16-åringen har lukket seg mer og mer for foreldrene. Er det en gutteting?

Ungdomstiden er preget av store endringer. Da kan det føles trygt å gjemme seg litt bak et lukket fjes og holde følelsene for seg selv, skriver psykologen.

Spørsmål:

Jeg deler denne oppfatningen med flere venninner som har sønner i tillegg til døtre. Får stadig minner på Facebook fra tiden vår sønn var 7–12 år gammel. Han har en glød i øynene, et smil som lyser opp hele ansiktet. Men nå som 16-åring er ansiktet mere mimikkløst, og smil og latter sitter ikke like løst. I hvert fall ikke her hjemme. Er det en naturlig del av utviklingen, at gutta blir mere «tøffe» og ikke viser så mye følelser lenger? Han prater noe mindre med oss også. Datteren vår har imidlertid opprettholdt sitt gode humør helt til hun ble voksen. Når man forsøker å ta en prat, så kommer det kun få ord til svar, som «det går bra». Har du noe konkret å berolige meg med her, eller bør man bekymre seg for en slags depresjon?