A-magasinet

Flaks

Jeg er i gang med vårens prosjekt: Kom-i-form!

  • Illustrasjon: Lars Fiske

JEG ER I GANG med vårens prosjekt: Kom-i-form! Så her går det i rask gange over svabergene på Verdens ende. Gud, så vakkert, sier jeg. - AU!Det var det. Etter 20 minutter sitter foten min fast mellom to små steiner: Knekk! Jeg kan ikke gå, jeg kan ikke stå. Prøver å krabbe. Hvordan skal jeg komme meg halvannen kilometer tilbake til bilen?

Da, på stien foran meg: Øystein, 37, dritkjekk og veldig muskuløs. - Trenger du hjelp? spør han. - Jeg er ... brannmann. Er det mulig? Sa han virkelig brannmann?

- Overlat dette til meg, sier Øystein, og vops! ligger jeg slengt over skulderen hans som et slakt. Brannmannsløft! Øystein småjogger på rullesteinene med 82 kg komiker på ryggen. Bak ham halser Pernille, kona hans og tre hunder.

Tenk at det går an! Jeg har alltid drømt om å bli båret av en ekte brannmann. For en flaks! Når jeg først har brukket benet, mener jeg.

Og flaks er tonen også på skadestuen på akuttmottaket, der vi venter på legen, alle vi som har brukket noe det siste døgnet. Så heldige vi har vært! Tenk så mye verre det kunne gått.

Britt skulle på fest og gikk litt raskt ned trappen på høye hæler. Flaks at hun bare brakk to tær. Kjersti tok en snarvei hjem fra byen, snublet over en blomsterpotte og knuste ankelen. Heldigvis slo hun ikke hodet. Børre falt og brakk håndleddet på fortauet og gudskjelov ikke ute i veien, der han kunne blitt overkjørt. Flaks!

Kontrafaktisk flaks kaller psykologene det, og det er helt vanlig. Den sterke følelsen av å ha vært heldig, fordi det kunne ha gått mye verre.

- Du kunne jo druknet, sier naboen når jeg kommer hjem. Naboen er dessuten dødsmisunnelig på det med brannmannen. Kontrafaktisk flaks viser seg å være god medisin. Jeg får det bedre med meg selv når jeg legger ut om hvor heldig jeg har vært. Og jeg blir en mye mer populær pasient.

For det er jo to måter å være syk på. Er du optimistisk og heltemodig, blir du overøst med støtte. Men klager du bare, får du lite omsorg, selv om du sikkert trenger det enda mer.

Så heldige vi har vært! Tenk så mye verre det kunne gått.

Sånn er vi altså laget, at vi enkeltvis og i fellesskap skaffer oss det vi har mest bruk for når uhellet er ute: Trøst og håp. Det er både smart og rørende. Litt hardt, bare, at klaging, som gjør vondt verre, får veldig lite støtte. Men antagelig er det nyttig.

Noen drar optimismen litt langt. Naboen mistet alt håret i en sykdom. - Flaks at du er kjoledesigner, sa flere av vennene hennes, tenk hvis du hadde jobbet i bank. Det er mye lettere å være skallet kjoledesigner enn skallet bankdame.

Litt fattig trøst, synes naboen. Men ellers er vi enige om at vi er heldige. Hun jobber ikke i bank. Jeg kan sitte med benet opp i solen hele dagen. Og så får jeg gjort unna masse papirarbeid. Flaks!