Historie

Her endte norske fanger, fattigfolk og «letferdige Quindfolk» som slaver

For 350 år siden ble norske og danske fattigfolk sendt til Karibia som slaver. Både reisen og ankomsten var en grusom opplevelse.

  • Fredrik Larsen
    Redaktør i Aftenposten Historie
Nyhetsbrev Få de beste artiklene rett i innboksen.

AFTENPOSTEN HISTORIE: Byen Charlotte Amalie på den karibiske øya St. Thomas er i dag normalt en travel cruisehavn. Øya hører til De amerikanske Jomfruøyene, men i 245 år var dette en dansk besittelse. For snart 104 år siden solgte Danmark sine tre karibiske øykolonier til USA.

Det er ingen hemmelighet at Danmark-Norge var involvert i storstilt menneskehandel med slaver fra Afrika.

Mindre kjent er det at det var danske og norske slaver som i begynnelsen dannet basis for forsøket på å etablere en koloni på St. Thomas.

Fattige mennesker og straffedømte kvinner og menn ble sendt over havet – til en uviss fremtid. De var «Udi Bergen antagne Slaver», som det står i kildene.

Hvem var de og hvordan gikk det med dem?

Hender og muskler til kolonien

20. oktober 1671 satte «Færø» seil og la ut fra København. Målet var St. Thomas. Under ledelse av nyutnevnt guvernør Jørgen Iversen var skipet blitt lastet med alt som trengtes av forsyninger for å innta en ubebodd øy i Karibia, inkludert et rikt utvalg vin, konjakk, brennevin og øl.

Om bord var det 190 personer i tillegg til besetningen. Ved siden av sine nærmeste medarbeidere tok danske Iversen med seg 116 fattigfolk og 62 straffanger, både menn og kvinner.

En ny koloni trengte innbyggere og arbeidskraft, men blant de mer velstående gruppene i Danmark var det liten interesse for å reise til Vestindia. I håp om å løse behovet for hender og muskler satset danskene i stedet på at servinger og straffanger skulle gjøre jobben de første årene.

Servinger var fattiglemmer: løsgjengere, tiggere og andre som tilhørte de nederste trinnene på samfunnsstigen. De forpliktet seg til å arbeide for Det vestindiske kompani uten lønn i et visst antall år, mot betaling når tjenestetiden var overstått.

Servingene var en rask og billig kilde til arbeidsdyktige folk for det nye kolonisamfunnet. Samtidig ga det staten mulighet til å kvitte seg med en del av de fattige i København.

Om bord på «Færø» var det dessuten straff-fanger og prostituerte. Danmark gjorde som andre kolonimakter og sendte uønskede elementer over havet.

De første tiårene besto bosetningen på St. Thomas kun av et fort og noen få hus. «Prospect von Sct: Thomas in America, und Citadelle Christians Fort» fra tidlig på 1700-tallet.

Hentet folk på tukthuset i Bergen

Under høststormene i Nordsjøen sprang «Færø» lekk, og skipet måtte gå til Bergen for å bli overhalt. Den 3. november 1671 stevnet hun inn på Vågen med slagside og istykkerrevne seil. Der skulle skipet bli liggende i nesten fire måneder.

Under oppholdet i Norge rømte 14 av servingene og fangene. Ytterligere 25 døde før «Færø» igjen kunne seile videre. For å kompensere for tapet hentet Jørgen Iversen nye folk fra tukthuset i Bergen.

Det var ingen mangel på fattige og ubemidlede i det som den gang var Norges største by. Tukthuset, eller Manufakturhuset, var blitt opprettet i 1646 som et «barnehus» der jenter og gutter i alderen 12–18 år kunne få oppdragelse og lære et håndverk.

Også «letferdige Quindfolk» kunne dømmes til opphold der.

Etter hvert ble huset en anstalt hvor såkalte uverdige fattige ble satt til tvangsarbeid. Dette var arbeidsføre mennesker som ikke ville jobbe, som tigget og ble ansett som late. I slike kretser fant Iversen menneskene han trengte.

Les hele saken med abonnement