Karriere

Anne Lene (35) jobber med overgrep mot barn: – Når jeg tror jeg har hørt det verste, kommer det bare noe nytt

Politiet ser en økning i overgrep mot barn etter at koronakrisen rammet Norge.

– Barn som blir utsatt for vold av dem som skal være deres trygghetspersoner i livet, det gjør noe med dem som mennesker, sier Anne Lene Henriksen.
  • Elise Rønnevig Andersen
    Journalist

Hun har hørt barn fortelle hva de har vært utsatt for: «Still deg her med ansiktet mot veggen». Så har pappa straffet dem med slag med beltet sitt.

Hun har hørt et jentunge fortelle at moren skulle ønske barnet var dødt ved fødsel.

Og hun har lyttet til en datter fortelle om når pappa utfører seksuelle overgrep når de er på sin årlige ferie sammen.

Av og til må Anne Lene Henriksen (35) stoppe opp. Ta av headsettet og se bort fra PC-skjermen. Så må hun minne seg selv på: Det hun hører, er jo ikke normalt.

– Jeg kan sitte på jobb en hel dag og høre masse grusomme ting. Til slutt tror du det er sånn verden er.

I starten hadde hun mareritt om nettene.

Den nye jobben som transkribent i politiet var tøffere enn hun hadde sett for seg.

– Når jeg tror jeg har hørt det verste, kommer det noe nytt

Anne Lene Henriksens jobb er å følge med når barnet forteller om overgrep eller vold. Som transkribent i politiet skal hun notere ned hver detalj av et avhør.

Henriksen lytter. Ser på ansiktsuttrykk. Spoler tilbake. Fikler barnet med hendene og virker ukomfortabel?

Hun slutter ikke å la seg overraske over hva voksne mennesker kan få seg til å gjøre mot barn.

– Enkelte ganger må jeg stoppe opp og sjekke om jeg virkelig hørte riktig.

– Og når jeg tror jeg har hørt det verste, kommer det bare noe nytt.

Et avhør kan vare i alt fra minutter til flere timer.

Byttet bransje

35-åringens karriereplan var ikke å havne her på Moss barnehus, et sted hvor barn og pårørende møter rettsvesenet etter å ha blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Henriksen skulle i utgangspunktet bli frisør, men ombestemte seg og hoppet fra frisørlinjen til kontorfag.

Ettbarnsmoren hadde jobbet mange år i barnehage og var nettopp ferdigutdannet administrativ koordinator da hun møtte opp på Moss politistasjon for første gang sensommeren 2017.

Hun hadde søkt seg til politiet fordi fagfeltet interesserte henne. Dessuten virket det trygt med jobb i staten.

Der og da ante hun ikke hva hun gikk til og hvordan det kom til å prege henne.

– Jeg visste hva tilrettelagte avhør var, men hadde ikke satt meg ordentlig inn i hva jobben innebar. Det er jo snakk om grusomme ting som man ikke klarer forstå før man sitter der med det.

Politidirektoratet: Økt bekymring og høyere tall

Ferske tall fra Politidirektoratet (POD) viser at antall saker i kategorien seksuallovbrudd med barn under 16 år, har økt etter at koronakrisen oppsto.

– I uke 11–45 har det vært en økning i antall saker på 3,2 prosent i forhold til samme periode i 2019. For saker knyttet til mishandling i nære relasjoner, er det til sammen registrert 2167 saker, inkludert de 1094 sakene vist til i tabellen nedenfor, som er barn under 16 år. Dette er en økning på 12,5 prosent i forhold til samme periode i fjor, sier seksjonssjef i straffesaksseksjonen, Harald Bøhler.

Han sier at Politidirektoratet bekymrer seg for at det kan være en økt risiko for at barn utsettes for seksuelle overgrep under pandemien.

– Særlig gjaldt dette i starten av pandemien da skoler/barnehager og øvrig tjenestetilbud til barn var helt eller delvis nedstengt. I denne perioden var det også en økt bekymring for at barn som lever i familier der de utsettes for vold og overgrep, ikke ble fanget opp.

Første gang

En augustdag i 2017 fikk Henriksen for første gang tildelt en videotape av et avhør som er tatt i samme bygg. Hun var redd for å skrive noe galt eller gjøre feil.

– Husker du dette avhøret best fordi du var redd for å gjøre feil, eller på grunn av hva det handlet om?

– Nei, akkurat det husker jeg hva handler om. Og jeg har skrevet 400 avhør etterpå, men det første har likevel satt seg. Det var noe med den sårbarheten som kom frem der.

Filmen viste et jentebarn som fortalte om et overgrep.

– Jeg har aldri vært borti sånne ting før. Det er noe man leser om i avisen, og plutselig sitter jeg midt i det. Det er et traume som skal rippes opp i for det barnet. Det er ikke noe ålreit å se på.

