I snart 50 år har Yayoi Kusama forsøkt å bli ett med universet

Galskapen styrer Yayoi Kusamas pensel. Nå kommer den mest omfattende utstillingen noensinne fra den eksentriske kunstnerens liv til Henie Onstad.

«Da jeg dro til New York, ga moren min meg 100.000 yen og sa at jeg aldri skulle sette mine føtter i huset hennes igjen»

Yayoi Kusamas liv har ikke vært enkelt. For en som ser verkene til den nå 86 år gamle samtidskunstneren for første gang, vil nok ikke de polkadottkledde rommene, de besnærende lysinstallasjonene eller de putekledde objektene hennes umiddelbart vekke assosiasjoner til en plaget sjel. Ei heller vil hennes sprengrøde playmo-inspirerte hårmanke og fotside polkadottkjoler sende tankene mot barndomstraumer og mentalsykehus.

På mentalinstitusjon i 40 år

Men bak det som ved første øyekast ligner en fornøyelsespark designet av et barn, finner man snart et århundre med skranten psykisk helse. For samtidskunstfenomenet Yayoi Kusama symboliserer polkadotter sykdommen hennes. En sykdom som har sikret Kusama plass på mentalinstitusjon i snart 40 år.

Ny utstilling på Henie Onstad

I dag åpner Henie Onstad Kunstsenter I uendeligheten , en retrospektiv utstilling med Kusamas viktigste arbeider, som strekker seg helt tilbake til 1950-tallet. Utstillingen er den mest omfattende noen­sinne og viser blant annet installasjonen Obliteration Room . Her kan publikum dekorere et hvitt rom med polka­dotter slik at besøkende også får mulighet til å være en deltager i Kusamas forsøksvise utslettende prosess.

• Hva skjer på kunstscenen fremover? Få oversikten i vår kunstguide for 2016

- Vi kommer ikke unna det faktum at vi vil bli utslettet. Jeg vil si at Kusama presenterer en trøst i det at hun maner frem det uendelige, sier kunstkritiker og kunstner Tommy Olsson.

- En flom vi kommer ut av og går tilbake til, som en regndråpe detter ned i havet, der døden blir en like temporær tilstand som livet. Polkadottene er direkte gjenkjennelige, men kunne fint vært byttet ut med nær sagt hva som helst, bare det gjentas nok - det er gjentagelsen som er poenget, mener Olsson.

Fra en dysfunksjonell familie

Yayoi Kusama ble født i Japan i 1929 og vokste opp i en familie kunstneren i ettertid har beskrevet som uhyre dysfunksjonell. Moren, en streng, voldelig og velstående forretningskvinne, la ikke skjul på at hun hatet datterens øk­ende interesse for kunst og dalende interesse for en potensiell ektemann. Faren synes å være mer opptatt av å tilbringe tiden med geishaer, noe Yayoi Kusama var smertelig klar over, ettersom moren tvang henne til å fotfølge og spionere på faren når han begikk sine utenomekteskapelige udåder.

Skremmende hallusinasjoner

Kusama begynte tidlig i livet å hallusinere. I sin selvbiografi beskriver hun det som om at hun var fanget bak en vegg av sine egne øyne, ører og hjerte, og at hun stadig ble oversvømmet med både vakre og skremmende syner.

I selvbiografien Infinity Net: The Autobiography of Yayoi Kusama skriver hun om hvordan det å hengi seg til maleriet ga henne en slags kontroll over hallusinasjonene: «Maleriet var som en feber født ut av desperasjon og var den eneste måten for meg å fortsette å leve i denne verden.»

- Kusama har alltid vært åpen om sin psykiske tilstand og har mange ganger fortalt at hun bruker sin egen kunst som terapi. I tillegg har hun selv lagt seg inn på et sykehus. Her har hun valgt å bo, samtidig som hun hver eneste dag — i en alder av 86 år - reiser til atelieret sitt for å jobbe, sier Henie Onstad Kunstsenters sjefkurator Milena Høgsberg.

• For første gang vises Stein Erik Hagens private samling av Robert Mapplethorpe-fotografier på Muchmuseet på Tøyen. Les vårt portrett av Hagen: - Jeg håper folk setter kaffen i halsen.

Rømte til New York

Etter å ha forsøkt seg som kunststudent i Kyoto måtte Kusama gi tapt for det konservative kunstsynet i Japan hun selv sto i opposisjon til. Ikke minst nevrosene, som angivelig ble forverret av morens nærvær.

«Jeg måtte komme meg ut», skriver hun i selvbiografien.

1. november 1957 landet Yayoi Kusama i New York. Med seg i kofferten hadde hun 60 kimonoer, 200 akvareller og penger dyttet inn i skotuppene.

