Bolig

Ine Harrang bygde huset med ting hun fikk

BELIGGENHET, BELIGGENHET, BELIGGENHET: Den lille hytta på 45 kvadrat er i årenes løp blitt et over dobbelt så stort bolighus.

Døren var fra et hus som skulle rives, vinduene fra et gammelt bryggehus og reisverket fra et av teltene til Moldejazz.

  • Kjersti Lunnan Aass

«Ring om dere ikke finner frem. Og ikke kjør ned den siste bakken om dere ikke har firehjulstrekk.»

Vi er på vei hjem til billedkunstner Ine Harrang (55) utenfor Molde, og tekstmeldingen er klar. For her, seks kilometer vest for Molde sentrum, ned mot fjorden, er det bratt. Veldig bratt.

— Om vinteren er det ganske tungvint, da er det så glatt at det ikke hjelper med firhjulstrekk heller. Det har skjedd at jeg har vært isolert her uten mulighet for å komme meg innover til sivilisasjonen. Jeg bør helst ikke få hjerteinfarkt her ute vinterstid. Sykdom må jeg vente med til sommeren, sier Ine Harrang.

Perfekt syssel nå som det er mørkere om kveldene:

Les også

Fem ting du bør fikse hjemme nå

ARBEIDSROM: For å slippe å arbeide i stuen, bygget Ine Harrang et arbeidsrom mellom kjøkkenet og verandaen. Vinduene er fra et gammelt bryggehus som skulle rives, og lampene er fra loppemarked.

— Men naturen her er vidunderlig vakker om vinteren også.

Bor seg sunn

Og vidunderlig vakkert, det er det virkelig. Her, på Syningom som eiendommen heter, er det fritt utsyn til Moldefjorden med de majestetiske Romsdalsalpene på den andre siden.

BRUKTKJØP: Det runde bordet og stolene kjøpte Ine Harrang av en skraphandler i Oslo som 20-åring.

Dette var Ines barndomsparadis, og hver sommer dro familien fra Molde ut hit hvor de ble boende i to måneder, med bøttedo og kaldt vann. Her er en annen bolig som er totalt forvandlet:

Les også

Først kjøpte de et gammelt tømmerhus for 5000 kroner...

Ine Harrang flyttet fra Molde som 19-åring og hadde aldri tenkt at hun kom til å flytte tilbake. Men i 1992, etter mange år i London, trengte hun en pause og reiste derfor ut på hytta for å tenke. Det var en slitsom vinter, brattbakken var forferdelig glatt, det var kaldt og ugreit, og Ine begynte så smått å bygge litt for å gjøre hytta mer praktisk. Og så ble hun her.

Syningom ble basen hennes, som den fortsatt er. Men det betyr ikke at Ine Harrang bor her hele tiden. Hun har bodd tre år i Edinburgh, fire år i Praha, og de siste par årene har hun hatt lange arbeidsopphold i Amsterdam.

BLANDET FARGEN SELV: De to dragestolene fikk besteforeldre i bryllupsgave. Bordet og benken er kjøpt på loppemarked. Veggfargen har Ine Harrang blandet selv, og hun laserte veggene åtte ganger før hun var fornøyd.

— Jeg må ut innimellom, kan ikke være her for lenge av gangen. Da blir livet mitt så trangt at jeg ikke får det på meg.- Men når jeg har vært borte en stund, trenger jeg å trekke meg tilbake til dette igjen, få en kontrast til storbypulsen. «Hvordan tør du å bo her?» spør flere av venninnene mine, det er jo både mørkt og ensomt her ute. Men jeg har de mest fantastiske stjernehimler som virkelig gir opplevelsen av å leve på en klode. Det hjelper på både perspektiv og proporsjoner i tilværelsen.

HJEMME: Kunstneren Ine Harrang tilbrakte alle barndommens somre på den lille familiehytta ved Moldefjorden. Etter mange år i utlandet, bosatte hun seg her i 1992 og har egenhendig forandret hytta til et bolighus.

— Å sitte under et pledd nede ved sjøen og se utover fjorden, da er jeg lykkelig, det er som å være på sanatorium. Det er sjelelig sunt å bo så nær sjøen. Særlig for dem som er skrudd sammen av mange hjul som egentlig ikke passer i hop.

Fra 45 til 100 kvadratmeter

Hytta var opprinnelig ikke større enn 45 kvadratmeter. Det første Ine Harrang gjorde, var å bygge et bad­ – bøttedo ble usjarmerende i lengden.