Hun sitter med det ene beinet på en pedal som gjør det mulig å stoppe og spole i opptaket uten å bruke hendene. 35-åringen prøver å fokusere på rettskrivning. Tenker tegnsetting. Hører på ordlyder.

– Det er min teknikk for ikke å få med meg så mye av innholdet.

Anne Lene Henriksen har tatt fagskoleutdannelse for å bli administrativ koordinator. Det ga henne også jobben som transkribent i politiet.

Jobben

I et åpent kontorlandskap i andre etasje på Barnehuset i Moss sitter Henriksen som en av seks transkribenter. De har hver sin adskilte «bås». På skjermen foran seg har hun videoopptak av et avhør. Hun prøver å stenge verden ute når hun plasserer headsettet på hodet.

Tanken er at hun skal føle hun er til stede i avhørsrommet.

Et avhør kan vare fra noen minutter til flere timer. Men som en tommelfingerregel bruker Henriksen rundt en dag på å transkribere én times avhør. Det kan bli såpass mange gjentagelser at hjernen har en tendens til å låse seg.

– Det er enkeltsaker jeg grubler litt på og tar med hjem.

Hun har lært teknikker for å få ting ut av hodet.

– Jeg kan for eksempel merke at det kommer mens jeg står og lager middag. Da må jeg legge bort tanken så fort den kommer. Klarer jeg ikke det lenger, er det nok på tide at jeg gir meg med dette.

– Hvordan legger du tanken bort?

– Jeg må tenke at verden er mye større enn dette her. På jobben min hører vi disse historiene gjentatte ganger daglig. Men i det store bildet er det egentlig ganske få av dem. Det prøver jeg å tenke på.

Barnehuset har også en psykologspesialist Henriksen og kollegene kan snakke med når det er behov.

– Kollegene mine og jeg snakker mye om avhørene våre i etterkant – spesielt når det er noe som er ekstra tungt og vanskelig. Da er det godt å få luftet hodet.

– Du må være i kontakt med egne følelser og være god på mestringsstrategier hvis du skal takle en slik jobb, sier krisepsykolog Atle Dyregrov.

Krisepsykolog: – Vikarierende traumatisering

Psykolog og professor Atle Dyregrov har spesiell kompetanse på barn som opplever tap og traumer. Han har siden 1980-tallet arbeidet ved Senter for krisepsykologi, et senter som har jobbet tett opp mot politiet siden 1980-tallet.

– Det Henriksen opplevde i starten av jobben, er noe vi kaller vikarierende traumatisering. Å høre på disse opptakene og beretningene blir så sterkt at man selv reagerer på det, forklarer han.

Når man blir eksponert for andres liv og traumatiske historier, er det særlig den første tiden viktig at man må ha gode systemer for å ivareta de ansatte, mener Dyregrov.

– Uerfarne i slike yrker bør settes sammen med erfarne som deler sine erfaringer og mestringsstrategier, sier psykologen.

Han understreker at det er viktig å finne sin egen metode for å lære å takle stress som oppstår i forbindelse med jobb.

– Og det virker det som Henriksen har funnet. Hvis man går for dypt inn i skjebnen til barna som blir utsatt for overgrep, kan det bli vanskelig. Det er viktig å bevare sin menneskelighet og samtidig raskt sette på bremsen så en ikke identifiserer seg for mye med de barna det gjelder. Ved å se sitt arbeid i perspektiv og minne seg på hvor viktig det er, så kan en takle påkjenningene.

  • Har du et tips til karriereredaksjonen? Send oss en e-post!
– Jeg synes fagfeltet er spennende og liker arbeidsplassen, sier Henriksen. Bak seg har hun åtte år i barnehage.

Angrer ikke

En del av Henriksens jobb innebærer også å transkribere AMK-samtaler, altså telefonsamtaler fra mennesker som ringer nødetaten.

En slik lydlogg varer i noen få skjebnesvangre minutter.

– Det kan være en som finner et familiemedlem i en blodpøl på stuegulvet når han kommer på sitt ukentlige søndagsbesøk. Eller det kan være desperatheten i stemmen og den tunge pusten fra en sliten pårørende som utfører hjertekompresjoner mens hun venter på hjelp. Det er ikke noe man unner noen.

Selv om enkelte dager er tyngre enn andre, angrer ikke Henriksen på karrierevalget sitt.

– Jeg elsker jobben min, og vi kollegene er gode til å snakke sammen. Men man må være mentalt sterk. Det er dager jeg har følt for å gi sønnen min en ekstra klem når jeg kommer hjem.

Barn som utsettes for vold, må bære dette med seg resten av livet, understreker Henriksen.

– De glemmer ikke slike ting, og det gjør ikke jeg som jobber med det heller.

Les mer om

  1. Overgrep
  2. Karriere
  3. Jobb
  4. Arbeidsliv