Kultur

«Per Fugelli – siste resept:» Sterkt om Fugellis siste kamp

Det er umulig å ikke bli grepet av Erik Poppes skildring av Per Fugellis kamp med døden – selv om det noen ganger kan være fristende å stritte imot.

  • Kjetil Lismoen

Vår vurdering:

4 av 6

I en scene ganske tidlig i Erik Poppes nye dokumentar konfronterer regissøren hovedpersonen Per Fugelli med at han virker flink til å iscenesette seg selv. Det er et avgjørende øyeblikk i forholdet mellom filmskaper og intervjuobjekt. Fugelli både gjenkjenner og anerkjenner spørsmålet, først litt grettent, men ikke uten glimt i øyet. Men det er det nærmeste vi kommer noen «kamp» mellom dem.

Det blir tidlig klart at det ikke er Poppes intensjon å brøyte seg vei gjennom Fugellis forsvarsverk. Det holder på å bli brutt ned av en langt mer formidabel kraft, nemlig kreftsykdommen.

Filmen handler om den siste kampen denne stridslystne debattanten og sosialmedisineren utkjemper. Poppe er ikke ute etter å sette ham på plass, og lar ham få «final cut». Avtalen var at Fugelli skulle kunne trekke seg ut når sykdommen nærmet seg siste fase, og at han måtte gå god for det endelige resultatet, om han fortsatt var i live.

Les også

Takk, Norge – og god vakt | Per Fugelli

Et større filmatisk univers

Filmskaperne lar naturen på Orre og Røst, som var så viktig for ham, komme nærmere i sin allmektighet. Martin Otterbeck / Paradox

Selv på vei inn i døden skulle altså «den faens Fugelli» ha det siste ordet. Det er ham vel unt, og det hemmer ikke filmen i den grad man kunne frykte. For her innlemmer Poppe og fotograf Martin Otterbeck hovedpersonen i et større filmatisk univers som løfter fortellingen over det tradisjonelle intime dokumentarportrettet. Slik Fugelli gradvis svekkes og forminsker sin egen betydning etter som han nærmer seg det uunngåelige, lar filmskaperne naturen på Orre og Røst, som var så viktig for ham, komme nærmere i sin allmektighet.

Poppe startet som dokumentarist før han ble fiksjonsskaper. Han har et sikkert grep om fortellingen, som veksler mellom samtaler, Fugellis offentlige opptredener og private øyeblikk med hustruen Charlotte og sønnen Aksel. Vi er med til familiehusene i Orre og på Røst, der Fugelli var lege i noen formative år på 1970-tallet. Det er scener som er nesten hjerteskjærende vakre, når hovedpersonens tanker om døden smelter sammen med det dramatiske landskapet.

Poppe har alltid vært en forteller som søker emosjonell utladning, på godt og vondt. Så også her. Han kommer seg stort sett inn og ut av scenene uten å pirke plagsomt mye i den klumpen vi etter hvert får i halsen, men noen ganger blir det vel mye for min smak. Det er noen bilder av den tapre Charlotte og den dødssyke Per i emosjonelt krevende situasjoner som holdes så lenge at de mister litt av effekten.

Les også

Erik Poppe har laget film om Per Fugelli av respekt. Og om Utøya i affekt.

Trangen til å vinne debatten

Jeg er blant dem som ofte lot meg irritere av Fugellis sitatvennlige utspill i den offentlige debatten, og tenkte sikkert, som han selv spøker med her, at det får være grenser for hvor lenge han skal dø i all offentlighet.

Her kommer vi tettere på mennesket Fugelli enn de tabloide overskriftene, og jeg kan ikke lenger forholde meg likegyldig eller sarkastisk til ham. Man både merker og må anerkjenne kraften i mannen. Slik får hans livsprosjekt, som blant annet handlet om å gjøre oss oppmerksomme på vår egen dødelighet, en ny legitimitet.

Noe av det sterkeste ved filmen er hans innstilling til sin skjebne, hvordan han kunne bli oppløftet av det faktum at han selv kunne være med å bestemme hvordan sykdommen skulle få ta livet av ham. Det var for ham en eksistensiell seier. Mot slutten, når han selv merker at nærværet glipper, kommer forfengeligheten likevel frem til overflaten. Det er trangen til å vinne debatten, til å påføre sine motstandere banesår og bli bejublet på veien, som er en drivkraft han ikke kan leve foruten.

Sønnen Aksel Fugelli har skrevet de skarpeste og mest kjærlighetsfulle betraktningene om faren, i boken Per. Glimt av min far. Heldigvis slipper han til også her, mot slutten. Han berører så vidt noen av de samme paradoksene han påpekte i boken. Jeg tror Poppe kunne brukt ham enda mer, for selv om sønnen er kritisk til deler av farens prosjekt, så gjør han bare mannen mer spennende, mer motsetningsfylt.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Per Fugelli
  2. Kreft
  3. Filmanmeldelse
  4. Film

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Erik Poppe om 22.juli-filmen: – Den aller vanskeligste filmen jeg har laget.

  2. KULTUR

    «Utøya 22. juli»: Overbevisende om terroren på Utøya

  3. KULTUR

    Regissør stormet scenen under Amanda-utdelingen

  4. KULTUR

    Sterke vitnesbyrd fra Utøya

  5. KULTUR

    Filmanmeldelse: Kanskje er Timothée Chalamet for glamorøs for rollen i «Beautiful boy».

  6. KULTUR

    Anmeldelse av «Nærme»: Følsom dansefilm fra Nasjonalballetten