Foreldrene blir mye sinte og farer opp for «bagateller». Hvordan opplever barna dette?

Å leve i et hjem der lunta alltid er kort, vil ofte skape en slags beredskap i barna. Men det er ikke stemmevolumet det kommer an på.

Spørsmål:

Hva vet man om hvordan barn opplever å leve i hjem der en eller begge foreldrene har veldig kort lunte, blir mye sinte og farer opp for «bagateller»? Være seg mot hverandre i parforholdet, også foran barna, mot barna eller tilfeldig utenforstående som får passet sitt (urettmessig) påskrevet. Sinnet som reaksjonsform hos foreldrene virker å være en av/på-bryter som er på maks styrke, og foreldrene virker å ikke inneha en dimmer som tilpasser seg situasjonen. Er det noe omgivelsene i form av andre nære voksenpersoner i barnas liv bør og kan gjøre?