Byliv

Gull og kråkesølv

Helt klart en annen type sølvgutter.

  • Harald Fossberg
    journalist

Silvers debutalbum ga visse løfter om en mulig gylden fremtid. Det virker som om bandet selv tviler på gullkisten ved regnbuens ende: Dette er blitt et mørkere album enn forgjengeren. Silver er blitt tøffere, samtidig som de har enda tydeligere Turboneger-preg enn tidligere — på både godt og vondt. Ikke dermed sagt at Silver hadde noe klart særpreg tidligere heller, det var tøff-i-trynet-rock med boogie-elementer som gjaldt, og det er fremdeles ekkoer fra Hanoi Rocks og mindre kjente Dogs D'Amour her. Tekstene og omslaget har en kristen undertone, men Silver preker aldri, det er heller en noe resignert tone i tekstene, som noen ganger burde fått en omgang med rødpennen. Åpningen med hvitvarekræsj fra Hurra Torpedo er en bra start, og innslagene av lånt og funnet lyd pigger opp. Her er låter som spruter av energi, akkurat som bandet gjør på scenen. I likhet med konsertene blir trykket litt borte underveis, og bandet borer seg ned i et litt for forutsigbart spor. Avslutningen med Alarms "The Stand" og det countryfiserte bonus-sporet "Hold Fast" myklander et album som inneholder gylne øyeblikk og kråkesølv. **Les gjestebloggen til Silver-vokalist Ivar Nikolaisen

Les Silver-intervju**

Les hele saken med abonnement