• Historien om Terje Vigen som rodde til Danmark etter korn beskriver nøden i Norge. Engelske krigsskip blokkerte båtforsyningene langs kysten. TEGNING: CHRISTIAN KROHG

    FOTO: Chr. Krohg

Norges siste hungersnød

Folk sultet til døde i åkrene, langs gater og veier, og til sengs. Skoger ble ribbet for bark til barkebrød. Hungersnød preget Norge i årene før 1814.

Napoleonskrigene, en menneskelig katastrofe for store deler av Europa, rammet også Norge. Etter at England røvet store deler av den dansk-norske flåten i København i september 1807, og Danmark-Norge valgte side med Frankrike, innledet den engelske flåten sin blokade i Kattegat/Skagerrak. Forsyningslinjene av korn fra Danmark ble brutt. Norge sto på terskelen til nødsårene, med sult og død som konsekvens. Et drama som noen tiår senere skulle danne bakteppet for Henrik Ibsens dikt Terje Vigen, utgitt i 1862.

Krigen hindret matforsyningen til Norge. Foto fra krigsspill i Østerrike. FOTO: MICHAL CIZEK/AFP

FOTO: MICHAL CIZEK

Etter hvert som britene strammet til blokaden våren 1808 og korn importert gjennom vinteren fra Danmark, Russland og Sverige minket, begynte folk, særlig i bygdene på Østlandet, å skave bark av trærne for å spe ut melet. Særlig var bark fra furu og almetrær populært. I tillegg samlet man inn islandsk mose (også kalt islandslav/brødmose) som også ble blandet med mel. All slik mose forsvant snart i store områder. Folk spiste også eikenøtter, bær, blader, ja til og med husdyrfôr.

Østlandet ble hardest rammet fordi trelast- og jernindustrien holdt til her. Når blokade stanset all eksport, bedriftene stanset og arbeiderne sto uten inntekt, sto de snart også uten mat, i motsetning til kystbefolkningen som kunne berge seg med fisk.

Nødoppskrifter.

Snart dukket det avisartikler med gode råd og oppskrifter for å stagge sulten. En hadde oppskriften på å lage øl av bjerkesaft, en annen på suppe av dyrebein, en tredje oppskrift på tobakk fremstilt av opphakket stråfor, potetgress og brennesle. En regjeringskommisjon markedsførte nye surrogatråstoffer som malte dyreknokler og tørrfisk, hestekjøtt og tørket og malt kvekegress. En organisasjon for å dele ut disse men særlig islandsk mose, ble etablert.

I februar 1808 brøt det ut krig med Sverige. I grenseleirene ble mange soldater syke av dysenteri og smittet folk når de vendte hjem, noe som ble en ekstra byrde til sulten. I løpet av høsten nådde færre smuglerskuter med korn landet. Samtidig sviktet kornhøsten på Østlandet. Så satte vinterkulden inn som skulle bli den strengeste i manns minne, ned til minus 45 grader langs kysten av Sør-Norge. Alle havner frøs igjen. Landet var isolert. Sulten grep om seg for alvor.

Landets egen regjeringskommisjon skrev bl.a. følgende til kongen i februar 1809:

«hungeren som hos Almuen frembringer Fortvilelse og Raserie, Driver Folket til Anarkie og Blodscener. Riget vil da synke i navnløs Elendighed og være tabt. Det stolte norske Folk nedverdiges.»

Trykket letter.

Da isen smeltet om våren nådde likevel mange kornskip frem til norske havner. Trykket lettet noe, selv om det fortsatt var stor nød. Presten Aschehough i Rakkestad skrev i juli 1809 inn til myndighetene om 189 familier som ikke hadde noe å spise, og som overlevde ved å tigge og låne. I Borge i Østfold døde det fire ganger så mange som normalt. På Voss lå folk svekket til sengs fordi de hadde levd for lenge på barkebrød. I Finnmark mente man folk ville overleve sommeren takket være bark, fisk og melk, men at halve befolkning ville bukke under i løpet av vintermånedene.

Totalt sett snudde situasjonen likevel til det bedre i løpet av 1809–1810. Store forsyninger av korn nådde norske havner takket være blant annet bedre organisering av skipsforsendelsene. I september 1809 kom den såkalte lisenstiden som førte til at særlig trelast og fisk, med engelsk lisens og dansk leiebrev, igjen kunne eksporteres med norske skip. Det ga både redere, handelsfolk og bønder inntekter. Etter mange års elendig fiske slo sildefisket på Vestlandet til. Og i desember ble det sluttet fred med Sverige.

Undergangsprofeti.

Men verre tider skulle komme. Sommeren 1812 gikk flere kornlaster tapt på vei fra Danmark og magasinene ble på nytt tømt for korn. Lisenshandelen stanset. Sildefisket dette året var igjen magert. Så førte kontinuerlig regn i juli–august til at korn- og potetavlingene ble ødelagt. Tidlig på høsten 1812 kom kulden og mer regn slik at resten av kornet inkludert havren gikk tapt. Avlingssvikten gjaldt over hele landet. Mange steder lå snøen over staurene med umodent grønt korn. Som vinteren 1808–1809 gikk folk igjen mann av huse for å skave av barken av trær i store skogområder.

