Historie

Fra «mann og kone»-stasjoner til pølser og hurtigmat

Til å begynne med ble bensin solgt på kanner på apoteket. Men med massebilismen spredte moderne bensinstasjoner seg over hele Norge. På det meste var det 4300 av dem her i landet.

  • Kirsten Linde
    Konservator NMF og ansatt ved Museene i Akershus
  • Petter Tønder Jakobsen
    Konservator NMF og ansatt ved Museene i Akershus
Her betjener Marta Nygård pumpene på BP-stasjonen på Opakermoen i Nes i 1952. Stasjonen ble drevet av ekteparet Nygård i mange år. «Mann og kone»-stasjoner var svært vanlige før bensinstasjonene fikk større butikker og mer mannskap i 1970- og 1980-årene.

AFTENPOSTEN HISTORIE: 27. august 1859 var en merkedag i oljehistorien, da olje for første gang steg opp av et borehull i Pennsylvania.

Det var ikke drivstoff til biler, men derimot et stort behov for smøreolje og parafin som startet jakten på mineralolje.

Da det elektriske lyset etter hvert tok over, ble behovet for parafin redusert, mens det derimot ble et økende behov for et annet oljeprodukt, bensin.

Distribusjon av parafin på kanner på Steilene i Oslofjorden. Østlandske Petroleumscompagni A/S (Esso) hadde etablert et tankanlegg hvor parafinen ble tappet på fat og kanner.

Bilen kom til Norge

Nicolaus August Ottos oppfinnelse av forbrenningsmotoren i 1860 og Karl Benz’ patent på den første bilen med bensinmotor i 1886 la grunnlaget for bensinstasjonen som vi kjenner den i dag.

I starten var bilen for de få, og uoppnåelig for folk flest. De første bilene var europeiske, men gjennombruddet for massebilismen skjedde i USA. I 1908 introduserte Henry Ford Model T produsert på samlebånd. Den første bilen i Norge ble importert i 1896, men frem til første verdenskrig var bilparken beskjeden.

Registrerte biler i Norge etter år:

  • 1900 – To biler
  • 1910 – 320 biler
  • 1915 – Cirka 2000 biler
  • 1919 – Over 7000 biler
Tankbil med bensin både på tank og i kanner til forbrukerne fra Østlandske Petroleumscompagni A/S (Esso).

De første veiene

Veinettet i Norge ble i stor grad utbygd på 1800-tallet, og det var disse veiene som ble benyttet da bilen gjorde sitt inntog rundt første verdenskrig.

Veiene var i hovedsak av enkel standard med grus, beregnet på hestekjøretøy. Brøyting av hovedveiene ble ikke foretatt planmessig før på 1920-tallet.

Mange brukte bilen bare i sommersesongen, og satte den inn i vinterhalvåret. Piggdekk kom først midt på 1960-tallet.

I mellomkrigstiden ble det bygget en del veier blant annet som nødsarbeid, men det var ikke før på 1960-tallet at de store endringene i veinettet ble igangsatt.

Bensin på apotek

Til å begynne med ble bensin solgt på kanner på apoteket. Etter hvert som bilen ble vanlig ble salgsstedene utvidet til landhandlerier og skysstasjoner på landet og jernvarehandlere, fargehandlere og kolonialforretninger i byene, ofte med en enkel pumpe utenfor forretningen.

Bensinpumpene har gjennomgått utvikling fra de første håndpumpene til dagens automatpumper. På Mobilstasjonen på Stabekk i Bærum hadde man flere bensinpumper med oktanvalg, lysende kupler og Pegasus logo.

De første bensinstasjonene kom i byene, og etter hvert spredte fenomenet seg utover i distriktene. Østlandske Petroleumscompagni A/S (senere Esso) bygget som det første firma en bensinstasjon i Tønsberg i 1912.

Shell bygget bensinstasjon i Bergen i 1918, og fire år senere etablerte Norsk Brændselolje A/S (senere BP) en stasjon i Kristiania.

Stasjonene ble da som nå plassert langs de mest trafikkerte veiene, gjerne i veikryss.

I løpet av 1900-tallet steg antallet bensinstasjoner i Norge til 4300 i 1969, for så å synke. Sommeren 2016 var det i underkant av 1600 stasjoner, hvorav 140 i Akershus.

