Pins-menigheten
20 år etter Lillehammer-OL er pins fortsatt big business. For de få.
OK — det må sies: På kåringer over farsotter som forsvant, rager pins høyt. Det gir i dag marginalt med gatekred å tusle rundt med en godt emaljert rallarhatt sånn i det daglige.
Men en torsdag ettermiddag i januar sitter Dag Hodne i kantinen til Oslo universitetssykehus og ekspertkommenterer helhjertet under barten:
— Der har du Moskva-OL 1980, men ... nei, det er de dårligste man får tak i. Russerne kan ikke pins. Det er blikk og møl og dårlig feste, og ingen vil ha dem. Det er noe annet med amerikanske og norske. Se her, her har du Los Angeles. Og her Calgary. Og Lillehammer, da. Det var dét rushet, ikke sant!
Helt sant. Vi husker det alle.
Den nye aksjen
Vadmelstøyet var dekket av OL-ringer, fakkelmenn og Håkon-maskoter i skinnende miniatyr. Glem banken, mente optimistene, for nålemerket var den nye aksjen, en investering for fremtiden.
20 år etter snakker få om pins. Hvem stakk av med gevinsten? Og hvor ble det av de emaljerte merkene i alt mylderet?
OL og øl
En helt oppsiktsvekkende mengde av dem ligger svært systematisk strødd utover bordene hos Oslo Pin Club denne ettermiddagen. Hver måned samles medlemmene til byttekveld under bleke armaturer her på Ullevål.
«En fra åpningsseremonien i London mot en dag-pin fra Sydney? Hvorfor ikke?»
Enkeltpins - de sjeldne - kan faktisk ha en verdi på flere tusen kroner, men denne gjengen bryr seg katten. De er samlere, sparer på alt fra skøyte- og sykkel-VM-pins til kommunevåpen, sprit- og ølmerker. Noen samler på mer kuriøse objekter som deltagermedaljer, OL-dokumenter, atter andre på, ja, barberhøvler.
Men det er en annen historie.
For å forstå pins-bevegelsen må vi tilbake til Oppland og de virkelig gylne årene.
Hysteri eller samlerglede?
Fredag 28. august 1992, midt på lyse dagen, bryter tyver seg inn i villaen til den mektige OL-direktøren Petter Rønningen i Lillehammer. Rønningen er bortreist med sine to jakthunder, som vanligvis vokter huset.
Innbruddstyvene leter seg systematisk frem til byttet: Den eksklusive samlingen av pins, som Rønningen har spart på siden promoteringen av et fremtidig OL i Lillehammer startet 10 år tidligere. Politiet sikrer spor, men kriminalsjefen ved det lokale politikammeret ber tynt om forståelse for at de ikke kan legge fullt trykk på saken.
— Vi jobber på spreng med et uoppklart drap, forklarer han til VG.
Rønningen bedyrer på sin side:
— Det handler ikke om penger, men om minner.
Tre måneder senere blir samlingen taksert til 180.000 kroner.
Ettertraktet julekurv
Tjuveraddene hadde teft.
Det gnistret i både ivrige og grådige øyne på den tiden. Interessen for pins var enorm, og ryktene gikk. En mann skal ha bedt om å bli flyttet nedover i helsekøen foran en hjerteoperasjon for ikke å gå glipp av nye pins.
En pilot i SAS skal ha sikret seg en av de ettertraktede julekurv-pinsene for 10.000 kroner. Samtidig florerte svindlere, svartebørshaier og piratkopister.
Mens boligmarkedet lå nede med brukket rygg, var pins den rake motsetningen. I Lillehammer var sentrum pins-vennenes Marrakech. På et tidspunkt under lekene ble det observert 173 ulike stands for kjøp, salg og bytte av godbiter i sentrum.
Hausset opp.
«På gatene fant man, i tillegg til de pasjonerte samlerne, også drømmerne og gamblerne, som så en mulighet for hurtig og god gevinst», skriver den nå pensjonerte nestor i sosialantropologi Arne Martin Klausen i artikkelen «Pinsfenomenet: Hysteri eller samlerglede?» fra 1995. Klausen bodde på Lillehammer i denne perioden, og iakttok det hele på nært hold.
— Mest hysteri eller samlerglede, Klausen?
— Deler av det oppfattet jeg som hysteri. Alt som hadde med OL å gjøre, ble hausset opp noe voldsomt. Men det mest fremtredende var de som hadde økonomiske interesser.
