Denne familien planla sin store reise i ni år
Varme og hvite sandstrender, jungel og safari. De fleste lar det bli med drømmen, mens andre virkeliggjør den.
— Vi snakker om reisen hver eneste dag. Vi har kjent på et tomrom etter at vi kom hjem, men det er et riktig tomrom. Barna har fått den tiden jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å ha gitt dem tidligere, og reisen har vært den viktigste investeringen i livet mitt. Vi har knyttet sterke bånd som familie og er klar for å møte utfordringer.
Det sier Stine Ferguson. Sammen med mannen Paul hadde hun flere drømmer. Én av dem var å ta den store reisen. I 2005 hadde de akkurat blitt foreldre til lille Jack og tilbrakte seks uker av permisjonstiden i Italia.
500.000 som et minimum
— Vi satt på bassengkanten og la en tiårsplan som inneholdt følgende punkter: Dra verden rundt, Paul skulle ta en master, vi ville forsøke å få et barn til, begynne pensjonssparing og jeg skulle ta patent på en drikkeflasketut. Da vi kom hjem, spurte vi oss selv: «Hvordan får vi dette til? Dette kan vi få til!». Så begynte vi å spare.
Familien satte av en fast sum hver måned. I begynnelsen var det ikke mer enn rundt 1000 kroner hver, men summen økte etter hvert som de fikk bedre betalte jobber. Et av kriteriene var at sparingen ikke skulle gå på bekostning av å leve og at de skulle ha råd til å dra på ferie, men de skulle samtidig ikke kjøpe et dyrt hus eller dyre biler.
— Vi hadde en idé om at vi trengte 500.000 kroner som et minimum.Etter ni år hadde de spart opp nok, og var klare til å reise et år tidligere enn planlagt. Familien fra Fredrikstad hadde i mellomtiden blitt fire. Jack var ferdig med tredje klasse og Leon hadde et år igjen i barnehagen. Det var på tide å bestille enveisbilletter til Bangkok.
Ut i verden
— Det var mange tanker som dukket opp da vi tok farvel med Oslo den 18. august 2014. Er det riktig det vi gjør? Trygt? Men samtidig tenkte vi: «Hurra vi er på tur! Nå lever vi ut drømmen vi har spart til så lenge!», forteller Stine Ferguson.
Koffertene veide 120 kilo og var altfor tunge. 12 måneder senere kom de hjem med to, små ryggsekker. Turen gikk først til Asia og Ko Lanta, som er en øy i provinsen Krabi i Thailand. Her leide de et hus og barna gikk gå på den svenske skolen i to måneder.
— Jack syntes skolen var helt fantastisk, med mye prosjektbasert læring. Det var maks ti elever pr. lærer og alle hadde sin individuelle læreplan. Her fikk barna venner og drev med mange aktiviteter. Jack begynte på thaiboksing og fotballtrening.
Skolen lå på stranden, der elevene hadde gymtimer og svømmetrening. Leon lærte å svømme på Ko Lanta.
Veien til Agra
Neste etappe på reisen var India og byene New Delhi, Agra, Jaipur, Varanasi og Mumbai. Her fikk familien virkelig oppleve kontraster. Fra å leve Syden-livet på Ko Lanta, var India noe helt annet.
— Her møtte vi en fattigdom vi aldri hadde kunnet forestilt oss på forhånd. Noe av det sterkeste var da voksne la seg ned midt på veien, det var ikke plass inntil veggen. Man gikk og tråkket over mennesker.I New Delhi tok det familien fem timer å bestille alle togbillettene. Togsystemet i India har 14 forskjellige klasser og hvis du var ekstra fattig endte du opp på taket. Familien hadde på forhånd fått tips om nettsiden seat61.com som forklarte det meste. Toget gikk først til Agra og Taj Mahal.
I Varanasi, en av de eldste bebodde byene i verden og Indias spirituelle hovedstad, var liklukten sterk. Hit valfarter pilegrimer. Et bad i Ganges skal visstnok fjerne dårlig karma og den som dør her slipper å bli gjenfødt. Elvebredden består av badeplasser og kremasjonssteder, derav liklukten.
I Mumbai ble de invitert i bryllup. Da opplevde de en annen side av India.
Bryllupsfeiring
Det ble et av høydepunktene på turen.
– I India har hvert brudepar fem bryllup med ulike temaer. Vi var i «reception»-bryllupet. Da sitter brudeparet oppe på et podium i seks timer og hilser på alle gjestene. De serverte mat fra hele verden fra enorme buffeter.Familien ble samtidig en attraksjon og et statussymbol for familien de bodde hos.
– Hver dag kom det 10–15 mennesker og hilste på oss. Mange kom langveisfra og hadde reist i to timer, ble i én og dro hjem igjen. Vi ble vist rundt og fikk se ting vi aldri hadde fått sett som vanlige turister. De viste oss den beste gatematen og sa: «Her blir dere ikke syke». Og ingen ble syke, hverken i India eller i Burma, der de måtte pille levende kryp ut av matfatet.
Kongen og dronningen
I Burma møtte de Norge på flere måter, først i form av Telenor-reklame som var klistret på alle hus, skjul og parasoller. Så dukket kong Harald og dronning Sonja opp.
– Er dere norske? spurte en forundret kong Harald.Barna syntes det var veldig stas og ga kongeparet tegninger. De var de første norske turistene vi møtte og det var kongeparet!
