På arkitekturens premisser: Hjemmet er tilpasset den funksjonalistiske bygården og familiens liv

I møte med en funksjonalistisk arkitektur, har interiørarkitekt Renate Alexandersen skapt et intimt hjem med flere sosiale oppholdssoner.

I Thunes vei i Oslo ligger det en liten rekke med funksjonalistiske bygårder, skjermet fra Skøyen senter. De ble tegnet av de to norske arkitektene Jens Dunker og Georg Rohde i 1939.

Alex Ark interiørarkitekter fikk i oppdrag å tilpasse én av leilighetene i tredje etasje til en mann med to barn.

– Min erfaring er at kunder som kjøper bolig i eldre tidstypiske bygg og engasjerer en interiørarkitekt, ofte vil ha en sammenheng mellom arkitekturen og utformingen innvendig, sier interiørarkitekt Renate Alexandersen fra Alex Ark.

I krysningspunktet

Arkitekt og instituttleder ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Espen Surnevik, forteller at Jens Dunker var én av pionérene bak innføringen av funksjonalismen i Norge.

– Det som er spennende med disse boligblokkene, er at de ligger i krysningen mellom nyklassisismen og funksjonalismen. Bare se på den veldig symmetriske fasaden, med inngangspartiet som ligger midt på. Det er typiske nyklassisistiske trekk. Men det er ingen luksus eller rammer, alt er gjort helt funksjonelt, forklarer han.

Nyklassisismen var perioden forut for funksjonalismen, og bygg fra denne tiden er ofte rikt ornamentert, som de klassiske Frogner-gårdene fra slutten av 1800-tallet.

Surnevik forteller at funksjonalismen i Europa, med den sveitsiske arkitekten Le Corbusier i spissen, gikk i motsatt retning og skar vekk all pynt og skapte kontraster til symmetrien.

– Arne Korsmo og Ove Bang hoppet mer radikalt over til funksjonalismen. Dunker var litt tregere og fikk dermed bygninger som dette, som var litt mer midt imellom, sier Surnevik.

Bevarte skatter

Leiligheten hadde gjennomgått noen oppussingsrunder i årenes løp, men mange av de arkitektoniske detaljene var fortsatt intakt.

– Når det er beholdt tidstypiske særtrekk, som det var her, vil jeg gjerne videreføre så mye som mulig, sier Alexandersen.

Hun går fra rom til rom og peker på alt fra det gamle eikegulvet, som strekker seg gjennom hele leiligheten, til de gamle radiatorene som fortsatt er i full vigør og de enkle tak- og gulvprofilene.

– Jeg er veldig opptatt av hva slags liv som skal leves her. Det at beboer i dette tilfellet har barn annenhver uke, ligger til grunn for den løsningen vi gikk for, forklarer hun.

Senteret i hjemmet

Utgangspunktet ble å skape en ramme som ville føles intim og koselig når man er alene, samtidig som den ville gi nok boltreplass når alle er sammen.

– Den tiden barna er der, er det fint å kunne gjøre aktiviteter, både hver for seg og sammen. Selv om barn skifter bosted annenhver uke, er de avhengig av å ha et sted de kan trekke seg tilbake og være alene, sier Alexandersen.

Et bevisst grep hun gjorde, var å møblere kjøkkenet, stuen og peisestuen slik at man kan sitte hver for seg, samtidig som man har kontakt med hverandre.

– Kjøkkenet er senteret i hjemmet. Det er her mange av de daglige gjøremålene skjer. Vi har designet en kjøkkenøy, et frokosthjørne og en lesekrok, noe som gjør dette til det naturlige rommet å starte og avslutte dagen, forklarer interiørarkitekten.

Dette er en drastisk forandring fra det gamle kjøkkenet, der innredningen var trukket inn mot bakveggen i det romslige kvadratiske rommet.

– Kjøkkenet var plassert uten kontakt med vinduet og rommet opplevdes upersonlig og tomt. Det er vanlig å tro at det å møblere mer, vil gjøre at et rom føles trangere, men ofte gjør det at det føles mer intimt og blir et sted man faller til ro, sier Alexandersen.

Livets kilde

Den vide åpningen mellom kjøkkenet og stuen skaper kontakt mellom de to rommene. Det er påtagelig å oppleve hvordan lyset flommer inn gjennom vinduene. Det er som om man svever oppe mellom tretoppene.

– Noe av kjerneinnholdet fra 1920- og 30-tallet var lys og luft. Det var en hel bevegelse på 1900-tallet som fokuserte på det med lyset. Bare ta Munchs maleri «Solbadere på svaberg» fra 1915. Man så på solen som en kilde til sunnhet som kunne drepe bakterier og heve livskvaliteten, forteller Surnevik.

Dette tankegodset gjenspeiler seg i bruken av vinduer, som er radikalt forskjellig fra periodene både før og etter.

– I den virkelige funksjonalismen har man vindusbånd som strekker seg fra vegg til vegg. Det ser man reminisenser av hos Dunker, med vinduer som er mye bredere enn i den klassiske arkitekturen, sier Surnevik.

Den hvite kube

Huseier samler på samtidskunst og ønsket seg hvite vegger, som et bakteppe for kunstverk av blant annet Jan Groth, Tom Sandberg, Ane Hjort Guttu og Olav Christopher Jenssen.

– Mitt forslag var å gå for en mørkere innredning i røkt eik, for å skape en tydeligere ramme i rommene, sier Alexandersen.

Hun står også bak de spesialdesignede løsningene i de andre rommene, fra skjenken i stuen, til entregarderoben og skrivepulten på barnerommet. Møbelsnekker Sigmund Fossum har bygget løsningene og designet i tillegg den lille vegghengte skrivepulten.

– Vi har plassert skrivepulten i den hyggeligste delen av leiligheten. Når man bor alene vil man være i nærheten av fasilitetene. Ofte blir det til at man blir sittende på kjøkkenet å jobbe, fordi det er nærme kaffemaskinen, sier Alexandersen.

Sonedeling

Veggen mellom gangen og det ene soverommet ble flyttet av forrige eier. Det forvandlet gangen til en ekstra oppholdssone foran den originale peisen.

– Ved å sette inn en liten sofa her, har man plutselig fått en kork, der man kan trekke seg tilbake, samtidig som man er i nærheten av barnerommene, sier Alexandersen.

Hun understreker at det gir en fin familiedynamikk å legge flere aktiviteter i nærheten av hverandre på denne måten.