Bolig

– Det hadde vært mye verre hvis huset var nyoppusset før brannen

– Vi er lykkelige for at det kom noe så godt ut av den dramatiske hendelsen.

– Vi har samme grunnholdning, å bevare det gamle er viktigst. Moderne, mer praktiske løsninger ville forandret helhetsinntrykket.
  • Eva Kylland

Gjennom nennsom restaurering har sveitserhuset fra 1878 fått et løft. Elisabeth Ording og Anders Grimenes koser seg med resultatet.

For fem år siden ble huset antent av en bærbar PC som ladet. Da Anders Grimenes og eldste sønn, Jens Åne, kom hjem, sto andre etasje i full fyr. Etter 20 minutter var brannvesenet i arbeid, tidsnok til at de klarte å redde huset. Det var mulig takket være kvaliteten på de gamle, solide tømmerstokkene.

Men ild, røyk, sot og vann gjorde stor skade. Åtte måneder senere kunne familien flytte hjem igjen. Da hadde Gjensidige betalt regninger for 4,7 millioner kroner.

Kulturminnevernavdelingen i Aust-Agder fylkeskommune kom raskt til etter brannen. De ga en uttalelse om husets verneverdi og anbefalte en renovering etter antikvariske prinsipper, forteller Elisabeth Ording.

Byggmesteren fulgte opp blant annet ved å lage en og en kopi av taksperrene, som har utskjæringer i endene. Det ble også bestilt unike kopier av åtte speildører. Mye innvendig panel og listverk i første etasje ble tatt ned, merket, vasket, ozonbehandlet mot lukt og satt opp igjen.

Huset er bygget av kjerneved fra furu, som har vokst langsomt. De 200 til 300 år gamle, svære tømmerstokkene sto imot flammene. Mens nyere materialer tok fyr eller ble ødelagt av varmen.
– Vi har tilbakeført huset til en epoke med mer farger, og det gir oss glede, sier Ording. Hun bruker gresskar både til pynt, gaver og mat.

Sagbruket ga velstand

Grimenes vet at slekten hans har eid gården Vestre Grimenes i Lillesand siden 1567, for så langt tilbake finnes det skriftlige kilder. I alt blir det omtrent 12 generasjoner. Det hører en del skog til gården, og allerede på 1700-tallet drev de sitt eget sagbruk.

Prisen for trematerialer var mye høyere enn for tømmer. Inntektene ble ekstra gode på 1800-tallet, i forbindelse med skipsbygging i Lillesand. Tippoldeforeldrene og oldeforeldrene til Grimenes ble velstående.

Oldefaren eide huset da de i 1878 flyttet det 200 meter, til tomten med utsikt over Grimevannet. Hans eldste sønn tegnet det nye i moderne sveitserstil, inspirert av arkitektur i Zürich, der han hadde studert. Nest eldste sønn, bestefar til Grimenes, tok siden over gården.

I 1930-årene ble Vestre Grimenes delt mellom far til Grimenes og en bror, i Øvre og Nedre. Der bygget fem brødre nytt hus på dugnad. De to som fikk hvert sitt levebrød, ble foreløpig siste generasjon heltidsbønder i bygda.

Kjærlighet til naturen førte dem sammen.
Paret er elgjegere, og utstoppede dyr er en naturlig del av interiøret i bestestuen. Atmosfæren fra 1800-tallet sitter fortsatt i veggene.
Bestestuen er pyntet til høstfest med suppe av gresskar.

Var slitt inne

Første gang Elisabeth Ording kom til Grimenes, bodde hennes vordende svigermor der sammen med Anders Grimenes.

– Jeg husker at det brant godt i etasjeovnen fra 1700-tallet. Under den lå jakthunden og en katt sammen i en kurv. En annen katt hadde sneket seg oppå kjøkkenbordet. Atmosfæren i stua var varm og god, i dobbelt forstand. Her var det tydeligvis hjerterom og husrom for alle.

Ording var 20 år da de giftet seg. Hun hadde rukket å bli agronom og utdannet seg siden til gartner. Etter hvert fikk paret fire barn, i løpet av fem år. I de senere år har Ording tatt en dobbel bachelor innen ernæring, mat og folkehelse, og i vinter tok hun videreutdanning i miljøterapi.

Hun er et lidenskapelig «fra jord til bord – menneske». Kjøkkenhagen er høyt over snittet i innhold og kvalitet. Familien er selvforsynt med grønnsaker fra tidlig vår og året ut. Biologen Grimenes dyrker sjeldne stauder, busker og trær fra hele verden.

Han tok over gården i 1974 og har vært nøye med utvendig vedlikehold av bygningsmassen. Interiør var ikke så interessant for ham. Selv om Ording flyttet inn, har de utsatt å pusse opp. Det meste var ganske slitt.

Innredningen i svartor er fra 1993. Under brannen fikk dørene på underskapene vannskader. Paret insisterte på at de kunne pusses opp. Det ble gjort på arbeids- og inkluderingsbedriften Avigo. Paret sparte cirka 100.000 kroner på ikke å kjøpe nytt kjøkken.
Grimenes liker å sitte i døråpningen i hagestuen sammen med hunden Rex og nyte utsikten over Grimevannet. Elisabeth Ording er visesanger og spiller på pianoet fra hennes fars barndom på 50-tallet. Gulvet har paret pusset med stålull for å få frem den gamle malingen.
Dørstokken mellom kjøkkenet og dagligstuen er vakkert slitt. Etter råd fra Else Sprossa Rønnevig og byggmestre valgte de ikke å etterisolere huset. Det kunne skapt problemer med kondens. Dessuten ville rommene blitt enda mindre. Huset føles likevel noe varmere nå, siden det er tettet bedre for trekk.