Kompasset som hadde ledet henne til byen, var en bok om den amerikanske mal­eren Georgia O’Keeffe hun tilfeldigvis hadde funnet i en bruktbokhandel i hennes fødeby Matsumoto. Kusama skrev til O’Keeffe, som til alt overmål svarte henne. O’Keefe loset henne så trygt inn i episenteret av kunstscenen.

«Jeg kunne ikke tro hvor heldig jeg var! Hun var snill nok til å svare på det plutselige utbruddet fra en fabelaktig japansk jente hun hverken hadde møtt eller hørt om før», skriver Kusama.

Var fattig og levde på gul løk

I New York ble den japanske kunstneren fort innlemmet i kunstmiljøet som da var i rivende utvikling, og ikke lenge etter at hun hadde etablert seg som «sult­ende kunstner» i byen - hennes diett besto i all hovedsak av gul løk - ble hun en av foregangsfigurene på avant-garde— scenen.

Allerede i 1961 holdt hun sin femte soloutstilling i USA. Da var «action painting» fortsatt på moten, det til tross for at kunstdiskursens far, den amerikanske maleren Jackson Pollock, hadde vært død en god stund. Men Kusama ville tråkke opp en annen sti.

Hypnotiske malerier

Infinity Nests -maleriene var Kusamas første store suksess. På sitt største, laget Kusama over ti meter lange abstrakte malerier bestående av titusenvis av små halvsirkler som omgir små, svarte hull. Om de hypnotiske, nesten tvangstanke-aktige monokromene sa Kusama i et intervju fra 1965 at «nettene vokste hinsides meg og lerretene jeg dekket dem med. De begynte å dekke veggene, taket og til slutt hele universet. Jeg sto alltid midt i besettelsen, over den lidenskap­elige veksten og gjentagelsen inni meg selv».

- Kusamas kunst har direkte hypnotiske kvaliteter og bærer også denne graden av trøst med seg at vi er en gjeng snøfnugg og en del av en uendelighet uten begynnelse eller slutt. En tilhørighet til noe større, som dessverre også fyren som står ved siden av og foraktfullt brauter om at en ape kunne gjort det bedre òg er en del av, sier Tommy Olsson.

Blir del av noe uendelig

Milena Høgsberg mener at denne hypnotiske tilnærm­ingen også kan smitte over på publikum som erfarer arbeidene hennes.

- Kusama viser en uendelighet både i selve skapelses­prosessen av verket i tillegg til at verket selv viser en uend­elighet som publikum kan la seg fange av, sier hun.

Høgsberg sikter til Kusamas mange lysinstallasjoner, bokser bestående av speil og lys slik at man kan fortape seg i et konstruert uendelig rom. Da DNB skulle innrede de nye kontorene i Bjørvika, kjøpte de en Kusama-boks - og ifølge konserndirektør Liv Fiksdahl blir den flittig brukt av både ansatte og kunder som ønsker å fortape seg i det uendelige etter en tur i banken.

- Yayoi Kusama er en pionér innenfor installasjonskunsten. Hennes romlige opplevelsesverk innbyr til publikums deltagelse - noe som ramler rett inn i populær­kulturen akkurat nå: Alle vil gjerne vil dele opplevelser med hverandre på sosiale medier. Kusama har alltid hatt evnen til å lage kunst som klarer å fange opp kulturelle strømninger, sier Høgberg.

Nakenprotester

Yayoi Kusama forlot stjernehimmelen i New York på slutten av 60-tallet. Hennes mentale helse ble stadig verre. I 1977 skrev Yayoi Kusama seg frivillig inn på Sewia mentalsykehus i Tokyo — hvor hun har bodd siden.

Kusamas villfarne ånd var imidlertid fortsatt til stede i byen hvor hun hadde gjort uslettelig inntrykk - blant annet ved å arrangere nakenprotester, USAs aller første ekteskap for homofile og en rekke orgier i kunstens navn.

- Det er imponerende at hun var så tidlig ute. Allerede på 60-tallet sto hun på Wall Street og opponerte mot kapitalismen, en idé som Occupy Wall Street-bevegelsen har gjentatt de seneste årene, forteller Høgsberg.