De første bensinpumpene ble plassert utenfor landhandler og jernvare-, farge- og kolonialhandler i byene. Her er en pumpe fra Standard Oil utenfor Lindholts kolonial og postkontor på Gardermoen i Ullensaker omkring 1930.

Templer og funkis

De første stasjonene var enkle og krevde ikke mye plass. Arkitekturen som ble brukt var en enkel nyklassisisme, ofte med et tak med tempelgavl og søyler over pumpene. På dette tidspunkt foregikk det meste på stasjonen utendørs, både smøring, vasking og småreparasjoner.

På 1930-tallet slo funkisstilen igjennom, særlig i byer og tettsteder, og ble dominerende i flere tiår. Funkisstasjonenes enkle rene linjer og «dynamiske» utforming passet godt til det nye moderne fremkomstmiddelet – automobilen.

Nor bensinstasjon i funkisstil med lett skrånende pumpetak som er bygget sammen med en liten firkantet butikkbygning. NOR Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljerafineri A/S drev egne stasjoner fra 1932 til det ble slått sammen med Mobil i 1957.

Amerikansk påvirkning

De norske stasjonene var i stor grad påvirket av sine internasjonale, og særlig amerikanske forbilder. Et særlig viktig forbilde ble den amerikanske industridesigneren Walter Dorwin Teagues stasjonsbygning for Texaco fra midt på 1930-tallet.

Den avlange og boksformede bygningen har dominert bensinstasjonsarkitekturen etter annen verdenskrig. Den kommer i en rekke ulike varianter, enten som én bygning eller sammensatt av to deler, der smørehall og vaskehall har høyere gesims.

Fyll selv-stasjonene

I 1960-årene ble det lansert planer for såkalte motorveier i Norge etter mønster fra USA, og de første parsellene av dagens motorveinett ble åpnet i Oslo og Akershus. Resultatet var blant annet etablering av nye bensinstasjoner og nedleggelse av eldre stasjoner.

Fra 1970-årene var det spesielt butikkene på bensinstasjonene som ble utvidet.

I 1950-årene ble det bygget mange bensinstasjoner i boksform. Denne enkle og klassiske boksstasjonen lå på Eiksmarka i Bærum. Mange av boksstasjonene utvidet butikkdelen i 1970-årene og fikk pumpetak når stasjonene fikk selvbetjente pumper.

Da det ble vanlig med selvbetjening fikk de fleste stasjoner store pumpetak, slik at kundene kunne stå i ly for regn og snø mens de fylte bensin.

Med innføringen av betalingskort i 1980-årene dukket en ny type automatiserte stasjoner opp uten butikk eller verkstedsbygninger.

  • Se flere bilder av hvordan bensinstasjoner så ut før her:
Esso bensinstasjon i Drøbak i enkel nyklassisisme fra mellomkrigstiden fotografert på 1950–60-tallet etter at den har fått nye pumper. I bakgrunnen en separat verkstedbygning.
Hydro-stasjon på Skårer i Lørenskog i tiåret 1985–95 med stort pumpetak båret oppe av søyler og karakteristisk hvit-rød-stripet fargesetting på eksteriøret.
Norolstasjon på Lørenskog med Bankkortskilt. I 1978 lanserte Norol som det første selskapet i Norge kortautomater for egne Norolkort på sine stasjoner. I 1982 kunne man som første stasjonskjede i verden også bruke bankkort.
Denne stasjonen på Gressbanen i Oslo var sterkt påvirket av designeren Walter D. Teagues Texaco-stasjon fra 1930-tallet. Texaco etablerte stasjoner i Norge i 1937. I perioden 1947–67 var navnet Caltex.
Shell tankbiler foran Vigelandsparken i 1959. Shell brukte fargene gul og rød aktivt i markedsføringen. Skjell-logoen stammer fra da selskapet drev med importert av antikviteter på slutten av 1800-tallet før det ble et oljeselskap.
Denne Jet automatstasjonen med saltak ble bygget i Kvernstuveien i Nittedal i begynnelsen av 1990-årene.

Artikkelen inneholder utdrag fra Bensinstasjonsboken. Perspektiv Akershus av Kirsten Linde og Petter Tønder Jakobsen, utgitt av MiA – Museene i Akershus, 2019.


Denne artikkelen ble opprinnelige publisert i sin helhet i Aftenposten Historie, utgave 1 i 2020.


Les mer om

  1. Aftenposten Historie
  2. Bensin
  3. Drivstoff
  4. Apotek