Foreldreliv

Arv kan være noe dritt. Jeg har sett samme følelser i sving over et servise og et middels industrikonsern.

Vært på familiehytta i sommer? Hytte kan for alltid ødelegge forholdet mellom familiemedlemmer – eller sveise dem sammen i generasjoner, skriver lege Jørgen Skavlan.

Hytta: lutter glede. Og noen ganger forbitrelse. Foto: Shutterstock/NTB scanpix

  • Jørgen Skavlan, spesialist i allmennmedisin

Sommerferien går mot slutten, men det gjør ikke dine svigerforeldre. De slutter aldri å fortelle deg hvordan de i alle år har pleiet og vedlikeholdt «stedet». Lavendel i krukkene ved utedoen og rosa petunia på plattingen. Grønsken skal fjernes fra badetrappen én gang i uken. Og selv om det for lengst er lagt inn vann og kloakk, skal utedoen males hver pinse.

Slik har det alltid vært og slik skal det alltid være.

Spesialist i allmennmedisin, Jørgen Skavlan, er gjesteskribent i Aftenposten. Foto: Stig B. Hansen

Lutter glede – og forbitrelse

Det siste din svigerfar gjorde før han dro på fjellet – familien har et sted der òg – var å rense badetrappen. Det gjorde også hans far hver eneste uke sommeren gjennom. Altså dine barns oldefar, som kjøpte tomten av en fisker for 1300 kroner og to flasker brandy i 1929. «Det var jo mye penger den gangen. Men her sitter vi fortsatt og eier aftensolen. Så skål for oldefar da, dere!» høres ekkoet av din svigerfars stemme, der du kommer opp fra brygga med oppvaskbørste i hånden og grønske under neglene. «Stedet» på fjellet ble for øvrig kjøpt av en bonde i 1931 for 900 kroner og én flaske brandy. For 2200 kroner og tre flasker brandy la altså dine barns oldefar grunnlaget for generasjoners glede – og eitrendes forbitrelse.

My hytte is my castle

Jeg praktiserer og bor i en bydel i Oslo der man er varsom med benevnelsen «hytta». Folk kan jo tro at den ligger ved Øyeren eller innerst i Bunnefjorden, og ikke ved en av de fire H'er – Hvasser, Hvidsten, Hvaler og Homborsund. Derfor «stedet». Det gir i motsetning til «hytta» fantasien fritt spillerom.

«My hytte is my castle» burde det hete. Nordmenns forhold til hytta er nemlig helt spesielt. Det er det forsket på og skrevet romaner om. Ønsket om å ha sin eget plett på jorden sitter dypt i den norske folkesjelen. Vårt eget jordbærsted, vår egen øy, eller vår egen fjelltopp. Et sted vi kan søke ensomheten – langt fra svigerfedre og husregler. Svartedauden laget ødegårdene, mens vi nå i koronapandemiens tid klager over at vi ikke får dratt dit og «isolert oss» med flatskjerm og peis. Fylle SUV’en med husmannskost fra Meny og kjenne på ur-nordmannens nødtørftige livsstil. Dette mens Europa opplever pandemi-dødstall vi knapt har sett siden, nettopp, Svartedauden.

Hytter i Norge er ofte en generasjonsgreie og derfor like ofte en utfordring. Hytter har sveiset familier sammen eller revet dem i stykker – ofte samme familier. Våre ødegaarder er heller ikke så øde lenger. De deles ofte med søsken og med fettere og kusiner man knapt ellers møter i begravelser. På norske hyttevegger henger excelark med feriens hytte-delingsmodell, så innfløkte at økonomiprofessor Kalle Moene ville hatt problemer med å dechiffrere dem.

Les også

Voksne barn irriterer seg over foreldrene sine. Her er rådene som kan gjøre samværet enklere.

Ødelagte familier

I min tid som lege har jeg flere ganger stått i tingretten som vitne i arvetvister. Noen av de vondeste har dreid seg om hytta. Noen få sommeruker ved sjøen eller en påskeuke på fjellet kan for alltid – og i generasjoner – ødelegge forholdet mellom ellers vel forlikte familiemedlemmer. Som mange har påpekt, også påtroppende oljefondssjef, kan arv være noe dritt. Vi lever i en tid og i et samfunn hvor mye av vårt verdigrunnlag ikke lenger skrives ned med bokstaver, men med sifre. Det som likevel slo meg en av gangene jeg vitnet i retten, var at det ikke var penger det ble kranglet om. Det var emosjoner. Og der kommer selv Norges Lover til kort. Jeg har sett de samme emosjonene komme i spill både over et servise og et middels industrikonsern. «Far har alltid villet at jeg skulle få ...», hører vi. Så er det opp til dommeren å finne ut om dette er mer ønsketenkning enn jus. Og legen skal uttale seg om far eller mor var samtykkekompetente før de testamenterte hytta til broren din, like før de dyttet fra og la ut mot den evige aftensol.

Endelig på vei mot en kald øl hører du kanskje svigermor rope. Hun vil bare vise deg noe. «Tørre blomster på petuniaer må nappes hver dag», sier hun med et smil. Hun trodde faktisk at hun hadde skrevet det på listen på kjøkkendøren. Din svoger er nemlig veldig flink til å passe på hytta når han har sin uke, sier hun. Ordene målrettet, som en torpedo i vannskorpen.

Slik har det nemlig alltid vært. Og slik skal det alltid være.

Les også

Det er bra å senke skuldrene litt. Men det er ingen grunn til å la den kollektive uroen slippe helt taket.

Les mer om

  1. Arv
  2. Familie
  3. Hytte
  4. Jørgen Skavlan
  5. Foreldrefront

Flere artikler

  1. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Nordmenn er som bortskjemte enebarn»

  2. ØKONOMI
    Publisert:

    Hyttedrøm på budsjett: Fem minutters kjøring – 100 000 spart

  3. KULTUR
    Publisert:

    Fredrik Skavlan: – Å være forelder er å drite seg ut noen ganger om dagen

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    «Maks ti minutter på badet» og andre (kompliserte) hytteregler du må kunne

  5. FORELDRELIV
    Publisert:

    Arveoppgjør trigger urhjernen. Slik unngår du å havne i en tvist du ikke kommer deg ut av.

  6. BOLIG
    Publisert:

    Da Line Flesjaa ble syk, flyttet familien til hytta. Det ble et lykkelig valg.