Mistanke om at et barn utsettes for vold eller overgrep? Slik går du frem.

Det er spesielt én ting du skal unngå å gjøre når et barn betror seg til deg.

– Mange barn i Norge blir gående for lenge med vonde ting de er blitt utsatt for.

Det forteller «proffene» i Forandringsfabrikken, Marcus (18), Mathea (17), Mathilde (18), Mikal (17), Dania (20) og Vanessa (19), som ikke ønsker å ha etternavnene sine på trykk.

Å være en proff betyr at de selv har erfaring med temaet de snakker om. Men i denne saken uttaler de seg på bakgrunn av undersøkelser som Forandringsfabrikken har gjort blant 500 barn og unge mellom 6 og 20 år, som er blitt utsatt for vold eller overgrep. Her svarer kun én av fire barn at de har fortalt om det vanskelige til dem som vil hjelpe.

De samme funnene bekreftes av flere:

Kun én av fem barn og unge mellom 12 og 16 år utsatt for vold eller overgrep, har vært i kontakt med hjelpeapparatet, ifølge en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Slik kan du som voksen fange opp et barn som har det vanskelig

Det er flere årsaker til at barn og unge ikke forteller om vold og overgrep, ifølge Forandringsfabrikkens undersøkelser: Blant annet vet ikke alltid barn hva voksne har lov, og ikke lov, til å gjøre mot barn. De vet heller ikke alltid hva som skjer hvis de forteller.

Proffene understreker hvor viktig det er at voksne er oppmerksomme og klar over at barn som er utsatt for vold eller overgrep, kan vise det på mange forskjellige måter.

– De kan være stille, urolige, trekke seg vekk fra voksne, være mye rundt voksne, være frekke, kaste steiner eller stoler.

At et barn er utsatt for vold eller overgrep kan også komme ut i sterkere uttrykk som selvskading, rus, sinne og vold, påpeker de.

– Voksne må vite at disse handlingene oftest skjer fordi noe er vondt eller vanskelig inni et barn.

Dette gjør du ved mistanke om vold eller overgrep

Det viktigste du som voksen gjør, uavhengig av om barnet er lite eller stort, er å snakke med barnet direkte om bekymringen din, sier proffene.

– Det er livsviktig og kan gjøre at barn tidligere forteller om det de blir utsatt for.

– Hva skal man gjøre dersom man er bekymret for et barn man ikke kjenner så godt at det er naturlig å snakke med det først?

– Da kan det være klokt å be en du tror barnet har tillit til om å snakke med barnet. Eventuelt kan du be denne personen om å spørre barnet om du kan snakke med barnet og denne personen samtidig.

De råder voksne til å gå frem på følgende måte:

• Spør barnet alene om det er en voksen barnet er spesielt trygg på eller som gjerne skal være der når du skal snakke med barnet om noe vanskelig.
• Still åpne, men konkrete spørsmål slik at barnet forstår hva du mener.
• Snakk normalt. Det kan føles unaturlig og utrygt å fortelle dersom du endrer væremåte under samtalen.
• Vis menneskevarme og tillit. Vis at du tror på at barnet har det vanskelig, at du oppriktig ønsker at det skal få det bedre og forklar at det finnes hjelp å få.
• Fortell barnet tydelig hva voksne ikke har lov til å gjøre mot dem (se faktaboks).
• Ikke gå videre med bekymringen uten å involvere barnet. Forklar for barnet, før barnet begynner å fortelle, at du ikke vil gå videre med det dere har snakket om uten at du har snakket med barnet om det først.

Proffene utdyper det siste punktet slik:

– Hvis voksne skal drøfte med andre voksne, eller tenker på å melde til barnevernet, må barnet få vite det først. Forklar hvorfor du vil fortelle det videre, og la barnet dele sine tanker rundt dette.

De sier at den største feilen du kan gjøre, er å fortelle raskt videre til andre voksne uten å samarbeide med barnet. Da er risikoen stor for at barnet mister tillit til deg.

– Barnet kan slutte å fortelle, trekke tilbake eller endre det som er blitt fortalt. Da blir det vanskelig for barnevernet eller andre voksne å hjelpe. Konsekvensene kan bli at barnet fortsetter å leve med vold eller overgrep mange år frem i tid.

