Forfatterstue med lokalhistorisk palett
Det er over 170 år med lokal bygdehistorie som sitter i veggene på byggene som utgjør hyttetunet til Helene Uri og ektemannen Einar Ibenholt. En gang i tiden var flere av byggene selve navet i bygda.
Tunhovd i Nore og Uvdal er i dag kanskje mest kjent for Langedrag naturpark. Ikke plagsomt mange kilometerne unna, i Søndre
Rødungen hyttefelt, har forfatter og språkviter Helene Uri og ektemannen, forlagsmannen Einar Ibenholt slått rot. For fem år siden kom ekteparet over stedet som viste seg å svare på alle parametrene de hadde satt opp i sin jakt på den perfekte fritidseiendommen.
– Det var et lite kunststykke å få tilfredsstilt alle ønskene våre, forteller Helene Uri.
Det skulle være et sted innenfor en radius på 3 timer fra Oslo, brøytet bilvei frem til døren var et must, det samme gjaldt innlagt vann og strøm. Og helst skulle det være uten særlig mange naboer tett innpå seg. Og skulle det nå vise seg at byggene på drømmestedet var av eldre dato, med en god porsjon lokalhistorie med på kjøpet, ja så var det bare et pluss.
– Dette stedet traff på alle de tingene vi ønsket oss. Det skal nesten ikke gå an, sier Einar Ibenholt.
Noen ganger har man bare hellet med seg. Fra hyttetrammen kan familien se ned på den oppdemte innsjøen Rødungen, hvor familien har en liten robåt liggende til bruk til fiske og turer. Hever de blikket et par hakk ser de rett ut mot majestetiske Hallingskarvet. Stort annet enn natur er det i grunnen ikke å se uansett hvor de snur og vender seg. De kan, hvis behovet skulle være der, tusle ut på tunet i bare nettoen uten at noen ser dem. Riktig nok er det andre hytter i området, men de ligger såpass skjermet til at følelsen av å bo alene er til stede.
Fra Texas
Og det beste av alt, for to som har en fascinasjon for gammel kulturhistorie, så viste det seg at de tre byggene på tunet bærer med seg 170 år med lokal bygdehistorie.
Einar Ibenholt forteller;
– Frem til begynnelsen av 1970-tallet var det kun utmark her oppe. Området tilhørte gårdene på Tunhovd. På begynnelsen av 1970-tallet skulle det anlegges ny vei nede i sentrum, og denne veien ble foreslått lagt tvers gjennom våningshuset på gården til grunneier Hytta, forteller Ibenholt.
Far til nåværende grunneier så muligheten for å slå to fluer i en smekk. Han ønsket seg nemlig et nytt våningshus på gården. Dermed ble det gamle huset lagt ut til salg for å kunne finansiere et nytt.
Bøkene alle vil ha, men få vil beholde
– Det var en utvandret nordmann, bosatt i Texas, som kjøpte det gamle våningshuset. Han ville bruke det til fritidsbolig de gangene han var på besøk i gamlelandet, sier Ibenholt.
Den utvandrede texaneren fikk også sikret seg en tomt som ble skilt ut fra gårdens utmark, hvor han fikk sette opp det gamle huset. Dermed ble bygget plukket ned, tømmerstokk for tømmerstokk ble behørig merket, og deretter flyttet til fjells og reist på nytt. Året var 1975.
– Hovedhuset var opprinnelige bare på én etasje. Senere er det blitt bygget på både i høyden og i bredden, forteller Ibenholt.
Lokalt nav
Den nåværende grunneieren kaller bygget fortsatt for «gamlestua». På folkemunne kalles det derimot for skolestua. Det har sin naturlige forklaring.
– Helt frem til slutten av 1800-tallet fungerte dette som skolestue nede på Tunhovd. Annenhver uke ble det gitt undervisning på kjøkkenet i våningshuset, i det samme rommet som vi også bruker som kjøkken i dag, sier Ibenholt.
Senere er stedet blitt solgt flere ganger. I 1993 fikk tunet et nytt tilskudd, også dette med lokal bygdehistorie med på kjøpet. De daværende eierne fikk kjøpe den gamle telegrafbua på Tunhovd, fra 1838, som ble flyttet opp til hyttetunet. Dette fungerer i dag som anneks. Senere har også et tredje bygg kommet til.
