Snart våkner hagekoloniene igjen: – Det er som å trå inn i en annen verden
I denne finner du en saloon og en sauna, roser og poteter.
I 16 år har Sigrun Ristesund vært leder, styrt og stelt 46 parseller med hytter, pallekarmer, høymol, brunsnegler og stemorsblomster.
– Men vi er ikke som kolonihagene i Oslo, altså. Der flytter jo folk inn i hagene og bor der hele sommeren. Det er det ingen som gjør her.
Hver parsell har innlagt vann, de har et fellestoalett ved inngangen og er enige om ikke å legge inn strøm. Derfor tusler folk hjemover når det blir mørkt, til TV-kroken og egen seng.
Et tverrsnitt av Haugesunds befolkning befinner seg her, nesten. Ristesund skulle gjerne hatt et mer internasjonalt tilsnitt i kolonihagen. Nå er finnen med sauna det mest eksotiske de har å by på.
Til gjengjeld har hun selv nettopp hengt opp det gamle butikkskiltet sitt over hyttedøra. «Paradis», et minne fra den gangen hun drev en erotisk butikk. Ristesund hadde butikken i 15 år, sydde bunader på bakrommet, symaskinen sto ved siden av kassen. Kundene lurte av og til på hvor de var kommet.
– Nå er dette mitt paradis, sier hun og ler.
– Idet jeg låser meg inn porten, senkes skuldrene. Det er som å trå inn i en annen verden. Sånn føltes det første gangen jeg kom hit, sånn føles det fortsatt.
Før krigen
I Haugesund har det vært kolonihage siden før første verdenskrig. Den ligger på samme plassen den dag i dag, men arealet har krympet i flere omganger. Nå har de industritomter på tre sider og en trafikkmaskin på den fjerde. Lederen er trygg på at ingen politikere kommer til å våge å krympe dem enda en gang.
Vi besøker kolonihagen en mandags sommerdag. Det er sol og lett bris. Parkeringsplassen er full. På fine dager er det gjerne sånn. Kolonihagesjefen viser vei langs hekker og nyklipte gangveier, hilser over stakittgjerder og porter.
Mange av hyttene er under oppussing. Selv har hun hatt vannlekkasje i taket, barnebarnet skifter vinduer og reparerer deler av terrassen. Hun stopper utenfor en nyklipt hekk forklarer hva som ligger bak.
Det var to brødre som i mange år holdt til i disse to nabohyttene, og gode naboer som de var, hadde de heller ingen hekk mellom parsellene. I påskehelgen for en del år siden brant den ene hytta ned. Nybygget ble hetende saloonen, med kuskinn på gulvet, bardisk og tunge eikedører.
Da arkitektparet overtok hagen for 26 år siden, var den overgrodd. Nå er det en oase.
Maren Theisen har vært i kolonihagen siden 2008. Hun overtok et forfallent skur. Mens hun gravde og ryddet parsellen, fant hun 14 nedgravde griller etter tidligere eiere.
– Nå er hagen min en miks av hummer og kanari, ting som er for gode til å kastes, noe som er på vei til bosset. Jeg bor i firemannsbolig der vi har et felles uteareal, så det er hit jeg drar, helst hver dag, forteller hun.
På den enkle måten
På nabotomten holder mor og datter Brit Annvi Lillefosse og Gjertrud Lillefosse Håvik til. De har vært her i fem år nå.
Håvik har bilder av hytta de overtok. Den var rotten og falleferdig.
– Vi gjorde det på den enkle måten og spikret ny kledning rett utenpå den gamle, sier hun og ler.
– Det ble jo fint, gjør vel ingen ting om det gamle fortsatt er under? Boden har mamma og jeg bygd av paller. Det er utrolig gøy å få til ting selv. Vi er stolte over hva vi har fått til.
Litt lenger borti stien vaier FKH-flagget utenfor ei gulmalt hytte. Måkemarka, står det på et skilt over porten. Einar Berdinessen og kjæresten Reidun Ognøy Høyland har vært eiere i kolonihagen i nøyaktig åtte dager. Han er ihuga FKH-tilhenger, lever etter mottoet «Måkeberget er livskvalitet for en billig penge».
– Jeg hadde hørt om kolonihagen, men trodde det var umulig å slippe til. Ryktet er jo at en må arve seg en plass, eller få den i konfirmasjonsgave. Nå vet jeg jo at det ikke stemmer. Det er nesten utrolig at ikke flere ønsker seg hit, men kanskje er det ryktene som hindrer ventelister?
Berdinessen er fra Karmøy og flyttet til Haugesund for fire år siden. Å bo i Haugesund er et krav for å få plass i kolonihagen.
– Det passer jo perfekt, dette her. Jeg utvandret og er blitt en kolonist!
Dette skal bli en oase
Tre kamerater har nettopp overtatt ei hytte som trenger et løft. Det har vært vannlekkasje i taket, som nå har fått råteskader. Tregulvet buler. Parsellen er overgrodd.
– Vi skal gjøre det til en oase, lover Rune Hummelsund. Han har gått løs på buskaset med ei svær hagesaks.
Med seg på prosjektet har han Lars Magne Espeland og Tørres Stangeland. Planen er å bygge ei stor steintrapp for å lage ny entré til hytta. De skal plante urtehage, bærbusker, frukttrær og lage åker. Grillplass for fest og kos skal det også bli. De drømmer allerede om at nabohytta skal bli tom så de kan kjøpe den delen, også.
– Egentlig er jeg båtinteressert og har helst holdt meg på sjøen. Men nå klør det i fingrene etter å jobbe i jorda og se ting gro, kortreist og økologisk er jo tingen, sier Hummelsund.
Hytta er «kun» 20 kvadrat: – Folk tar til tårene når de kommer hit
Konflikt om kolonihagene
Diskusjonen har gått hett i hovedstaden, skal vi fortsatt ha plass til kolonihagene når befolkningen øker og det er knapt om tomter? Eller skal hyttene flyttes ut av byen og kolonihagene bli til boligområder?
Lederen i Norsk kolonihageforbund, Johnny Aasen, mener hageparsellene er en viktig del, også i fremtidens byer.
– Kolonihagene kan tilby noe som er bra for byens innbyggere. Her møtes folk fra alle sosiale lag. Bynære hager med plass til dyrking og hagebruk er et bra alternativ til bilkø på vei til ei hytte på fjellet eller ved sjøen. Byene våre trenger grøntareal av denne typen, sier han.