Dette bør du unngå å gjøre

Mange voksne er ikke klar over at man, ifølge FNs konvensjon om barnets rettigheter, ikke skal gå videre med en bekymring uten først å snakke med barnet, mener advokat Grethe Gilstad.

Usikkerheten kan bli desto større ved å sjekke lovtekst og veiledere som oppfordrer til å melde fra så raskt som mulig ved mistanke. Gilstad påpeker imidlertid at barnekonvensjonen går over andre lover når de er motstridende.

– I barnekonvensjonen står det tydelig at barn har krav på å uttale seg når man skal foreta en handling som berører barnet. Å gå videre med en bekymring om vold og overgrep berører i aller høyeste grad barnet, forklarer advokaten.

– Hva gjør man som voksen når barnet ikke ønsker at man går videre med bekymringen?

– Dette handler ikke om at man ikke skal melde fra, men at det ikke må gjøres uten å informere barnet først.

I slutten av mai ble en ny barnevernslov vedtatt. I innstillingen som ble fremmet av en samlet utdannings- og forskningskomité på Stortinget, kommer det blant annet frem at regjeringen skal sikre at ny opplæringslov og barnehagelov er i tråd med FNs barnekonvensjon.

Barneombudet: – Den voksnes ansvar å melde fra

Elin Saga Kjørholt i Barneombudet bekrefter at barn opplever det som utrygt når voksne går videre med det vonde som barnet har fortalt, uten å involvere dem.

– Barn trenger å bli informert om hva som skjer videre for å føle seg ivaretatt. Når det ikke skjer, er det vanskelig å ha tillit til den voksne. Barnet kan lukke seg og ikke ønske videre hjelp.

Kjørholt påpeker likevel at man må finne balansen mellom barnets rett til beskyttelse mot vold og barnets rett til å bestemme selv. Til syvende og sist er det den voksnes ansvar å melde fra når man frykter at barnet er i fare.

– Fortell barnet at du vil gå videre med saken. Vi tror at når voksne går inn for å samarbeide med barnet, vil de fleste sakene løse seg uten at man må gå på tvers av hva barnet ønsker.

Hun oppfordrer voksne som har mistanke om at et barn utsettes for vold eller overgrep, om å ta kontakt med fagpersoner anonymt for råd og veiledning.

– Ring barnevernstjenesten, barnehuset eller en hjelpetelefon for å drøfte saken anonymt. Selv om du er i tvil, er det bedre å agere på magefølelsen enn ikke å gjøre noe. Da risikerer du i verste fall at barnet må leve videre under vanskelige forhold.

Slik sender du en bekymringsmelding

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) oppfordrer privatpersoner til å melde fra til barnevernet ved bekymring for om et barn får god nok omsorg. Du trenger ikke å være sikker på at noe er galt.

Du kan sende bekymringsmelding digitalt. Da vil barnevernet få vite navnet ditt og i de fleste tilfeller opplyse familien om hvem som har meldt bekymring – også selv om du helst ville vært anonym.

Hvis du vil være anonym, kan du laste ned et skjema og sende bekymringsmeldingen i posten uten å oppgi hvem du er. Du kan også ringe til barnevernet i den kommunen barnet bor i og velge ikke å opplyse om navnet ditt.

• Mer informasjon og eksempler på hvordan en bekymringsmelding kan skrives, finner du her.

Fortsett å være tilgjengelig for barnet

Proffene i Forandringsfabrikken sier at barn må følges tett opp også etter at bekymringen er meldt videre. De råder den voksne til å avtale hvordan barnet kan si fra hvis noe blir vondt eller skummelt hjemme.

– Barnet kan for eksempel tegne kruseduller, gjøre et spesielt tegn, sende en bestemt emoji på melding eller tegne tre prikker på hånden. Avtal hvem barnet kan ringe, hvordan de kan komme seg ut fra hjemmet hvis barnet blir veldig redd og hvem de kan dra til da. Bli også enige om det er andre voksne som skal vite om det dere avtaler.

• Hvis du er blitt utsatt for en skremmende eller ubehagelig hendelse, eller du eller noen andre du kjenner opplever noe vanskelig hjemme – ta kontakt med barnevernsvakten eller ring alarmtelefonen 116 111!