Bolig

Britt Marie Bye fotograferer forlatte hus rundt om i landet: – De har en skjønnhet jeg ønsket å fange på film

En gang bodde det en familie på 16 i dette huset. Bernt, Karoline og deres 14 barn. Nå ligger huset ensomt og forlatt i majestetiske omgivelser.

– På samme måte som et gammelt ansikt er vakkert med alle sine rynker og furer, har også gamle hus sjel og skjønnhet, sier fotograf Britt Marie Bye.

  • Hjørdis Irene Halleland Mikalsen

– Du vet den sangen til Kari Bremnes der hun synger at «det sku bo folk i husan, husan e som folk?» Jeg kunne ikke sagt det bedre selv, sier fotograf Britt Marie Bye.

I ti år har hun reist rundt og fanget sjelen til gamle forlatte hus på film.

Et hus er en historie

Ved foten av et mektig fjell ligger et lite hus. Malingen er slitt, taket i ferd med å rase sammen, den ene veggen er borte. En gang var dette hjemmet til Karoline og Bernt. De hadde 14 barn. Det var et sted for latter og gråt, gleder og sorger. Et ankerfeste i det strevsomme livet til en fattig fiskerfamilie.

– Et hus er en historie. Og det er den historien jeg ønsker å fortelle, sier Bye.

Selvportrett av fotografen, Britt Marie Bye.

En unik tidskapsel

Det hele startet for ti år siden. Livet til Bye hadde gjort en brå vending. En kraftig infeksjon hadde påvirket immunforsvaret hennes og ført til allergier som sto i veien for å leve det aktive livet hun ønsket å leve. Alt stoppet opp. Mens resten av verden pulserte forbi, sto hun stille.

Ett av de stedene hun kunne tilbringe tid uten bli plaget av allergiske reaksjoner, var ute i naturen. På en av sine faste skogsturer kom hun en dag over et gammelt hus. Det var i en sørgelig forfatning og bar preg av at ingen hadde bodd der på lang tid. Hun tittet inn gjennom vinduet. Støvet lå i tykke lag på gulv og møbler. På en knagg hang det en hatt og en frakk. På kjøkkenbenken sto det kopper og kar.

– Jeg ble fascinert. Huset lå der som en unik tidskapsel der tiden hadde stått stille. Hvem hadde bodd her? Hvem hadde sittet på disse stolene, drukket av disse koppene? Jeg identifisere meg med det huset. Følelsen av ensomhet, av å stå utenfor samfunnet. Det er en vakker tristesse over disse gamle, forlatte husene. En skjønnhet jeg ønsket å fange på film.

Vakre møbler under et tykt lag med støv. Flere av husene Bye har fotografert står akkurat som de gjorde den gang det bodde mennesker der.

Positiv besettelse

Bye begynte å lete etter flere fraflyttede hus. Begeistringen økte jo flere hus hun fant. Hun ble bergtatt av den unike skjønnheten. De ødelagte veggene, de nakne vinduene og ikke minst de unike omgivelsene. Hun har lagt bak seg uendelig mange mil, på asfalt og grus og smale skogsveier. Til steder det ikke bor mennesker lenger. Til hus som mennesker har flyttet fra.

Det er sjelden Bye selv som sitter bak rattet. Hun må ha full oppmerksomhet mot landskapet de passerer. I enden av en liten, ubetydelig grusvei kan det finnes en uoppdaget skatt. Hun bruker utelukkende naturlig dagslys når hun fotograferer. En solrik dag er ikke kjærkomment. Drittvær gir de beste bildene, den rette stemningen. Britt-vær, som vennene hennes kaller det.

Ved enden av en sti ligger en uoppdaget skatt.

Dyp ærbødighet

– Jeg har brukt mye tid på å reise rundt, både i Norge og Sverige, på jakt etter forlatte hus. Det er blitt en positiv besettelse i livet mitt. Gleden når jeg kommer over et forlatt hus er verdt alle timene med leting, sier hun.

Som da hun fant Petrahuset. En nydelig villa med en storslått havvendt fasade. Huset hadde vært hjemmet til en velstående familie som drev fiskeforedling og dagligvare, men bar tydelig preg av at det var lenge siden noen hadde bodd der.

Hun tittet inn gjennom vinduet og oppdaget at huset var fullt møblert med nydelige antikke møbler. Det hang bilder på veggene. Det var bøker i bokhyllene. Bye nærmer seg alltid husene hun finner med dyp ærbødighet. Hun tar seg aldri inn i et hus uten lov, selv om døren er ulåst og vinduene er knust.

– Jeg klarte å oppspore eieren av Petrahuset, som ga meg lov til å ta bilder inne. Det var en stor opplevelse. Jeg var så opprømt at jeg skalv på hendene med det resultat at bildene ble uskarpe, og jeg måtte ta de på ny, sier Bye som ikke vil oppgi beliggenheten til husene.

