Kultur

«Utøya 22. juli»: Overbevisende om terroren på Utøya

Erik Poppe erkjenner det umulige i å gjenskape terroren på Utøya. Derfor er dette blitt en viktig film.

  • Kjetil Lismoen

Jeg må innrømme at jeg satte meg et godt stykke bak i kinosalen på Berlinalen da jeg skulle se denne filmen. Jeg fryktet ikke bare å komme for nært opprivende scener, men at filmen skulle feile på så mange nivåer at jeg ville krympe meg i kinosetet av fortvilelse. For stor har fallhøyden vært på Erik Poppes filmversjon av terroren på Utøya.

Derfor er det ikke uten lettelse jeg kan konstatere at filmskaperne leverer hva de har lovet: en sensitiv film som omgår terroristen og lar oss utelukkende følge ofrenes opplevelse av terroren. Det er filmens styrke og begrensning. Og på noen måter er jeg glad for denne begrensningen. For hvordan gjenskape det ufattelige? Hvorfor forsøke å skildre «hvordan det var» i sin fulle bredde, når så mye skjedde stykkevis og delt? Utøya 22. juli er en film som ikke søker noen svar, og noen vil kanskje mene at Poppe er altfor forsiktig når han kun viser oss terroristens skikkelse i bakgrunnen et par ganger.

Les hele saken med abonnement