Totalrenoverte 15 rom

Så kom katastrofen. Og paret ble nødt til å prioritere å skape seg et hjem igjen. For dem ble det en slitsom og til tider frustrerende prosess.

Huset er ikke stort, 90 kvadratmeter og halvannen etasje. Men det er mange rom. Paret har totalrenovert 15 av dem. De har valgt farger og materialer.

– Det ga meg mange våkenetter. Og uendelig mange turer til forskjellige butikker for å hente prøver på maling, tapet, gulvbelegg og tepper.

Ording ville så gjerne at alt skulle bli fint ved første forsøk. Og det fikk de til, minimalt er endret i ettertid.

– Det hadde vært mye verre hvis huset var nyoppusset før brannen. Vi er lykkelige for at det kom noe så godt ut av den dramatiske hendelsen.

Etter brannen ble andre etasje strippet for alt annet enn gammelt tømmer. I et skap i uthuset hadde Grimenes funnet høvler, som ble brukt i 1878. Byggmester Terje Widding laget kopier av de gamle knivenes profiler. For å spare tid satte han dem inn i moderne høvler. De ble brukt til å lage både listverk og tykke panelbord i ulik bredde, som de opprinnelige. Widding mener huset fremstår som en kopi av det gamle.
Da oldemor Trine giftet seg med Øven, hadde hun med tingene sine i denne kisten, datert 1845. Nå pryder den gangen i andre etasje.

Vil bevare det gamle

Selv vokste Ording opp i Høvåg, vest for Lillesand sentrum. Moren var arkitekt, en sånn som tok vare på gammelt og tenkte på husenes sjel. Ording fikk tidlig sans for gamle hus.

– Jeg tenkte at det ville bli fryktelig trist å flytte fra sjøen. Men jeg ble raskt glad i folk og landskap ved Grimevann og har virkelig grodd fast her.

– Å ta vare på et sånt hus er en livsoppgave. Jeg er stolt og glad for å kunne bruke en del av tiden min på det.

Da Anders Grimenes var ungkar, reiste han mye. Men hjemme har alltid vært gården, der røttene er.

– Å bo her betyr veldig mye for meg, sier han.

Ording er sjef for interiøret. Det er de to enige om. Men det enorme arbeidet etter brannen var et tett samarbeid mellom ektefellene. De var stort sett enige da også.

– Vi har samme grunnholdning, å bevare det gamle er viktigst. Moderne, mer praktiske løsninger ville forandret helhetsinntrykket, forklarer Grimenes.

Huset rommer stil fra ulike tidsaldre. Paret måtte velge hva de ville føre videre. Et eksempel er muren bak vedovnen i dagligstuen. I 1970-årene mente brannsjefen at pipa var for dårlig, og i forbindelse med utbedringen ble den gamle gråsteinsmuren byttet ut med en i rødlige murstein, som var moderne på den tiden. Denne valgte paret å beholde, selv om den er det eneste i huset fra sitt tiår.

De spurte også sønnen Jens Åne til råds. Han skal overta. Det er viktig at han var enig i valgene. Så har han da også arvet interessen for gamle hus og gjenstander.

Tømmer og vindusglass er fra 1700-tallet. Tyttebærlikør står og godgjør seg.
Parets bibliotek.
Parets bibliotek.

Må innrede praktisk

– Vi har tilbakeført huset til en epoke med mer farger, og det gir oss glede, sier Ording.

– Ja, så til de grader, sier Grimenes.

I hans barndom var hjemmet først fylt av sterke farger. Han husker særlig en rødfarge på veggene. Forrige grundige oppussing skjedde tidlig i 1950-årene, da skulle alt være lyst.

Ifølge Ording var fargene i huset «mørkehvite, gråhvite, gulhvite og lysehvite».

– Hvordan vi velger ut hva som skal få plass i rommene? Det er et godt spørsmål. Vi har problemer med å kvitte oss med ting, så det blir fort overfylt.

Et gammelt hus i sveitserstil har lite lagringsplass. I kjeller og på loft bor det mus. På nesten alle veggene er det dører og vinduer. Dermed må hyller og skap få plass der det er praktisk mulig.

Denne døren ble ikke ødelagt av brannen, men overflaten ble skadet. Dekorasjonsmaler Berit Haukøya har reparert den. Hun er «rasende dyktig,» mener paret. Panelet ved siden av døren er fra 1700-tallet. Ved ovnen står en eldgammel dostol.

Mulighet til selskapelighet er prioritert; bestestue, hagestue og dagligstue ligger på rekke og rad.

– Gamle arvestykker som alltid har vært i huset, de hører jo til her. Sånt er det selvfølgelig ikke aktuelt å kaste ut, sier Ording.

– Jeg er knyttet til mange av de sjeldne gjenstandene, hver har sin historie, sier Grimenes.

– Denne blå kisten tilhørte min bestefar, Anders Grimenes. Den står her i biblioteket nå, for til vinteren vil jeg se grundig gjennom innholdet.

Det fører nok til stoff i den lokalhistoriske bygdeavisen, som han gir ut to ganger i året. Neste utgave kommer før jul.

Kista sto i andre etasje, like ved der brannen startet, men den ble ikke skadet.

Grimenes stryker hånden over den blå malingen, betrakter kisten og uttrykker undring over forskjellen i kvalitet på gammelt og nytt.

Les mer om

  1. Bolig