- Møbler bør minst vare i to generasjoner. Jeg blir helt stressa av alle som skifter stil og møbler hvert femte år.

Funkishuset fra 1968 byr på gatekunst, skandinavisk design, en utrolig historie fra Filippinene og alle de tidstypiske ingrediensene som en klassiker fra 1968 bør ha.

SOFAPREMIE: «Send en gratulasjon til oss og vinn en sofa». Omtrent sånn lød det da et av Norges største boligmagasiner feiret et jubileum for ti år siden. Hege satte seg ned ved kjøkkenbordet med hele familien og tegnet bursdagskort, ett fra hver, hilsen Nils, Henny, Jo, Hege og Johnny. Og så vant de hovedpremien, en fem meter lang Eilersensofa til 60.000 kroner.

Omtrent samtidig som stortingsrepresentant Hege Haukeland Liadal meldte seg inn i AUF svei hun av konfirmasjonspengene sine på en spisestuestol.

Den politiske interessen var vekket, det var også sansen for interiør.

DESIGN: Arne Jakobsen-stolen som Hege kjøpte for konfirmasjonspengene, her sammen med trykk av Trygve Goa.

Innehaveren av byens eneste designbutikk skjønte nok at det var en 15-åring med over gjennomsnittet interiørinteresse som kom inn i butikken for å bestille seks Arne Jacobsen-stoler.

– Jeg fikk en spesialavtale hos Reidun Fjære, forteller Liadal og ler.

– Hun bestilte de seks Myren-stolene til meg, men jeg hadde jo bare en liten jobb ved siden av skolen så det tok mange år før jeg hadde råd til å hente dem ut.

UTE: Med prestegragene mot det blå ser det ut som en Marimekko-vegg, synes Hege Haukeland Liadal.
VELKOMMEN: Men hvem har sagt at du ikke kan betale gatekunstneren for å komme hjem å live opp en grå kjellerinngang? Herman Mbamba malte veggen for ti år siden, når den blir slitt og værbitt er planen å få en ny gatekunstner.

30 år er gått, nå står de seks stolene i spisestuen i Haugesund, der har de fått selskap av seks til.

– Møbler bør minst vare i to generasjoner. Jeg blir helt stresset av alle som skifter stil og møbler hvert femte år. Det som kommer inn her, det blir værende. Men ikke tro jeg bare kjøper nytt, jeg kjøper gjerne brukt altså, sier Liadal.

Stokkestolen i stua er et godt eksempel. Liadal fant den på Finn til 400 kroner. Stokke-fabrikken har trukket den om i originalstoffet og nå er den god som ny, men fortsatt bare til en brøkdel av prisen.

FARGER: Arkitekt David Sandved sine bolighus kjennetegnes ofte med de fargede veggplatene. Noen kom i oransje, andre i grønt, lyseblått, sennepsgult, turkis eller grønt. I dag er det mer vanlig å se denne typen plater på hoteller, kontorbygg og store leilighetskomplekser.

David Sandved-hus

Da Liadal, mannen Johnny og de tre barna flyttet fra Stavanger til Haugesund i 2008 var drømmen å få tak i et hus som David Sandved hadde tegnet.

Haugesundsarkitekten har navnet sitt på mange bolighus både i hjembyen og i hovedstaden, mange offentlige bygg også. Eneboligene han tegnet i Haugesund er ofte lett gjenkjennelige fordi de har fargede plater på veggene i kjelleretasjen. Det har dette også.

SKANDINAVISK: Familien har innredet hele huset med skandinaviske designmøbler. Hege Haukeland Liadal på favorittplassen sin i huset, kjøkkenkroken med fastbygd sittebenk, et lite bord og kinoplakater på veggen.
TA VARE PÅ: Den lille skrivepulten kommer fra en venninne som ikke hadde plass til den lenger. Den er trolig håndlaget på Østlandet. Nå er den fast tegneplass for yngstemann i heimen. Skallstolen til Verner Panton fungerer fint til det gamle treverket.

Veggplatene på kjelleretasjen måtte byttes for et par år siden, og da kom det godt med at arkitektens egen mappe med oversikt over alle materialer og farger fortsatt fantes. Og om de vil pusse opp et rom, har de fargekoder som de vet at trygt kan brukes sammen med det som alt finnes i huset.