Mens hun og datteren Lilja Runi, som nå er blitt 21 år, bodde i Edinburgh, kjøpte Ine en leilighet hun pusset opp ved siden av studie. Den ble solgt med pen fortjeneste, så da fikk hun råd til å bygge to ekstra soverom og nytt bad på den andre siden av huset.

GAMMELT: Skapet er kjøpt i en bruktforretning.

Det gamle badet ble kjøkken, og etter hvert bygget hun på en del til for å få et eget arbeidsrom.— Jeg betalte bare for isolasjon og panel, resten var ting jeg fikk. Døren var fra et hus som skulle rives, vinduene fra en gammel brygge, reisverket fra et av teltene til Moldejazz. Sånn holder jeg på.

Les om gartnerens hemmelige triks!

Les også

Høsthagen: Du må ikke finne på å fjerne løvet

Nå er det uisolerte plankeskuret av en sommerhytte blitt en koselig og særegen enebolig på drøye 100 kvadrat.

UTSIKT: Den lille verandaen under tak brukes hele året. Å sitte her gir ro i sjelen. Rundt åpningen vokser en blåregn som Ine plantet for 15 år siden og som blomstret for første gang i sommer.

— Jeg har hatt noen gode hjelpere underveis, men det meste har jeg gjort selv. Det er blitt ganske mange tusen arbeidstimer her ute. Det står igjen en god del å gjøre, men jeg skal ha både tid og penger til det, så jeg har lært meg å se på halvferdige prosjekt uten å bli hysterisk. Det blir ferdig engang.

Har kjempe-bonsaitrær

Ned mot fjorden har hun flotte furutrær hun beskjærer hvert år.

«MINE NORDISKE GIGANT-BONSAITRÆR»: Det kaller Ine furutrærne nederst mot fjorden. – De er levende skulpturer, jeg kan beskjære og styre dem litt, men de vokser i sitt eget tempo, i en rytme totalt utenfor min kontroll.

— Det er mine nordiske kjempe-bonsaitrær. Jeg kan ikke ha blomster fordi rådyrene spiser opp alt sammen, og du vet, man krangler ikke med rådyr. Bonsaitrærne mine er levende skulpturer, jeg kan beskjære og styre dem til en viss grad, men de vokser i sitt eget tempo utenfor min kontroll, sier Ine Harrang.Hun liker å leve spartansk. Alt inventaret er enten arvegods, bruktfunn eller møbler som andre har kastet.

Blakk, ikke fattig

— Ingenting her har særlig verdi i kroner og øre. Og det at jeg har gjort det meste selv, innebærer at jeg ikke har gjeld på huset. Det gir frihet. Frihet til å disponere egen tid og frihet til å pakke snippesken og dra når jeg føler for det.

50-TALLET: Ine Harrang har innredet huset utelukkende med brukte møbler. Hun er veldig glad i 50-tallssofaen fra Stryn som hun kjøpte i en bruktbutikk. Bordet ble kjøpt samtidig, mens stolen er kjøpt på loppemarked.

For meg er det et verdivalg, jeg kan ikke tenke meg å leve annerledes. Jeg jobber og tjener penger rundt en tredjedel av året og bruker resten av tiden på mitt eget kunstneriske virke. Jeg blir absolutt ikke rik, men å være blakk og å være fattig, det er to forskjellige ting. Jeg vet veldig mye om å være blakk, men ingenting om å være fattig. Det innebærer at man ikke har bestemmelsesrett over eget liv, og der har jeg aldri vært. Jeg synes ikke jeg mangler noen ting, sier Ine Harrang, og tenker seg litt om.

NAUSTET: I naustet har Ine kajakken sin, en håndbygget farkost i sedertre. For øvrig er naustet fullt av edderkopper, og på vinteren bor det en oter der. Dekkstolene er kjøpt på salg og malt i en frisk farge.

— Eller, det eneste jeg mangler her er å se sola gå ned i havet. Men det gjør ingenting. Jeg ser den jo stige opp hver morgen. Lyst til å se flere spennende boliger? Da anbefaler vi disse:

Les også

  1. Slik så det ut før: - Folk sa til oss at vi måtte ikke finne på å kjøpe gården

  2. I denne stuen er det fem og en halv meter under taket

  3. Slik holdt de oppussingsbudsjettet på et minimum

Les mer om

  1. Interiør
  2. Hjemme hos
  3. Bolig