Bolig

Hjemme hos Marianne Vigtel Hølland går det i ull, lin, tre og stein: – Det er fint å vise at det går an å gjøre ting på andre måter

– Det har vært en slags bevissthetsreise.

STUE: Sofaen har også fått en base av karbonisert tre, og trekk av gamle melsekker av lin. Gulvet består av voksede MDF-plater, som får et betonguttrykk. Bildet har Vigtel Hølland tatt til sin seileglade mann, og rammen er en planke hun fant i fjæra.
  • Kjersti Blehr Lånkan

Du ser ikke mye syntetiske stoffer og lettvinte løsninger hjemme hos Marianne Vigtel Hølland og familien i Bærum.

– Ull, lin, tre og stein. Det er stort sett dét det går i, oppsummerer hun.

Ta lampen over spisebordet, med skjerm av naturfarget råull fra gammelnorsk spælsau. Ullen har hun renset og vasket og deretter kardet, før hun tovet den sammen til et sammenhengende stykke ved hjelp av et gammelt vaskebrett og grønnsåpe.

– Det tar jo tid. Men ull er et fantastisk materiale, mener hun.

Ta det rustikke spisebordet, kjøpt brukt: Treplanker festet ved siden av hverandre, med store groper i treverket på understellet.

– Det er slitemerker etter at folk har sittet og hvilt føttene her. Og se på disse kraftige jernnaglene som holder det sammen. Det er ikke noe juks, sier Vigtel Hølland.

SPISEPLASS: Lampeskjermen har Vigtel Hølland laget av ull fra gammelnorsk spælsau. Spisebordet er kjøpt brukt.

Eller ta de svarte skyvedørene, bokhyllene, garderobeskapet og sengerammen, som alt sammen er i karbonisert tre.

Karbonisering er en gammel forkullingsteknikk, mye brukt i Japan, og noe i Norge, der man brenner overflaten i treverket for å forhindre råte og sopp. Treverket er kjerneved av furu, og hver planke har sitt unike mønster.

– Det er en miljøvennlig måte å behandle treverket på.

Overflaten er lakket med vannbasert, matt gulvlakk.

– Vi eksperimenterte med voks og linolje, men måtte motvillig innse at det kun var lakk som bandt godt nok til at det ikke soter.

Les også

Med farger, mønster og gjenbruk har Ingrid Hovsveen skapt sin egen stemning i huset der hun vokste opp

HUSET: Opprinnelig er huset fra 70-tallet. Gjerdet rundt er bambus på rull.

Gir ro å være bevisst

Bevisstheten om hvordan valgene hun tar, påvirker natur, dyr og mennesker, preger interiøret.

Her er norsk ull som hun selv har strikket eller vevet tekstiler av: pledd, lampeskjermer og puter. Keramikk laget av norske kunstnere. Bruktfunn. Noen trestubber her og der, som fungerer som små bord. Glass og trebokser fremfor plast til oppbevaring. Gulvteppe laget av resirkulerte tepper, farget på nytt med naturfarger. Lingardiner.

– Å lage stoffer av lin er en langt mer miljøvennlig prosess enn bomull, og lin er et holdbart materiale med mange gode egenskaper. Den avgir heller ikke skadelige partikler i bruk og ved vask, slik som syntetiske tekstiler. Tidligere produserte man mye lin i Norge.

Les også

Sveitserhuset fra 1905 ligger med utsikten feil vei. Nå skal det heises opp og snus 90 grader.

KJELLERSTUE: Stolene er brukt eller arv, bordet er fra Vigtel Høllands foreldre. Lampen har hun strikket selv, og gulvteppet er laget av resirkulerte tepper.
KJØKKEN: Det ene trancherbordet i rustfritt stål har fått et gammelt bakebord oppå seg.
NATURFARGER: Materialer i naturfarger preger interiøret. Her et gammelt apotekerskap.
Vi har også ting i plast, for å si det slik.
MILJØVENNLIG: Veggen er malt med kalkmaling, gulvteppe er laget av resirkulerte tepper og farget med naturfarger. Bord og stoler er kjøpt brukt.
VEV: Den gamle veven ble kjøpt brukt, og montert av Vigtel Hølland selv.

Kalkmalingen på veggen har hun selv blandet ut fra pulverform med vann.

– Det er plaststoffer i mange malingsprodukter, men kalkmaling er et naturprodukt, som for øvrig heller ikke tetter treverket, sier hun.

Hun avviser at det er slitsomt å være såpass bevisst i interiørvalgene hun gjør.

– Snarere gir det meg ro. Det er fint å vise at det går an å gjøre ting på andre måter. Og et slikt verdisett gir en retning, noe å styre etter.