Karakterdrap på kolleger

I selvbiografien hevder Kusama ubeskjedent at det var hun som inspirerte både skulptøren Claes Oldenburg og popkunstneren Andy Warhol. Karakterdrapene av samtidige kolleger begås uten å blunke. Hennes nabo - og etter alle solemerker gode venn - Donald Judd, kjent for å være minimalismens ansikt utad, laget angivelig «forferdelige malerier» som var usalgbare. Andy Warhol var i overkant inspirert av hennes installasjon One Thousand Boats Show , skriver hun. Og Claes Oldenburg regelrett kopierte henne, noe hans kone visstnok skal ha beklaget på det aller sterkeste.- Hun ble lagt merke til av sine mannlige kolleger fordi hun var damned good ! sier Milena Høgsberg.

«De mannlige artistene imiterte sykdommen min», sa Yayoi Kusama i et intervju med Bomb Magazine i 1996. På den tiden var det rundt 20 år siden arbeidene til Kusama hadde vært representert i stor grad i USA.

Frykten for penis

Tommy Olsson mener hun, som så mange andre kvinner, ikke er blitt fart pent med av historien.

- Selv i 2016 er kvinner pr. definisjon neglisjert når det kommer til faktisk kanonisering. Det er ikke noe jeg sier for å være politisk korrekt, men bare for å formidle korr­ekt informasjon. Men jeg ser det som et mannlig ansvar å være obs på det og et kvinnelig ansvar å fortsette å mase om det, sier han.

Det kan tenkes at det var nettopp dette som inspirerte neste fase i kunstnerskapet til Yayoi Kusama. Fallosfigurer ble hennes nye besettelse, i form av putelignende penis­former som hun festet på alt fra kofferter til båter. Også dette, hevdet hun, var avstedkommet av en frykt for penis, der eneste botemiddel var å bedrive repetisjon av formen for å ufarliggjøre den.

Mener hun er «klin uinteressant»

Men ikke alle er like begeistret for historiene bak Kusamas kunstnerskap.

- Dette er romantisk kunstnermyte-tøys, en myte som er fantastisk seiglivet. Som personlig uttrykk er det klin uinteressant. I kunstnerskapene til Edvard Munch og Egon Schiele er det traumatisk trøkk, fart og angst, men hos Kusama er det design, det er pop, og det er kult. Alt annet enn hva hun ønsker at det skal bli forstått som, sier forfatter og kunsthistoriker Øivind Lorentz Storm Bjerke.

Kunstkritiker Tommy Olsson er av en annen oppfatning:

- Det foretrekker jeg å se bort fra. Kvalitetene i arbeidet er der uavhengig av om damen er skrullete eller ikke. Det er en del av historien, men den er vel omtrent så viktig som man ønsker den skal være.

Ble kommers

På slutten av 60-tallet forvitret karrièren til Kusama. Det antikapitalistiske hos henne ble byttet ut med det motsatte. Krasse horn i siden til kommersialiseringen av kunst­verdenen forsvant til fordel for en rekke produksjons­selskap - ett av dem viet til å selge klær med kunsten hennes som trykk til overkommelige priser.

Det var i først i 1993, da hun stilte med Japans bidrag til Venziabiennalen, at Kusama igjen ble en kiosk­velter på kunstscenen. Og da kunstmuseet Louisiana i København viste Kusama-utstillingen i fjor, var 100.000 besøkende innom bare første måneden.

Hennes nyvunne popularitet har også sikret henne innpass i andre institusjoner enn den hvite boksen. I 2012 samarbeidet Yayoi Kusama med luksusmerket Louis Vuitton, og en serie klær og vesker ble designet med hennes singulære trykk. Veskene regnes i dag for å være samle­objekter.

Design og kapital

I anledning kleslinjen dekorerte flere av Louis Vuitton-butikkene utstillingsvinduene sine med fallosskulpturene hennes som vokste opp av gulvet som tentakler rundt en fotorealistisk voksfigur av Kusama.

Milena Høgsberg mener Kusamas ekteskap med design og kapital er en av hennes store styrker.

- Som mange andre dyktige kunstnere har Kusama et mye mer flytende forhold til kommersiell aktivitet og kunst­nerisk output . Det går hånd i hånd i hennes kunstnerskap. I Louis Vuitton-utstillingsvinduet står hun der som en uoppnåelig kjendis. Hun er varen. Hun er brandet, sier hun og forklarer videre hvorfor Kusama har den posi­sjonen hun har i dag:

- Kusama har aldri mistet nysgjerrigheten og utforsk­ningstrangen som barn er i besittelse av.

• Mer leselyst? Da anbefaler vi to fine samtaler om kunst:
• Det siste intervjuet med kunstneren Kjell Nupen ble gjort av Finn Skårderud: — Min sykdom er ikke uforutsigbar, den er avklart, derfor har jeg ikke angst 
• Skårderud har også intervjuet Sverre Malling: - I de rotløse, rastløse livene vi lever, kan det være nødvendig med holdepunkter om rammer