Drømmehuset fant de i gåavstand fra sentrum. Ut stuevinduet ser de åpent hav, Sletta, rett vest.

Er du god å kaste stein er det omtrent tre steinkast fra terrassen til flomålet.

Huset fra 1968 har alle de tidstypiske elementene på plass. Teak, Biritapet, fargede veggplater, store vinduer, eik, linoleum – og enkelte ting som er typisk Sandved – som for eksempel trapperekkverket i gangen. Han brukte samme sorten rekkverk på folkebiblioteket i byen.

– Det funker

– David Sandved var kjent for å utnytte hver eneste krok, det var en smart plan bak hver eneste strek på tegnebordet hans. Han tegnet hus som fungerte den gangen, og de fungerer fortsatt i dag, sier Liadal.

– Nå om dagen bygger alle store kjøkken, de vil ha åpne løsninger og danseplass. På 60-tallet var tanken stikk motsatt, kjøkkenet skulle være tett og trangt. Og faktisk er det utrolig praktisk. Her kan jeg stå kan stå på ett sted å nå alt.

SOM DET VAR: Ingen åpen kjøkkenløsning i 1968, og sånn er det fortsatt. Innmaten er den samme, bare frontene og skuffene er nye i kjøkkeninnredningen. Venstre: Utslagsvasken fantes i alle kjøkken på 60-tallet, siden forsvant den bare. De fire Per Spelmann-plattene er designet av Gro Pedersen Claussen for Stavangerflint.

Den plassbygde kjøkkeninnredningen er fortsatt intakt, men har fått nye skuffer og fronter. Den gamle utslagsvasken har de også beholdt.

– En egent utslagsvask er utrolig smart. Lurer på når det kommer inn igjen i kjøkkendesignet, undrer Liadal.

Det er høyt under taket i stua, luftig, mye lys. Biritapetet er like gammel som huset.

– Det henger Biritapet i salen til FNs sikkerhetsråd. Norsk tapet laget av ull og strå, møblert med nordiske klassikere og norsk kunst. Jo da, vi kan godt være stolte av skandinavisk design, mener hun.

TILFELDIGHET: Veggteppet fra Fiji har hatt en fast plass i gangen helt siden arkitekten tok det med inn i hustegningene. I foajeen på Nasjonalteateret på Filippinene henger et nesten likt av samme kunstneren.
60-TALLET: Peisen er klar for et nytt strøk maling. Arkitektens egne fargekoder finnes fortsatt.

Utrolige tilfeldigheter

David Sandve tegnet huset til en sjømannslege i Haugesund. I den lange gangen ville huseieren at arkitekten skulle lage plass til et veggmaleri han hadde hatt med seg hjem fra Fijiøyene. Det hang her fortsatt da Hege og Johnny overtok huset.

– I starten grublet vi litt, er det fint? Er det ikke fint? Men vi bestemte oss for å beholde det. Vi visste ikke noe mer om det enn at det var blitt med hjem fra Fiji.

Men det var helt til Liadal dro til Filippinene med kulturkomiteen på Stortinget. Da hun kom inn i foajeen på nasjonalteateret var det første hun så et veggteppe som var nesten identisk med det hun hadde hjemme i gangen.

Hun fikk ektemannen til å sende et bilde av veggteppet, traff etter hvert direktøren og fortalte sin del av historien. Han så på bildet og kan bekreftet det hun alt ante. Det er samme kunstneren.

– Hva var oddsen for at jeg skulle ende der og se det teppe? En dag jeg får tid skal jeg følge opp et par ledetråder jeg fikk og kanskje klare å finne ut mer om kunstneren!

Kinoklubb i sofaen på fem meter

Hele familien får plass i den fem meter lange sofaen. Og det kommer godt med når det er hjemmekinotid på søndagen.

Hege, Johnny, Jo (14), Henny (17) og Nils (10) har sin egen filmklubb. Foreldrene er over gjennomsnittet filminteresserte, og tar gjerne ei sommerferieuke når det er filmfestival i byen og ser et par filmer til dagen.

Før de fikk barn reiste de til Tromsø på filmfestival og satt i kinomørket hele dagen.

– Film samler barn, ungdom og voksne. Vi har sett oss gjennom gamle og nye klassikere, og snakker alltid om filmene vi ser, forteller Hege.