Likevel understreker hun at hun ikke er rigid.

– Vi er en familie, og det er jo ikke bare jeg som bestemmer hvordan vi skal ha det. Vi har også ting i plast, for å si det slik.

KJELLER: De pigget opp kjelleren og satte inn større vinduer. Nå er det blitt kontor og verksted for Vigtel Hølland. I et hjørne av rommet står veven.
Les også

May Sissel Galstad (49) stortrives med å leie: – Jeg ser ingen grunn til å kjøpe noe eget

Bare naturen

Kjelleren i huset var råkjeller da de overtok. Etter å ha pigget opp gulvet og satt inn større vinduer, blant annet, har Vigtel Hølland verksted og kontor her.

I hjørnet står en 200 år gammel vev, som hun har lært seg å bruke. Et skap hun har laget av gamle vinduer huser nøste på nøste med garn i beige, brunt og naturhvitt. På en gammel høvelbenk står karderedskap, en håndtein, råull og lange bunter garn i naturfarger.

– Jeg blir glad av å ha slike flotte materialer for hånden.

På veggen henger et forlatt vepsebol hun kom over på en tur i marka.

– Se på teksturen sier hun, og gnir forsiktig en flik av det papirlignende bolet mellom fingrene.

– Vepsen tygger plantemateriale og spinner det på en måte til papir. Det er bare naturen som kan lage noe så fint.

GARN: Et skap laget av gamle vinduer rommer materialer for nye prosjekter.
TRE OG ULL: Den svarte skyvedøren bak har brent treverk. Ulltekstilene i stolen har Vigtel Hølland laget selv. Peisen hadde gul teglstein, men fikk murpuss over.

– Større forståelse av ansvar

Ingun Grimstad Klepp, forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, ser en økende interesse for råvarer, miljø og dyrevelferd, og en større forståelse av ansvaret man har som kjøper eller selger.

– Mange er ikke lenger bare opptatt av designet på ting, men også av materialene i tingene, og hvor de kommer fra. Dette er ganske nytt for tekstiler, og vi har en lengre vei å gå her enn når det kommer til for eksempel matvarer, mener hun.

Klepp har forsket på og skrevet mye om norsk ull, et materiale hun ser en økende interesse for. Selv er hun svært positiv til norsk ull.

– Vi har god dyrevelferd, gode miljøstandarder og bruker lite kjemikalier i ullproduksjonen. Ulla i seg selv er spenstig og sterk, og så har vi alle de gamle rasene som gir mulighet til variasjon, og til å ta vare på veldig gamle tradisjoner.

Hun understreker at det meste av norsk ull brukes. På det norske markedet er det først og fremst i form av strikke- og vevegarn vi finner den norske ullen – og der kommer den i stadig større variasjon, som lammeull, tynnere garn og garn fra flere raser. Men også innenfor interiørtekstiler skjer det ting, med små bedrifter som jobber med å få frem flere stoffer av norsk ull.

SOVEROM: Lin er valgt til gardiner og garderobeforheng på soverommet. Lampen har Vigtel Hølland vevd.
SOVEROM: Lin er valgt til gardiner og garderobeforheng på soverommet. Lampen har Vigtel Hølland vevd.

Rolige farger

Hovedfargene i interiøret hjemme hos familien Vigtel Hølland er grått, svart, naturhvitt og brunt – og både farger og materialer går igjen i de ulike rommene.

– Jeg trenger rolige farger rundt meg, men det må også være en balanse. For eksempel mellom nytt og gammelt, stramt og mykt. Sære ting må balanseres mot enkle elementer.

På kjøkkenet står grå, voksede mdf-plater på kjøkkengulv og -benk, og hyller av rustfritt stål, i kontrast til en uthulet furukåte og den blondeaktige ull-lampen. Vigtel Hølland er opptatt av at det skal være en helhet.

– Mange av rommene er ganske små, men sammenhengene i material- og fargevalg binder det hele sammen, og da virker arealet også større.

Huset er opprinnelig fra 1971, selv flyttet familien inn for snart 16 år siden.

– Vi har gjort ting litt etter litt, steg for steg, år etter år, ettersom vi har lært mer om miljø og materialer. Det har vært en slags bevissthetsreise, forteller hun.

BLANDING: Vigtel Hølland vil gjerne ha en blanding av nytt og gammelt, stramt og mykt, og sære ting mot enkle elementer. En stor, uthulet furukåte har fått plass på kjøkkenet.
TRE: Skjærefjøler med ulikt uttrykk i tre.

Les mer om

  1. Møbler
  2. Riksantikvaren
  3. Bærum
  4. Miljø
  5. Interiør
  6. Hjemme hos