– Jeg ønsker å beskytte de mot mennesker som ikke har ærlige hensikter, sier hun.

Det vakre Petrahuset ble bygget i 1908 og var en gang hjem for en velstående familie.

Størsteparten av husene er i Nord-Norge, hvor Bye i dag er bosatt, men hun har også fotografert hus i hjemfylket Østfold og i Sverige. Bye nøyer seg ikke bare med å fotografere. Hun søker også historien bak.

– Jeg leser dødsannonser, prater med naboer, søker på Facebook, leter i arkiver og har i det hele tatt brukt mye tid på å lete opp mennesker som kan fortelle historien om husene, om de som levde livene sine der og hvorfor det forlot det. Det handler en god del om politikk. Mange av de jeg prater med, har et ønske om å ta vare på huset, men møter motstand i byråkratiet.

Potetskreller, kniv og gaffel. Noen forlot huset uten å ta det med.
En gang varmet denne sokken en liten barnefot. Hvor er eieren nå?

Internasjonal begeistring

Byes fotografier av falleferdige hus har vakt internasjonal begeistring. Lonley Planet, The Sun, The Daily Mail, The Weather Channel, Newsweek Global, nyhetskanaler fra Russland og Polen. Alle vil ha en bit av Bye og bildene hennes.

For syv år siden begynte hun å dele bildene på Instagram-kontoen ByBrittM. I dag har hun over 100.000 følgere verden over.

– Det er overveldende, sier Bye som tror den store interessen skyldes de storslåtte omgivelsene husene ligger i. Høye mektige fjell, hav og hvite sandstrender.

– Jeg opplever at mange, spesielt utlendinger, undrer seg over at folk vil flytte fra hus som ligger så vakkert til.

Bye bruker bare naturlig lys når hun fotograferer.

Har ikke tenkt å gi seg

I løpet av de ti siste årene har hun fotografert i overkant 200 hus. Et utvalg skal få plass i fotoboken som etter planen skal komme ut til høsten.

– Boken skal, foruten fotografiene, inneholde tekst om husenes historie, forklarer hun.

Nå kunne Bye ha hvilt på laurbærene. Hun kunne ha lagt bak seg timer med leting etter gamle hus. Men det vil hun ikke.

– Nei, dette er ikke slutten. Det er fortsatt mange hus der ute som fortjener å bli fanget på film, som har en historie å fortelle. Jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.

Et mektig fjell, og en hvit sandstrand. Hvorfor valgte menneskene som engang bodde her å flytte fra et så idyllisk sted?

Bygninger har også en livssyklus

– Jeg har lagt merke til Britt Marie Byes flotte bilder av forlatte hus og synes det er et viktig arbeid hun gjør.

Det sier professor i arkeologi ved UiT, Bjørnar Julius Olsen. Han har deltatt i ulike forskningsprosjekt med fokus på moderne ruiner og forlatte steder.

– Vi kaller dette samtidsarkeologi og bruker fotografi som vår viktigste dokumentasjon, selv om vi ikke er på nivå med Bye, sier Olsen.

Sentralisering

Det er mange grunner til at mange hus står til nedfalls, forklarer forskeren. En ting er skiftende konjunkturer og endring i kommunikasjon og bosetningsmønster.

– Bare for å ta kysten av Nord-Norge, var sjøveien livsnerven før. Sentrale steder og gode boplasser lå ute i havgapet. Endringene som kom, særlig i etterkrigstiden, med veier og biler som viktigste kommunikasjon, førte til at disse havstedene havnet i bakevja. Etter hvert ble de lagt øde, sier Olsen.

I et lite hus i en stor skog har tiden stått stille lenge.

Spor av levd liv

Olsen mener ruiner i seg selv ikke nødvendigvis er trist. Han påpeker at bygninger også har en livssyklus og et etterliv.

– Ruiner av et hus bidrar på sin måte til å huske, til at minner skapes. I bebodde hus ser man ikke innsiden om man ikke kjenner dem som bor der. Man ser ikke de lukkede rom. I ruinen åpnes de opp. Selv de innerste rom blir tilgjengelig. Innsiden vendes ut. Man får tilgang til det som tidligere har vært skjult.

Ruineringen blir nærmest en form for utgravning eller arkeologi som avdekker lag på lag. Tidligere panel og lag med tapet kommer til syne. Aviser brukt som isolasjon bringer nyheter og forteller om måtehold. Dører og vinduer som har vært bygget igjen, avdekkes. Etterlatte ting og tang forteller om de menneskene som har bodd her.

– Det er dette som gjør ruiner så fascinerende. Spor av levd liv, sier Olsen.

Vindu fra en svunnen tid.