– Det som i dag er kombinert ski- og vedbod ble flyttet fra Sigdal, sier han.
Siden Helene Uri og Einar Ibenholt overtok har det vært få store vedlikeholdsoppgaver å gi seg i kast med. Allerede da ekteparet var på visning lot de seg imponere av arbeidet som er blitt gjort av de forrige eierne for å holde bygget i god teknisk stand. Den fascinasjonen har økt etter hvert som de har lært bygget å kjenne.
– Det har vært en glede å overta et sted som dette, de forrige eierne har virkelig lagt sjelen sin i å gjøre et godt håndverk. Det er ikke noe juks noen steder, forteller Uri.
Da de overtok var det blant annet blitt lagt nytt gulv, ny himling og nytt kjøkken satt inn.
– Når du tar ned og setter opp en laftekasse som har stått til tørk i 130 år, så snakker vi om ekstremt stabile materialer. Samtidig er det blitt gjort en grundig jobb da dette ble satt opp igjen, her er ting virkelig i vater. Her er det ikke tatt noen snarveier, sier Ibenholt.
Er et handy par
Selv har de stort sett holdt seg til maling. I tillegg har Ibenholt fått demonstrert sine snekkerferdigheter.
– Einar har virkelig fått utløp for sin byggetrang. Han har blant annet snekret alle sengene våre, i tillegg til bokhyller, skap og tallerkenhyller. Han har stadig prosjekter på gang her oppe, forteller Uri.
Som en regel, nærmest uten unntak, drar de aldri på hytta uten på forhånd å ha avtalt å gjøre minst et prosjekt.
– Jeg er ganske handy selv også, derfor liker jeg å drive med praktiske ting, enten det er å male en vegg, trekke om en stol, lage en bilderamme, sy og snekre noe, sier hun.
Skal noen bygges, setter de seg ned og skisserer ulike løsninger i fellesskap.
– Så snekrer Einar, mens jeg tar med av malingen. Slike fellesprosjekter gir meg veldig energi, forteller hun.
Trigges til skriving
Ofte drar hun på hytta sammen med forfatterkolleger. Stedet er blitt en kreativ litterær oase. Flere av hennes egne bøker er skrevet på hytta.
– Jeg kan skrive hvor som helst, men jeg arbeider ekstra godt her oppe. Kanskje det har noe å gjøre med at den er litt lavmælt? Jeg tror jeg kan si at alle bøkene jeg har gitt ut siden vi kjøpte dette stedet, er skrevet mer her enn hjemme, sier hun.
Bokanmeldelse: Farlig begjær i påsken
Mye av skrivingen foregår ved spisebordet på kjøkkenet eller ved det gamle skatollet i stua, etter hennes tippoldefar, lensmannen.
– Vi har fylt hytta med gamle ting, arvegods og brukte gjenstander. Det er ting som ikke trenger seg på, men de er like solide som tømmerveggene. Jeg kan lene meg mot dem, de er over hundre og femti år gamle og de tåler alt. Da kan jeg stenge verden ute, og skrive fra jeg slår opp øynene klokken syv til jeg stuper i seng ved midnatt, sier hun.
Kanskje har det også noe med den friske fjelluften å gjøre.
– Vi går veldig mye tur. Når jeg er sammen med forfatterkolleger så har vi alltid en skriveøkt på formiddagen, før det blir tur. Så er det ny økt på ettermiddagen. Så kan vi sitte utover kvelden og lese for hverandre, sier hun.
I år kom forfatteren Cecilie Enger ut med romanen Det hvite kartet.
– Cecilie er en god venninne og den romanen er skrevet delvis her oppe, forteller Uri.
Og når det ikke skrives, snekres eller males, så spilles det Yatzy eller Scrabble.
– Jeg pleier å vinne over Einar da, eller, vi kommer vel egentlig ganske jevnt ut, smiler hun, med visshet om at ektemannen neppe vil si seg enig i hvem av dem som er best.
Vinterstid er skigåing viktig, dog i litt varierende mengde.
– Det er veldig snøsikkert her og Einar er veldig glad i å gå på ski, han kan gå på milevis. Jeg og Calvin synes en mil er akkurat langt nok. Da er greit å komme tilbake til hytta, fyre i peisen og ta seg et glass vin, sier hun.
