Det er mye vi taper når vi deler bilder fortløpende. Jeg tar ferie fra sosiale medier i julen.

Egenverdien i å oppleve noe viskes ut, det får først mening når det speiles i de andres blikk.

«Flott, da kaller jeg deg inn på teams, så får vi sett hverandre». Teams? tenker jeg. Vi skulle jo bare ta en prat? Men slik er det blitt. Vi ser og blir sett på hele tiden. Vi voksne holder digitale møter og barna våre snapper selfier døgnet rundt.

Det handler kanskje om et ønske om å komme nærmere. Men en videosamtale er ikke det samme som å se hverandre i virkeligheten. Da snakker jeg ikke om lyssetting og ansiktskonturer, men om at vi i virkeligheten kommuniserer med kroppsspråk og blikkontakt. Det går tapt i videomøtet. For hvis jeg ser på deg, ser jeg jo ikke i kameraet. Jeg kan ikke se inn i dine øyne og samtidig la deg se inn i mine. Det blir aldri kontakt, vi ser bare på hverandre.