammenligner sitt eget sosiale liv med det livet man tror man ser andre har i sosiale medier. Det kan kanskje være med på å forklare økt ensomhet blant unge mennesker.

Best å være alene

Tom Erik Sanden Stende opplevde at ensomheten ble enklere å leve med når han lærte seg å akseptere sin egen historie.

– På ungdomsskolen fant jeg en trapp som nesten ingen brukte. Der satte jeg meg i alle friminuttene.

Tom Erik Sanden Stende (39) opplevde mobbing fra han var liten.

– Det hadde liksom satt seg fast i bakhodet mitt at hvis jeg bare holdt meg helt for meg selv, så kunne ingen plage meg. Det var best å være alene.

Han begynte på videregående, men sluttet igjen. Vondt i magen på daglig basis ga høyt fravær og dårlige karakterer.

– Jeg tok med meg ensomhetsfølelsen inn i arbeidslivet, og tror kanskje den alltid vil være med meg.

For snart fire år siden kom det en journalist fra Totens blad til Frivillighetssentralen på Østre Toten. Stende hadde sagt ja til å snakke om hvordan det var å undervise eldre i IT.

Da han begynte å fortelle, kjente han at historien hans egentlig handlet om noe annet.

Tom Erik Sanden Stende fortalte om ensomhet.

Tre år tidligere hadde en ansatt i kommunepsykiatrien overtalt ham til å delta i en gågruppe for menn, én gang i uken – bare for å forsøke å komme seg litt ut og treffe andre. Derfra hadde selvtilliten vokst og gjort ham til et menneske som nå trodde på at han selv kunne bety noe for andre.

Han var til og med blitt valgt inn i kommunestyret. Livet var forandret.

– Jeg kjente at jeg fikk lyst til å fortelle historien min. Jeg hadde så lyst til å hjelpe andre ensomme.

– Tenkte du på at de som mobbet deg da du var liten, kanskje også kom til å lese det?

– Ja, jeg vet ikke ...

– Jeg hørte ikke noe fra dem, i hvert fall. Men det kom flere til Frivillighetssentralen i tiden etterpå som ville snakke med meg fordi de også opplevde ensomhet. Det syntes jeg var så fint. Jeg har snakket veldig mye om utenforskap de siste årene, blant annet har jeg holdt foredrag på skoler.

Ingen kamerater

Det første Tom-Erik Sanden Stende kan huske av vond klump i magen, er gymtimene. Læreren lot de beste velge lag. Han ble alltid valgt til sist.

– Jeg vet ikke om jeg egentlig var annerledes enn andre barn, men jeg mistet gradvis troen på meg selv fordi jeg ble mobbet. På den måten ble jeg nok annerledes.

– Hjemme var det eneste stedet jeg følte meg trygg, forteller Tom-Erik.

Det er en ond sirkel der man etter hvert selv er med på å skyve andre vekk. Han hadde et søskenbarn, og på et tidspunkt en venninne, som han lekte med. Han kan ikke huske at han noen gang i oppveksten hadde en klassekamerat å henge med på fritiden.

– Hjemme var det eneste stedet jeg følte meg trygg.

Han har i dag fått et nettverk og har venner han kan ringe hvis han merker at negative tanker kverner.

– Å snakke med andre om hverdagslige ting, det handler om å få litt avstand til seg selv. Noen problemer blir mye større alene, inne i hodet, enn de i virkeligheten er. For meg har det handlet om å bygge en solid grunnmur.

Å engasjere seg i frivillig arbeid, som Tom Erik Sanden Stende gjør via Frivilligsentralen, kan være en måte å øke selvfølelsen på. Man opplever at man betyr noe for andre.

Nytteløse tiltak

Er ensomhet et økende problem i vårt samfunn?

– Nei, sier ensomhetsforsker Hansen.

– Flere yngre, ifølge tall fra Ungdata, rapporterer om ensomhet, mens færre eldre gjør det samme. Totalt ligger tallet stabilt på 20 prosent av befolkningen, slik det har gjort i mange år, sier han.

Det betyr likevel ikke at det går bra med AS Norge og ensomheten. Da regjeringen la frem en ny folkehelsemelding i fjor, var forebygging av ensomhet øverst på agendaen.

Ifølge helse- og omsorgsminister Bent Høie er det satt av 43 millioner kroner til ulike tilskuddsordninger som skal benyttes til å forebygge ensomhet. Organisasjoner, private og offentlige som jobber med forebygging av ensomhet, kan søke om midler.

– Frivillig sektor gjør, sammen med private og offentlige aktører, en viktig innsats. Blant annet legger de til rette for gode møteplasser som skaper fellesskap, sier Høie og nevner blant annet nye teknologiske verktøy som skal brukes til forebygging, samt aktivitetsprogrammer.

Forsker Hansen peker på det paradoksale ved individualismen som en trend i vårt samfunn. Man kunne kanskje anta at når flere velger ikke å stifte familie, flere bor alene og feriere alene, så ville det å være alene oppleves som akseptert og dermed gjøre ensomhet mindre skamfullt og vanskelig. Eller det motsatte, at samfunnet ville få flere ensomme som resultat av en slik individualisme-trend.

– Men ingen av delene har skjedd, sier han.

– Det kan vi blant annet forklare med at stabile personlighetstrekk, mer enn omgivelsene vi lever i, bestemmer om den enkelte er disponert for ensomhet eller ikke.

