– Det er en kamp å finne den rette linjen, de riktige proporsjonene. Jeg legger ufattelig mye energi ned i dette, sier Henning Herfindal Dyrkolbotn.

– Men «Edvard» er noe av det flotteste jeg har laget i livet mitt.

E-1843: Gleden var stor da dette skiltnummeret var ledig: «E» for Edvard, «1843» for komponistens fødselsår.
Paal Kvamme

Sin egen vri

Til vanlig er 51-åringen forvaltningsleder ved KODE-museene i Bergen, som betyr at han vedlikeholder eiendommene etter Ole Bull, Edvard Grieg og Harald Sæverud.

Etter jobb går han hjem og fordyper seg i en annen type kultur: en med to sylindre og to hjul.

Han mekker på kjøkkengulvet, har Triumph-sykler utstilt både i stue og på soverom, og kjører mer enn gjerne rundt i svært fargesprakende dresser.

Dyrkolbotn har alltid laget sin egen stil på tingene. Nå hadde han allerede personifisert to Triumph-sykler, og det begynte å klø i kreativiteten igjen.

Men hva skulle han finne på? Han grublet og grublet, uten å ane at løsningen skulle komme rullende inn foran beina hans.

«SKRIK»: Her er et «Skrik» som Munch-museets kuratorer ikke visste om.
Paal Kvamme

«Skrik»

Solen gikk ikke ned. Himmelen ble ikke blodrød, og Dyrkolbotn ble ikke stående, skjelvende av angst, mens det gikk et stort, uendelig skrik gjennom naturen. Bergens svar på «Skrik» hadde en langt mindre dramatisk start på livet enn Munchs original.

– Jeg sto på plenen utenfor Troldhaugen da Munch-museets minibuss kjørte inn og parkerte, med et stort «Skrik»-bilde på siden av bussen. Da så jeg det for meg: I stedet for flammene og djevlene som ofte er lakkert på bensintankene, skulle det være et av verdens mest berømte hoder: «Skrik».

Dyrkolbotn fant en Triumph Speed Twin 500 fra 1954, og satte i gang. Han laget en ribbet, nærmest utsultet motorsykkel, med deler fra egen kjeller og brukte deler funnet på nett.

TRIUMPH SOM INSTALLASJON: Alle gutter har vel lyst til å ha en motorsykkel på soverommet, mener Henning Dyrkolbotn. Han våkner opp til en Triumph Bonneville hver morgen.
Paal Kvamme

Lysestakens nye liv

I stedet for fotgir laget han et håndgiropplegg med en mager, bøyd girstang fra en aldrende folkevogn. Fra en gammel brannpumpe lånte han en stoppknapp, og en lysestake i messing fikk nytt liv som motorsykkeldel. Og ikke minst: et sort «Skrik»-motiv på den vesle tanken.

MAGER STIL: Detaljer er viktig. Som verktøyveske i skinn!
Paal Kvamme

– Enkelte har tolket «Skrik»-ansiktet, med hendene klemt tett inntil hodet, som et symbol på støyen de tror kommer ut av det veldig korte eksosanlegget.

– Eksistensiell angst er selve bærebjelken i bildet, har sykkelen noen slikt?

– Absolutt! Bremsene var ikke all verden på 1950-tallet. Første gang du kommer inn mot en rundkjøring, litt for fort, får du samme uttrykket i ansiktet.

To høvdinger

«Skrik» ble ferdig. Den vekket oppsikt og vant priser, og ble en egen miniattraksjon de dagene Dyrkolbotn kjørte den til jobb på Troldhaugen.

– Jeg hadde tenkt at det kanskje skulle komme en «Madonna» etter «Skrik». Men så kom jo Edvard Grieg sitt 175-års jubileum, med dette flotte profilbildet av Grieg og hans hvite manke.

Dermed var det å spore opp enda en Triumph, samme type, denne gang en 1956-modell. Der «Skrik» hadde fått et sultefôret uttrykk, skulle «Edvard» få et art deco-preg. Den skulle bli streamline.

FARGERIK: Fargerike dresser er en del av Dyrkolbotns liv. Heldigvis er kulehullene på hans Triumph Thruxton falske.
Paal Kvamme

Kulturformidling på to hjul

Inspirasjon til tankdekoren ble hentet fra gamle dagers Indian motorsykler. Indian-logoens indianerhøvding ble byttet ut med Bergens komponisthøvding, og tonekunstnerens hvite hårmanke erstattet indianerens fjærpryd. I Griegs bølgende hår fant Dyrkolbotn både farge og inspirasjon til sykkelens oppsiktsvekkende glassfiberskjermer.

Han understreker at syklene slett ikke bare er til utstilling.

– Jeg har kjørt «Skrik» 7000–8000 kilometer i sommer. Det er veldig kontaktskapende. En slik sykkel skaper debatt og glede, fra små barn helt opp til de eldste.

– Syklene ser ikke ut til å være laget for komfort?

– Nei. Vi har så mye komfort i hverdagen. Det blir som å kjøre en gammel folkevogn: du kjenner asfalten. Av og til er det godt å komme tilbake til «the basics». Det gir en indre glede med disse enkle, mekaniske tingene.

LIDER FOR KUNSTEN: Selv med alligatorstil på setet er «Skrik» langt tøffere enn komfortabel.
Paal Kvamme

Skjønnhet i sveiseskjøter

51-åringen finner glede også andre steder enn i primitive kjøreopplevelser. I sveiseskjøter og støpegods, for eksempel.

– Dette er kunsthåndverk som har både funksjon og estetikk, ofte med vakre proporsjoner og linjer. Se for eksempel på de gamle motorene hos både Harley-Davidson, Triumph og BSA. Disse motorene er skulpturer, som ikke skal ligge i skyggen for en overdimensjonert tank, sier han.

KUNST: Henning Dyrkolbotn vil ha motorsykkelen ut fra garasjen og inn i museet. Her snuser «Skrik» på lokalene til KODE1-museet i Bergen.
Paal Kvamme

Inn på museum

Nå vil han løfte motorsykkel-kulturen ut fra dunkle garasjer og inn i museenes luftige, spotlightbelyste haller. Gjerne sammen med gatekunst, tatoveringskunst og lakkeringskunst.

– Det handler om å løfte frem subkulturer. Dette skjer i New York, London og Tokyo. Jeg tror at dette ville være lærerikt for mange. Ikke minst for gutter og menn, som kunne hatt godt av å komme seg inn i et museum. Kanskje et kunstindustrimuseum ville være riktig. Forresten har jo Guggenheim-museet hatt en egen utstilling med motorsykler.

– Helt konkret, hva vil du gjøre?

– Vi er noen kamerater som har et stort nettverk, både med mc-byggere, folk som driver med gravering, sveising, lakkering og så videre. Jeg ser for meg å lage en utstilling med ti til 15 motorsykler i ulike sjangere. Folk er klare. De vil bidra, sier Henning Dyrkolbotn.

Som nå fått tak i enda et eksemplar av samme sykkel, denne gang fra 1958.

Gudene må vite hva som dukker opp neste gang.