A-magasinet

«Ikke si det til noen», sa Rune Øygard. Nå snakker 17-åringen

Her er jentas historie.

No etterpå kan eg jo skjøna kva han såg i meg. Eg var kanskje ei blanding av ein draum og ei dotter som han aldri fekk. Men kva såg eg i han, ein svær mann med mage og ein bleik kropp som aldri hadde vore i sola? Likevel hadde han eit underleg drag på meg, som om eg med var fanga i ein slags draum der han lyfta meg frå steg til steg.» (Utdrag fra boken Ikke si det til noen. Historien om et barn, ei bygd og en ordfører av Jon Gangdal)

— Jeg synes fremdeles det er vanskelig å lese mye av det som står i boken - selv om det er mine egne ord og mine egne opplevelser. Det blir så rått når det står svart på hvitt. Det er akkurat som om alt skjer igjen og igjen.

Vi møter 17-åringen på Lillehammer. Hun har vært hos psykolog og på møte hos bistandsadvokat Nina Braathen Hjortdal. Vi skal kjøre henne hjem til Skjåk. Jenta sier hun har gruet seg til å bli intervjuet. Svarene er korte, men gjennomtenkte. Innimellom smiler hun, før hun raskt blir alvorlig igjen. Det er ikke lett å snakke om flere år med overgrep. Men ubehagelig blir det først når vi kjører gjennom Vågå.

- Mange minner

Her var Rune Øygard konge. Han hadde 70 prosent av bygdas velgere i ryggen. Han strålte. Ga dem håp, øste av sin optimisme. Så ble han tiltalt og dømt for seksuelle overgrep mot en ungjente. Da vi passerer rådhuset i Vågå, synker 17-åringen ned i setet og skyver skjerfet opp i ansiktet. De blågrønne øynene titter såvidt over kanten.

— Det dukker opp så mange minner her, sier hun.

Les også

«Eg var fjorten år og hadde hemmelegheiter med ein vaksen mann»

Ute av Vågå retter hun seg opp igjen og peker stolt på vakre Hesthagen, der Knut Hamsun leste til sin konfirmasjon. Jenta har bodd her i dalen siden hun var seks, da familien flyttet hit fra Nederland, og hun kjenner alle på gårdene langs veien. — Der bor kjæresten min, sier hun og peker på et lite, laftet hus.

— Og der, på den bussholdeplassen, var det Rune eksploderte. Da ble jeg redd.

Ordføreren oppdaget at 17-åringen hadde vært hos kjæresten en kveld. Da hun ventet på bussen for å reise hjem, svingte han plutselig inn foran henne i vill fart.

- Det er den eneste gangen jeg har hørt ham banne. Han hylskrek og jeg grein, sier 17-åringen med blikket ut av vinduet.

Vi følger riksveien videre. En ny busslomme har vært scene for enda mer dramatikk.

— Her var det han satte meg av i vilt sinne en mørk høstkveld.

Det var flere mil hjem langs den bekmørke riksveien, og hun hadde ikke refleks. Jenta husker at hun gikk gråtende utenfor autovernet. Hun hørte elven der nede og kjente det kalde gufset. En tanke slo henne: Hvis hun kastet seg utfor nå, ville det være slutten på alt.

For stort spillerom

Men denne historien skulle ikke ende sånn. Den skulle slutte med en jente som meldte fra om misbruket og en ordfører som ble dømt for det. Nå er historien blitt bok, skrevet av forfatter Jon Gangdal, i samarbeid med 17-åringen. Han tegner et bilde av mennesket Rune Øygard. Hun forteller om hvordan overgrepene startet og kampen for å komme seg ut av det.

— Denne boken skulle ideelt sett ikke vært skrevet. Disse hendelsene burde aldri ha forekommet. For også dette er en historie der noen burde ha sett at alt ikke var som det skulle, sier Jon Gangdal. Han har tidligere blant annet skrevet boken om Christoffer-saken, der en åtteåring ble mishandlet til døde rett foran øynene på familie og hjelpeapparat.Han mener overgripere har altfor stort spillerom i Norge i dag, fordi alminnelige mennesker mangler evne og vilje til å forestille seg det verst tenkelige.

— Vi må innse at folk rundt oss faktisk er i stand til å begå grusomheter, uansett hvor hyggelige de kan virke. Vi må håpe det beste, men samtidig våge å tenke det verste. Vi må bry oss, og vi må varsle.

Gangdal skildrer en Øygard som kunne være både maktsyk og manipulerende. En person som solte seg i glansen av kjendisvennene og som var villig til å gå langt for å oppnå det han ville.

— Jeg synes det var interessant å se mønsteret i hvordan Rune Øygard styrte både bygda og jenta. Han forsøkte å holde dem i et jerngrep og brukte makt også for å tilfredsstille egne behov, sier Gangdal.

Da han begynte å skrive boken, hadde han fulgt rettssaken i lagmannsretten. Han hadde hørt alle forklaringene og var sikker på én ting: Jenta snakket sant.

— Denne saken fikk tidlig en slagside. Rune Øygard brukte mediene rått, det var bare hans røst som ble hørt. «Hvor er jenta?» husker jeg at jeg tenkte. Å få frem den egentlige hovedpersonen i den såkalte Vågå-saken har vært én viktig drivkraft i arbeidet med boken. Jeg ville formidle barnets stemme. Den andre har vært å utforske hvordan Norges mest populære ordfører kunne havne i en slik situasjon.

