Kultur

Bokanmeldelse: Essay for folk som ikke gidder å lese dem

Det er bare å glede seg over at enda flere av Geoff Dyers fornøyelige essay nå foreligger på norsk.

Flere essay av Geoff Dyer er nå tilgjengelige på norsk.
  • Erika Fatland
    Erika Fatland
    Anmelder og forfatter
  • Geoff Dyer
  • Vi er her for å dra et annet sted
  • Oversatt av Bjørn Alex Herrman
  • Flamme forlag

Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Geoff Dyer (f 1958) er en av det engelske språkets fremste nålevende essayister, og har siden debuten i 1986 skrevet humoristisk og innsiktsfullt om alt fra film og jazz til litteratur og reiser.

Altfor lenge var det umulig å få lest noe av Dyer på norsk, men heldigvis har Flamme forlag de siste årene tørket støvet av gamle og nye verk og brakt dem ut til det norske folk i Bjørn Herrmans fine oversettelser.

Årets godbit er essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted – egentlig en dobbelt godbit, satt sammen av essaysamlingene Yoga for people who can’t be bothered to do it fra 2003 og White Sands fra 2016.


Utenfor alle bokser

Forlaget har kategorisert essayene som «reiseessay» og mange av dem foregår ganske riktig i fjerne strøk, som Thailand, Libya og Fransk Polynesia, men samtidig er det nesten umulig å plassere Dyers essay i én kategori.

De vrir seg unna ethvert forsøk på å settes i boks, og i ett og samme essay kan setningene springe fra refleksjoner over hvorfor man egentlig leser Adorno til sykkelstier i L.A. Forfatteren nekter også å definere sin egen prosa som enten «fiksjon» eller «sakprosa» ved snedig å erklære at «alt i denne boken har virkelig hendt, men noen av tingene som hendte, hendte bare i mitt hode; på samme måte som alle de tingene som ikke hendte, ikke hendte der også».

De mange intellektuelle og litterære sprangene gjør essayene både uforutsigbare – slik gode essay helst skal være – og tankevekkende. Og ofte hysterisk komiske.


Vidunderlig sur

Jeg vet ikke om noen forfatter som er morsommere enn Dyer når han er på sitt mest britisk syrlige og sureste. Og sur er han heldigvis ofte.

Som når han og kona drar til Svalbard i januar for å se nordlyset, og de bestemmer seg for å gå en tur, «en av de verste turene vi noen gang hadde begitt oss ut på. Det norske ordet for å ’rusle’ kan best oversettes som ’innbitt kamp for å overleve’ (...)Temperaturen var tusen grader under null, for ikke å snakke om vinden som jaget snøen gjennom de mørke gatene som om den flyktet for en invasjonshær.»

Også i Fransk Polynesia, hvor han er utsendt for å skrive om Gauguin og «det eksotiskes tiltrekningskraft», vantrives Dyer intenst. Referanseverket om Gauguin mistet han allerede under flybyttet i Los Angeles, og plaget av heteutslett, jetlag og kjedsomhet, piner han seg selv med filosofiske spørsmål om hva som egentlig er meningen med det hele, og konkluderer lakonisk med at «vi er her for kjede oss til døde og deretter lure på hvordan det var mulig å kjede seg sånn. (...) Vi er her for å feste setebeltene, slå opp bordene og passe på å rette opp stolryggene før avgang og landing. Vi er her for å dra et annet sted.»


Fra førtiårskrise til L.A.

De to essaysamlingene som ligger til grunn for årets norske utgivelse, ble utgitt med 13 års mellomrom. Selv om begge samlingene har den samme syrlige, filosofisk-poetiske grunntonen, er de også temmelig ulike.

Yoga for folk som ikke gidder å drive med det handler veldig lite om yoga, men ganske mye om sex og dop og om en forfatter som ser ut til å være hardt rammet av førtiårskrise. Til tider blir det vel mye psykedelia og damehistorier, og enkelte av essayene bikker over i kjedsommelig navlebeskuelse. Samtidig utspiller en av samlingens mest minneverdige scener seg i et toalettavlukke i Amsterdam, der forfatteren, skyhøy på sopp, kjemper en episk kamp med å bytte fra regnvåte til nyinnkjøpte, tørre bukser.

I White Sands er forfatteren blitt eldre, og sex og dop er byttet ut med utflukter med kona til kunstinstallasjoner utenfor L.A., og daglige rutiner bestående av kaffe, fylte croissanter og tennis. I disse essayene tar kunst og refleksjoner rundt alle tings forgjengelighet større plass, og i det aller siste essayet, som typisk nok har fått tittelen Begynnelse, står livet selv på spill: Forfatteren har fått et lite slag og blir redd for å miste seg selv: « ... jeg elsket hjernen min (...) selv om en bedre, smartere hjerne hadde vært tilgjengelig for transplantasjon, ville jeg ikke ha byttet inn den forstyrrede jeg hadde mot noen annens.»

Vi er mange som elsker Dyers hjerne, og jeg håper den vil holde seg frisk og opplagt og akkurat passe forstyrret i lang, lang tid ennå.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bokanmeldelse