— Mange ville være med i dette gamet, ha sin del av kaken.
Enkelte har fortsatt godt med krem i munnvikene.
Tjente seg rik
Det var dristig. Han kunne kjørt hele den tradisjonsrike bedriften Trofé AS, som hans far startet i 1970, ut i konkursgrøften. Men Ørnulf Børke hadde troen. Han hadde sett hva som skjedde i Calgary. Folket hadde fått en ny favoritt. Det måtte vel komme hit? Allerede i 1990 hadde han sikret seg midlertidig lisens for produksjon og salg av pins.
Storkontrakten ble sikret ett år senere. Da vant han Lillehammer Olympiske Organisasjonskomités (LOOC) anbud på å produsere og selge offisielle pins for Lillehammer-OL. Gjennom omsetning av pins i pokal— og premieforretningen Trofé AS garanterte Børke for 8,2 millioner kroner til LOOC-systemet.
— Det var et risikoprosjekt. Ingen selvfølge at det skulle gå, sier Børke. Det gikk heller ikke. Det eksploderte.
Eneretten skulle gjøre Børke til en av de rikeste i Lillehammer. Da lekene var over, tre år etter at avtalen var inngått, hadde han omsatt pins, produsert i Taiwan for 4 kroner stykket, for totalt 230 millioner kroner. Han betalte ut royaltyinntekter på over 80 millioner - 10-ganger’n av hva han hadde forpliktet seg til.
Så stilnet det. For forsvant ikke pins sammen med Sondre Norheim-kolleksjonen opp på loftet? Jo, for mange.
Satser på cricket
Men internasjonalt blusser fortsatt pins-feberen opp foran mesterskap og tiltrekker seg både garvede samlere og nyhektede pinsomaner. Da drypper det på proffe folk som Ørnulf Børke.
Siden Lillehammer-suksessen har han vunnet lisens for offisielle pins for et titall mesterskap.
I forkant av Sydney-OL i 2000 etablerte han like godt et eget selskap down under. Det eksisterer fortsatt, med fire-fem heltidsansatte. Men OL har han gitt opp. Det er for risikofylt og slitsomt, mener han.
— Under London-OL tilsa ryktene at du måtte stille garantier for 50 millioner kroner for å få lisens, sier Børke, som nå heller satser på rugby og cricket. Han har blant annet sikret seg VM i cricket i Australia og New Zealand i 2015. Børke anslår at han de siste 20 årene har solgt 100 millioner pins.
— Du har vel selv en anselig samling?
— Nei, pins befatter jeg meg ikke med. Men jeg har en veldig fin samling med OL-fakler.
— Fakler?
— Ja, det er et yndet samlerobjekt. En av de vanskeligste å få tak i stammer fra Helsinki-OL i 1952. I fjor ble et eksemplar solgt for 300.000 euro på auksjon i Frankrike.
Samlergenet
Tilbake i kantinen på Ullevål sitter Erik Ekeberg, Jens Aabel og Harald Hagen og blar igjennom sine mapper og futteraler. De skinner og glimrer, men penger snakker ikke medlemmene i Oslo Pin Club noe særlig om.
Nei, dette er en hobby. Jevnt over for oss med grått hår. Erik Ekeberg
Lederen for klubben, Gunnar Rolland, har selv over 50.000 pins i samlingen, og har «deltatt» i hele 13 OL. Klubben han leder, er medlem av Den internasjonale olympiske komités (IOC) internasjonale sammenslutning av samlerorganisasjoner. For slikt finnes altså.
Medlemskapet sikrer dem rettighetene til å designe og lage egne klubbpins med OL-ringer og -logoer på. Forutsatt at den Lausanne-baserte pins-koordinatoren i IOC-systemet gir grønt lys. Det er Rolland glad for.
— For problemet ellers er at det produseres for lite pins i Norge, sier Rolland.
— Det er for lite å samle på.
Ingen oppklaring
Men hvordan gikk det med den stjålne samlingen til tidligere OL-sjef Petter Rønningen?
— Det ble ingen oppklaring av saken, sier Rønningen i dag, nesten 22 år etter pins-innbruddet.
Han tviler på om samlingen uansett hadde vært verdt 180.000 kroner i dag.
— Det hadde en viss affeksjonsverdi den gangen. Pins i dag har vel en begresent verdi.
— Du begynte ikke å samle på nytt?
— Nei, alt til sin tid.
Alle pins er utlånt og verdivurdert av Oslo Pin Club.