Ville glemme

Men å finne jentas stemme og de riktige ordene har vært en tøff prosess for 17-åringen. Helst vil hun jo glemme. Overgrepene beskriver hun i boken som en film der hun er hovedpersonen. Slik skaper hun avstand til det som er aller vanskeligst.

- Det var fælt å skulle huske alt på nytt. Samtidig ville jeg fortelle hele historien, sånn at alle kan lese den. Jeg tror folk kommer til å skjønne bedre hvordan dette kunne skje da. Jeg håper i hvert fall folk vil forstå meg, og at jeg nå blir trodd.

Om to uker fyller hun 18 år. Da skal hun ta førerprøven. Hun har allerede kjøpt bil. Stolt viser hun frem mobilbildet av den brukte Volvoen som snart er hennes. Da Rune Øygard tok henne med seg landet rundt og presenterte henne som «godjenta mi fra Skjåk», hadde hun kredittkortet hans i lommen. Det kunne hun bruke akkurat som hun ville. I sommer har 17-åringen vasket campinghytter hele ferien for å få råd til bilen.

— Nå er livet mitt sånn som det skal være. Jeg går på skole, jeg jobber, er sammen med venner på min alder og kjæresten min. Innimellom føler jeg meg akkurat som den jenta jeg var før overgrepene. Jeg er glad igjen. Men jeg har dårlige dager også.

Det skal ikke så mye til. En sang på radioen som Rune Øygard likte, eller et bord som minner om et hotellrom de delte, kan være nok til å forskyve balansen. — Jeg kan føle skyld for det som skjedde, og jeg føler ofte dårlig samvittighet.

— Hvorfor det?

— Fordi jeg fortalte alt. Jeg lovte jo Rune at jeg ikke skulle si noe. Men når de tankene kommer, øver jeg meg på å dytte dem vekk. Jeg må minne meg selv på at jeg bare var et barn. Jeg følte meg kanskje voksen, men jeg var ikke det.

Skuffet og såret

Hvorfor skjedde det meg? Hvorfor lot jeg det skje? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor innrømmet han ikke det han hadde gjort? Dette er spørsmål 17-åringen ennå slåss med.

— Jeg er så skuffet over at Rune ikke var ærlig, og at han har forsøkt å få meg til å fremstå som en løgner. Det sårer meg fremdeles. Men jeg ble lettet over at en enstemmig Høyesterett skjerpet straffen hans til to år og tre måneder i fengsel. Ennå har hun ikke møtt Rune eller kona Reidun Øygard etter rettssaken. Hun gruer seg til det. Hver dag lurer hun på om dette skal bli dagen de tilfeldigvis skal møte hverandre på gaten.

— Jeg blir redd når jeg tenker på det. Det blir ekkelt. Jeg vet ikke hva jeg skal si til dem.

Stemningen snudd

En 45 minutters kjøretur fra Vågå bor jenta. Her i Skjåk har stemningen snudd etter at Rune Øygard ble dømt. Mange av dem som ikke trodde på overgrepsanklagene, har innrømmet at de tok feil. Men ikke alle. Det er fremdeles noen som ser bort når de ser 17-åringen og som ikke hilser på henne i butikken.

— Det er aldri noen som sier noe direkte til meg. Sånn er det her. Folk prater om istedenfor å snakke til . Likevel har det vært fint å vokse opp i Skjåk, men etter det som har skjedd, gleder jeg meg til å flytte herfra for å studere.

Fra stuevinduene hjemme hos jenta kan man se Otta-elven renne rolig forbi, og hestene som beiter i innhegningen. Det var her hun fortalte foreldrene om overgrepene en høstkveld for to år siden. Lenge tenkte jenta at hun aldri skulle fortelle sannheten om Rune Øygard. Det måtte forbli en hemmelighet, hadde han jo sagt. Men så ble hun forelsket i en jevnaldrende gutt. Ordføreren ble sjalu. Han skremte henne. Det var derfor hun gråtende fortalte alt til foreldrene.

Les også

Høyesteretts knusende dom

— Etterpå følte jeg bare lettelse. Det var så hardt å leve to liv. Alle løgnene gjorde meg syk. Jeg hadde ikke greid å bære på hemmeligheten alene så veldig mye lenger.Hun håper hennes historie kan hjelpe andre.

- Hvis jeg kan gi andre som opplever misbruk, mot til å fortelle om det, så er det verdt alt sammen.

— Hva tenker du om fremtiden?

— Jeg håper jeg får et godt liv. Jeg er blitt mye sikrere på meg selv og er flinkere til å sette grenser. Jeg vet hva jeg vil og hva jeg ikke vil. Men jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde. Jeg holder på å lære meg å leve med det.

Jon Gangdal håper boken han og jenta har skrevet, kan bidra til at alle som er berørt av saken, kommer seg videre.

— Dette er en historie med mange ofre. Det er store lidelser på begge sider. Men det er viktig å huske at kun én mann er ansvarlig for disse - han heter Rune Øygard.

Øygard vil ikke kommentere

Rune Øygard har ingen ønsker om å kommentere uttalelsene fra 17-åringen eller forfatter Jon Gangdal. Han sier følgende via sin advokat Mette Yvonne Larsen.

«Det er en kjensgjerning at denne historien har langt flere sider, men Rune Øygard ønsker ikke å bidra til det han anser som det eneste formål med boka, nemlig kommersielle interesser.»