Storesøsteren ble starten

Da Christian Brügger Håvåg (22) sto frem i Bergens Tidende og fortalte om utenforskap, mobbing og ensomhet, var det ikke fordi han var i besittelse av superkrefter. Han hadde en storesøster som brydde seg.

– Jeg satt mye alene inne på rommet mitt og gråt mye om kvelden og på natten, forteller Håvåg.

Christian Brügger Håvåg fortalte om ensomhet.

En dag for fire år siden viste søsteren hans Cecilie ham en tekst hun hadde skrevet. Hun sa hun hadde lyst til å poste den på Facebook.

Innlegget handlet om hvordan lillebroren hadde det fordi han var blitt holdt utenfor gjennom hele oppveksten. Hun skrev at hun ikke lenger passivt kunne se på det som skjedde. Det gjorde vondt også for henne og resten av familien. De visste hvilken god person Christian var. Litt motvillig gikk han med på at innlegget ble postet.

– Det var godt å lese det Cecilie skrev, fordi hun greide å sette ord på noe jeg selv syntes var vanskelig å uttrykke.

Innlegget ble delt mange ganger. Begge søsknene fikk mange positive reaksjoner. Det tok ikke lang tid før Bergens Tidende ringte.

– Jeg var veldig nervøs før intervjuet, men jeg tenkte at hvis det kan hjelpe andre, så er det verdt det. I ettertid ser jeg at det å stå frem i avisen endret nesten alt for meg, sier Christian Brügger Håvåg.

Plutselig oppmerksomhet

Bare det å lese kommentarfeltet under nettsaken, gjorde ham godt. Det var så mange som hadde det på samme måten. Det var tomler og hjerter og et hav av oppfordringer om å stå på og ikke miste motet.

– Folk søkte meg opp på Facebook og skrev støttende meldinger. Jeg ble også invitert til å treffe folk. Bergen Musikkorps tok til og med kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å begynne der.

Christian Brügger Håvåg (22) er ikke i tvil om at åpenheten har vært positivt.

– Hva sa de du gikk på skole med?

– Jeg tror mange synes det er vanskelig å snakke om ensomhet og mobbing, så det var lettere for dem som hadde litt alkohol i blodet å si noe. De kom bort til meg ute på byen. Det var også noen som sa unnskyld.

Han stopper opp og tenker før han begynner å le litt:

– For meg var det som en kort, plutselig berømmelse med overveldende mye oppmerksomhet. Jeg syntes det var veldig hyggelig og brukte masse tid på å svare på kommentarer og henvendelser. Etterpå ble det litt stille.

«Finn en alliert!»

Det var likevel ikke nye venner og bekjente som ble det viktigste i Håvåg vendepunkt.

– Det å tørre å si hva man føler, for så å bli møtt med hyggelige kommentarer, betydde at jeg plutselig begynte å kjenne etter hva det var jeg egentlig likte, ville og kunne. Jeg tror at det å stå frem med ensomheten gjorde at jeg turte å søke meg inn på folkehøyskole etter videregående, for eksempel.

Christian Brügger Håvåg fikk det bedre da søsteren hans hjalp ham å sette ord på ensomheten.

Da han kom til Fana folkehøgskule, hadde læreren hans lest intervjuet. Han fortalte senere at han ikke kunne forstå at det var samme gutten. Christian virket så selvsikker.

– På Fana fikk jeg nye interesser. Jeg begynte å fotografere og hadde plutselig annet å tenke på. Tidligere hadde jeg sittet mye foran dataskjermen inne på rommet mitt. Nå ble jeg kjent med ekte mennesker, ikke nettvenner.

Christian Brügger Håvåg synes ikke hvem som helst skal snakke offentlig om egen ensomhet. Det skal føles riktig.

– Men jeg synes alle skal forsøke å finne en alliert, slik jeg hadde i søsteren min. På sikt kan man kanskje få mot og hjelp til å fortelle andre hvordan man har det.

Hjalp åpenheten?

Halvparten av de som beskrev seg som ensomme i NOVAs undersøkelse i 2002, sier de fortsatt er det etter 15 år. Hvordan gikk det med Silje Mack, Christian Brügger Håvåg og Tom Erik Sanden Stende i ettertid? Har de fått det bedre etter at de snakket åpent om egen ensomhet?

Silje Mack:

– Hverdagen er egentlig den samme, likevel har mye skjedd. Endringen ligger i at jeg nå vet at det er noen der, at vi stoppet opp og så hverandre. Følelsen man får av å bli invitert, selv om man ikke alltid har anledning til å komme, er så viktig.

Christian Brügger Håvåg:

– Jeg har ikke veldig mange nye venner, men har innsett viktigheten av å ta vare på dem man har rundt seg som virkelig bryr seg. Jeg synes flere stopper og snakker med meg nå, og det er hyggelig. Jeg har fått mange klemmer i ettertid, og folk spør hvordan jeg har det. Det er ganske «awesome».

Tom Erik Sanden Stende:

– I januar startet jeg et nytt datakurs for eldre. Det er viktig for meg å ha noe å drive med. Jeg synes jeg er kommet langt, men har litt igjen før jeg føler meg ordentlig trygg. Ensomheten vil kanskje alltid være der for noen av oss. I dag opplever jeg likevel at jeg kan velge ensomheten bort.


Les mer om

  1. Ensomhet
  2. Mobbing