Foreldreliv

Slik går du frem for å hjelpe sårbare barn

— Vi sørger for at hun kommer i bursdagen. Men derfra til å skape en kontakt, invitere med på søndagsturen...

HVERDAGSMØTER: Den aller viktigste beskyttelsesfaktoren er «at noen ser meg og godtar meg som jeg er.»- Det høres kanskje svulstig ut, men jeg synes det er betegnende. Det handler om hverdagsmøter, å være bevisst på at andre har en verdi, å se det og sørge for at det mennesket blir stimulert og vokser, sier llen Anker Storset, prosjektleder for Blå Kors-prosjektet «Jeg ser».
  • Heidi Pettersen

«Hun så meg litt ekstra bare, var litt mer tilgjengelig. Jeg vet ikke om hun visste at jeg trengte det, men jeg husker at det betydde noe.»

«Selv om jeg er blitt sett av mange, er det ikke alltid jeg har følt meg sett. Som voksen må du snakke direkte til barnet, si hva du tenker, føler og tror.»

Dette er eksempler på hvordan sårbare barn har opplevd mennesker rundt seg i barndommen.

En rekke personer har fortalt sine historier til et prosjekt utviklet av Blå Kors Norge, etter inspirasjon fra det danske «Næstehjelperne». S e historiene i faktaboksen.

Målet er å få folk til å se de sårbare barna rundt seg, og gjøre noe. Det er så lite som skal til.

135.000 barn

Ifølge Folkehelseinstituttet lider 135.000 barn i Norge under at foreldrene ruser seg, drikker eller har psykiske problemer. Drøyt 50.000 barn får hjelp fra barnevernet. Det betyr at resten står alene i en hverdag hvor de selv må ta ansvar for foreldre og kanskje søsken.

— Det kan ta mange år å utrede for alkoholmisbruk, og en barndom varer en ganske kort periode. Derfor er det viktig at andre voksne rundt disse barna ser dem og gjør noe, sier Ellen Anker Storset, prosjektleder for Blå Kors-prosjektet «Jeg ser».

- Det er lite som skal til for å gjøre en forskjell for barn som ikke har det bra der de vokser opp. Alle kan gjøre noe.

De trenger voksne som setter seg i barnehøyde, ser dem inn i øynene og viser at de bryr seg. Det er det som gjør en forskjell. Ellen Anker Storset

Gjør noe for barnet

Barn som lever i sårbare hjem er ofte flinke til å gå inn i roller, tilpasse seg omgivelsene og å skjule hvordan det står til hjemme.

De sårbare barna kommer fra alle typer familier, alle samfunnslag, by og bygd. De kan være snille, stille og pliktoppfyllende, eller utagerende og urolige.

Noen er klovner, de som er flinke til å få andre til å le og trives. Og noen ganger reagerer vi. Noen ganger er det noe som sier oss at dette barnet ikke har det bra.

En undersøkelse Blå Kors har gjennomført viste at 64 prosent har bekymret seg for et barn, men bare 18 prosent av disse har gjort noe som barnet selv kunne oppfatte som en omsorgshandling. Dette er alvorlig, mener Ellen Anker Storset.

— Barnet selv får ikke kjenne omsorg fra dem som ser. Det er fatalt. Du må gjøre noe for det barnet. Du må gjerne snakke med andre foreldre, si fra til helsesøster, sende melding til barnevernet – men gjør noe for det barnet! Det barna trenger er ikke å bli snakket om, men med. De trenger voksne som setter seg i barnehøyde, ser dem inn i øynene og viser at de bryr seg. Det er det som gjør en forskjell.

Mot alle odds

Dersom du tar en sprettball og presser den sammen så den blir helt flat, vil den likevel finne tilbake til formen sin når du slipper opp. Dette gjelder også en del barn. Oddsene er dårlige, men det er faktisk noen som klarer seg bra etter en vanskelig start. Noen kaller dem løvetannbarn.

voksnealkohol.jpg

Fagfolk snakker om resiliens; motstandskrefter i barnet selv eller andre rundt som gjør at til tross for dårlige kår og traumatiske opplevelser, står de støtt og klarer seg videre.Beskyttelsesfaktorene kan være flere: De kan finnes i barnet selv, i deres personlighet og intelligens. De kan finnes i familien eller i andre omsorgspersoner, i det å kjenne at man er en del av et fellesskap eller i at man har ansvar for noen andre i familien, som for eksempel et søsken. De kan finnes i nettverket rundt, i form av en lærer, en trener, i en venn eller gjennom å være i et fellesskap som for eksempel en organisasjon, et trossamfunn eller en fritidsaktivitet.

Den aller viktigste beskyttelsesfaktoren, ifølge forsker Trine Waaktaar, er denne: «At noen ser meg og godtar meg som jeg er.»

— Det høres kanskje svulstig ut, men jeg liker å kalle det «ordinary magic». Dette begrepet er hentet fra professor Ann Masten, og jeg synes det er betegnende. Det handler om hverdagsmøter, å være bevisst på at andre har en verdi, å se det og sørge for at det mennesket blir stimulert og vokser, sier Ellen Anker Storset.

Alle ønsker å være en som ser

Hun vet at det er vanskelig. Alle ønsker å være en som ser, og mange av oss er flinke til å se det sårbare barnet i garderoben når vi henter, eller når vi går forbi i skolegården.

— Vi bruker kanskje navnet hennes, sier noe om en fin genser, sørger for at hun kommer i bursdagen. Men derfra til å sette seg ned med det barnet, skape en kontakt, invitere med på søndagsturen dere har planlagt – det er straks litt vanskeligere.

cover6.JPG

– Men det er ikke så mye som skal til her, heller. Prøv å huske en ting med det barnet som du kan flette inn i noe annet: «Du, husker du den dagen vi skulle gå hjem samtidig, da du hadde på deg den grønne genseren? Da …. ». Det er ikke sikkert at hun vil bry seg så mye om den lille historien du forteller. Men hun vil huske at du hadde lagt merke til noe ved henne, og det vil bety mer enn du aner, sier Storset. Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.