I slutten av september 1812 skrev trondheimsbiskopen Peder Olivarius Bugge at «i denne egn og dette stift er hunger og død viss. Ikke et havrekorn modent og bygget halvmodent bortfrosset. Jeg venter gyselige opptrinn.»

Sultedød og tragedier.

Utover vinteren, våren og sommeren 1812–1813 døde folk i stigende antall, ikke bare som følge av direkte av sult men også av sultens bivirkninger og usunn, bedervet mat kombinert med vitaminmangel gjennom lengre tid.

–Både i Strinda ved Trondheim, i Fosen og Innherred ved Steinkjer ble eldre mennesker funnet ihjelsultet ute på åkrene, der de hadde lett etter kornaks med mat inni, forteller historiker Terje Brattberg, leder for Austråtborgen og Hannah Ryggen–senteret i Ørland. –Fattige ble funnet døde i sine senger. Og barnedødeligheten var så høy at det er mistanke om at barn ble vanskjøttet til døde fordi den mat som fantes ble gitt til de arbeidsføre. På byens kolerakirkegårder tok man igjen i bruk massegraver.

På vårparten stormet bønder offentlige kornmagasiner og private lagre i flere byer. Det var oppstand i blant annet Arendal, Kristiansand, Bergen, Molde, Kristiansund og i Trondheim, og på Toten, skjønt store sammenstøt ble unngått.

Barnedrap i Østfold.

I juli 1813 beskrev Bugge en episode i Trondheim:

«En av mine venner fant sist på gaten en av hunger besvimt kone med et døende barn ved brystet der diet blod.»

I Smålenene, dagens Østfold, drepte en kvinne i fortvilelse sine tre sultende barn før hun selv tok sitt eget liv. I Christiania ble det meldt om plyndring av matlagre. I de fleste byer var det forlengst innført rasjonering og priskontroll med viktige matvarer. Sommeren 1813 sendte Sunnhedskollegiet i Christiania ut en oppfordring om å drøye alt korn med islandsk mose. En årsak var at bøndene ikke hadde såkorn, og at kornhøsten således var ventet å bli mager til tross for godt vær.

I 1807 døde 20400 personer i Norge. Hvis man bruker dette som et utgangspunkt (selv om befolkningen i årene som fulgte faktisk sank) hadde man i 1808 grovt regnet en overdødelighet rundt 3000. I 1809 lå den på 12000, i 1810 på 4000 og i 1811 bare på 2000. Dødeligheten var nærmest normal i 1812 før den igjen steg til en overdødelighet på over 6000 i 1813. Deretter sank dødeligheten tilbake til det normale, med mellom 17000 og 20000 døde hvert år fra 1815 til 1825. I 1807 hadde Norge en befolkning på 906800. I 1814, hadde denne sunket til 900000. Men etter 1815 oversteg ikke lenger dødstallene fødselstallene i Norge.

Solidaritetsfølelse.

Nødsårene brakte folket tettere sammen, også fordi brødmangelen rammet på tvers av klasseskiller. I Bergen, landets største by, måtte selv embetsmenn og gode borgere stille seg i kornkø i rådhuset. Mange av byens velstående familier viste stor gavmildhet for å lindre den verste nøden blant de fattigste. På landsbygdene troppet frivillige opp med hester og såkorn der det manglet, og bisto ved innhøstingen. Udyrkede jorder ble tatt i bruk, noe som økte landets landbruksareal og matproduksjon da uårene først var tilbakelagt.

Samlende institusjoner kom til nettopp midt i årene med hungersnød. Selskapet for Norges Vel ble stiftet i 1809, vårt første universitet etablert i 1811. Og året etter det siste nødsåret samlet nasjonens fedre seg på Eidsvold. En ny kurs skulle stakes ut for et hardt prøvet folk.

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Hungersnød i Europa

Forårsaket som oftest av avlingssvikt, dernest naturkatastrofer, beleiring, blokade og krig. Norge hadde hungersnød i 1708–1709 (blokade), 1740–1742 og 1772 (avlingssvikt) og i 1808–1809/1812–1813 (blokkade/avlingssvikt). Irland rammet 1845–1849 (avlingssvikt poteter). Nord-Sverige rammet 1868. Russland rammet på slutten av 1800-tallet (avlingssvikt), i 1921 (avlingssvikt/tørke), under 2. verdenskrig (krig/beleiring). Omfanget av hungersnød redusert de siste 200 år pga. teknologisk utvikling innen landbruk og bedre kommunikasjon.

Barkebrød

Brød brukt i krisetider med matmangel, bakt av mel og oppmalt bark (det myke laget mellom barken og veden), gjerne av furu, alm eller bjørk. Først nevnt i 1597, men trolig brukt i mange hundre år før det. Under middelalderen var det hungersår i snitt hvert 10. år. Næringsinnholdet er bark er minimalt, men det er ufarlig spise i små mengder. Barkebrød mettet og gjorde det mulig å overleve kortere sultperioder. Bark ble for alvor erstattet av poteten i første halvdel av 1800-tallet. Poteten ga ofte avling når kornhøsten sviktet. fakta

Siste nytt