Det er litt leit at vi har små barn når vi er mest uerfarne som foreldre

Det er flere grunner til at det ikke blir en skikkelig debatt om tidsbruk i småbarnsfasen. Én av dem er kanskje at det er så ubehagelig.

Etter at jeg skrev om hvor avgjørende de første årene i et barns liv er, fikk jeg inn dette spørsmålet fra en leser:

Tusen takk for det du skriver om å ta seg tid til barna når de er små! Jeg har selv et godt betalt og givende arbeid, men synes absolutt ikke det har vært noe offer å være ca ett år hjemme med barna mine etterfulgt av far hjemme neste halvår slik at de i hvert fall får 1,5 år hjemme før barnehagestart. Jeg kjenner at jeg steiler innvendig når kollegaer (med god økonomi) sender barn på snaue året i barnehagen under påskudd av at de «ikke har noe valg». Som om det er statens ansvar å tilrettelegge livene våre og finansiere forbruket vårt måned for måned.... Jeg er egentlig forundret over at det du (og nylig Gro Nylander og Trine Klette) skriver om viktigheten av tid med foreldrene de første årene ikke vekker mer debatt - for det bryter jo ganske kraftig med «arbeidslinje-politikken»?