Inntil 2011 var Burma et lukket land. For å dra til Burma må man fortsatt være invitert, men det er lett å søke opp firmaer på nettet som lager invitasjoner for deg. Tempelbyen Bagan, der 3000 pagoder i gull dekker et område mindre enn Fredrikstad, ble en magisk opplevelse for familien.
– Vi var der nesten helt alene og det var som å være i et eventyr. Man kunne krabbe inn i alle hulrom og det var spennende for barna. Om noen år er det nok ikke lenger lov.
Rottene likte seg også i et land der man satte frem mat til gudene.– Maten i Burma var ikke god. Vi fant levende kryp i den blant annet. En kveld vi var på en restaurant og jeg sto i dokø, kom det ei rotte og løp rett på meg! Da mistet jeg matlysten og gikk. Det var alltid en fem-seks rotter som løp rundt. Men jeg ble tøffere på dette etter hvert.
I Kambodsjas jungel satte krypene henne på prøve igjen.
Jungelliv og middag med militærjuntaen
På en øy utenfor Sihaoukville bodde de i en trehytte midt i jungelen.
– Det var 11 trær med trehytter og vi bodde i suiten med plass til fire stykker. Alt vi hadde rundt oss, var en myggnetting. Den første natten i trehuset sov jeg ikke i det hele tatt, men barna og mannen min sov kjempegodt. Det var helt mørkt og mange lyder fra jungelen. Jeg tenkte på slanger og kryp og de svære edderkoppene. Rotter romsterte oppe i trehuset den
første natten. Etter to netter var jeg så sliten, men det var likevel et av høydepunktene på turen og en veldig spesiell opplevelse for alle.
Tilbake på fastlandet ble de en kveld invitert til bords av en gruppe menn.
– Vi takket ja, spiste, tok noen bilder og vi så at de ikke likte å bli tatt bilde av. Så oppdaget vi at alle hadde jo Rolex-klokker, og vi skjønte etter hvert at vi hadde sittet sammen med militærjuntaen i Kambodsja. Det var et sjokk!
Kontrastenes Afrika
Etter å ha feiret jul i etterlengtet luksus i Hua Hin i Thailand, var det endelig tid for å oppfylle sønnen Jacks ønske om å se «The Big Five» i Afrika.
I en campingbil reiste vi rundt i tre uker i Namibia— sovende i telt på taket.
– I nasjonalparken var det tre store campingplasser. De fleste våknet rundt klokken fem og tente opp bål, og klokken seks spiste vi frokost.Mellom de to safariturene dro de til Mosambik. Det ble derimot en tur familien ikke anbefaler til alle.
Jeg bruker mer tid på å snakke med barna mine nå og jeg gleder meg mer over små ting. Stine Ferguson
– I Mosambik fikk vi en lærepenge. Vi skulle egentlig dra til Kongo og besøke noen venner, men vi fikk ikke visum, så vi dro til Mosambik i stedet. Det var som å dra fra første til tredje verden på et blunk. Her møtte vi de fattigste mennesker som
forståelig nok var både bitre og sinte. Det var bensinstasjoner uten bensin, matbutikker uten mat. Nøttene på stranden kostet 450 kroner kiloen! Bare de som hadde nok penger fikk mat. På et tidspunkt kjørte de seg vill på en øde strekning.
– Hadde vi fått motorstopp, kunne det virkelig ha gått ille. Vi var veldig redde. Vi hadde ikke gjort hjemmeleksen vår. Du må planlegge bedre når du drar inn i tredje verden. Vi lærte at man backpacker ikke med barn i Mosambik! Hadde vi planlagt bedre, ville vi nok ha fått en helt annen opplevelse av landet.
Bali og storby
Etter Afrika dro familien tilbake til Asia. På Bali ble de i en måned og badet, dykket og svømte med kjempestore skilpadder.
Tre ganger om dagen kløp de seg i armen.– Herregud, tenk at vi opplever dette her! måtte vi si til oss selv. På Bali sa jeg opp jobben hjemme i Norge. Brått var ikke tryggheten så viktig lenger.
Etter hengekøyelivet på Bali fristet storbyene i Asia. Hongkong, Beijing, Xian, Seoul, Tokyo, Kyoto og Osaka.
London og besøk hos familien til Paul ble siste stopp på reisen før landet på Gardermoen i sommer.
Hjemkomsten
På kontoret ni uker senere sitter Stine i sin nye jobb som leder for å utvikle Fredrikstad sentrum og forteller om den store reisen. Reisen føles som et helt liv siden. Det er mye som skal fordøyes.
Dette har de lært:Før var Stine Ferguson perfeksjonist, og hun hadde en glede av at guttene gikk med fine klær. Nå kan de kle seg som de vil.
Familien har heller ikke hjemmelaget mat hver dag. Balanse i hverdagen er viktigere.
— Jeg bruker mer tid på å snakke med barna mine nå og jeg gleder meg mer over små ting. Vi har ledd veldig mye dette året og jeg har oppdaget at mannen min har en utrolig fin humor. Han er blitt mye mer utadvendt og vi krangler mindre, sier hun.
— Barna er blitt ekstremt utadvendte og trygge. Etter at vi kom hjem, har Jack blitt litt rastløs. Han var lei seg og syntes livet var kjedelig her. «Er dette livet mitt nå?» sa han. Da måte vi forklare at «Ja, dette er livet ditt nå».
En ny tiårsplan er allerede lagt. Familien vet nå at det er fullt mulig å realisere store drømmer. Hvis man virkelig vil.
Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst. Her er flere artikler om foreldreskap:
