Kultur

Prince plate for plate gjennom nesten 40 år

Prince debuterte som 19-åring i 1978 og hvilte aldri siden.

OPT_sxb8c3bf_doc6pe5wg380cmi16kj8r3_doc6pe5xjvbnbp1dql0uzy-FtNgUbGwJ_.jpg Foto: LUCAS JACKSON

  • Asbjørn Bakke

Aftenpostens erfarne musikkanmelder Asbjørn Bakke gått gjennom alle platene til Prince, fra den første i 1978, til den aller siste fra 2016.

Han har gitt dem nye vurderinger, og mener legenden har levert plater til både seksere — og enere.

Her går han gjennom dem én etter én:

For You

**Karakter: 3

1978**

«Produced, arranged, composed and performed by Prince», står det på coveret. Det er nesten ufattelig at det ikke er et åttemannsband vi hører. Prince spiller tett og lekent med seg selv.

Tittellåten er en flerstemt a capella, som det er en gåte at en tenåring har smidd sammen helt alene.

Gitarspillet er imponerende modent og potent. Men dette er mer imponerende enn bergtagende. Unge Mr. Nelson har ikke funnet sitt eget uttrykk.

Han lager tidstypisk, sofistikert, svart følelses— og dansemusikk, og veksler mellom å være Smokey Robinson og Earth, Wind & Fire. Discofilt funky-stoff avløses av fløyelsoul i falsett. Helt til slutt viser han sin rocka side i gitargneldrende «I’m Yours». Men låtene klorer seg ikke fast i minnet.

Høydepunkter: «For You», «Soft and Wet», «Baby».

Folk danser i gatene og ikler seg lilla for å hedre det avdøde ikonet Prince. Les saken her:

Les også

Verden går i lilla

Prince

**Karakter: 4

1979**

Igjen gjør Prince absolutt alt selv. Med struttende «I Wanna Be Your Lover» får Warner Brothers betalt for tilliten. Låten når 11. plass på den amerikanske hitlista, noe som gjør at albumet selger bra (22. plass på albumlista).

Prince utleverer seg selv i overopphetede og funky «Sexy Dancer» og i nervepirrende intime «When We’re Dancing Close and Slow».

Låtene er sterkere denne gangen, og han synger dem som om han holder på å briste av innestengte følelser og kåthet. Han holder igjen instrumenteringen slik at musikken får rom.

En snerten funkgitar preger de kjappe låtene, men i drypp får han også vist seg fram som jazzpianist. I «Bambi», en klagesang over borkastet kjærlighet til en lesbisk kvinne, streifer han for første gang innom seksuelt mangfold.

Høydepunkter: «I Wanna Be Your Lover», «Sexy Dancer», «I Feel for You».

Les også

Erna Solberg: - Jeg mener Prince laget den beste musikken

Dirty Mind

**Karakter:6

1980**

Hva har skjedd med den følsomme unge mannen? Her er han et tvekjønnet sexdyr med så sprengende begjær at noen til og med mener at han hyller incest («Sister»): My sister never made love to anyone else but me/ She's the reason for my, uh, sexuality . Også den detaljerte, erotiske jomfru-utleveringen i «Head» er langt ute på kanten.

Prince er med ett en seksuell radikaler og en selvsikker og grensesprengende pornograf. Også musikalsk har han hatt en ekstrem utvikling siden sist.

Inspirert av new wave spiller han nå snappy og kjapp rock på sitt dampende og kompromissløse funk-vis.

Han visker ut skillet mellom svart og hvitt. Prince ligner ikke lenger noen andre. Han er egenrådig og provoserende. En opprører. Et bilde på innercoveret presenter bandet hans, men det er beregnet på scenen. I studio gjør Prince det bedre selv.

Høydepunkter: «Dirty Mind», «When You Were Mine», «Head», «Sister».

Les

Les også

Aftenpostens Asbjørn Bakkes hyllest til artisten: - Prince var genial, original og kontrollfrik

Controversy

**Karakter: 5

1981**

Et forstyrret og fragmentert album, ikke minst musikalsk. På frenetisk vis tar Prince snapshots av en kaotisk verden og kaster dem opp i lufta. Albumet har et ghettoblikk på den kalde krigen.

Tittellåten tar pulsen på en vond og forvirret tid, og han sliter selv også: Am I black or white, am I gay or straight? Prince synger om antikrist-hora («Annie Christian») som drepte John Lennon og nesten klarte å ta livet av president Reagan.

Prince ber samme Ronald mose russerne, og det er helt uvisst om han er sarkastisk eller faktisk mener det. For sikkerhets skyld hyler han på våpenkontroll også. Prince er frustert, sint og brunstig.

For kroppsluktene fra Dirty Mind henger fortsatt igjen. Budskapet synes å være at hvis alle lå med hverandre, ville ingen ha tid til å krige.

People call me rude, I wish we were all nude, I wish there was no black and white, I wish there were no rules ,messer han – og legger inn «Fader vår» i samme slengen. Kontroversielt? Jepp!

Høydepunkter: «Contorversy», «Sexuality», «Do Me, Baby», «Let’s Work».

Les også

«For om mannen var et geni i studio, var han en enda større magiker på scenen», skriver Aftenpostens musikkanmelder Robert Gjestad.

1999

**Karakter: 5

1982**

Prince viser at det er mulig å lage pulserende funk med synthesizere og trommemaskiner. Albumets nedstrippede rytmer ligger langt foran og peker framover mot 1990-tallets elektroniske klubbmusikk. Låtene er lange, ferdig mikset for DJ’er og oser av svett dansegulv. Tittellåtens «dans før bomben»-tema blir heller ikke mindre aktuelt med tiårene: Mommy, why does everybody have a bomb?

Albumet mangler likevel forgjengerens mørke skygger. 1999 er en forrykende, flink, fengende og freidig feiring av livsglede – oppsummert i forkortelsen «D.M.S.R.» som står for Dance, Music, Sex og Romance.

I den låten tillater han seg også å harselere med sitt nye publikum: All the white people clap your hands on the four now: one, two, three … Fortsatt slipper bandet bare til på coverbildet. Dette er hans store gjennombrudd i USA.

Høydepunkter: «1999», «Delirious», «Little Red Corvette», «Let’s Pretend We’re Married».

Les også:

Les også

Slik reagerer verden på dødsfallet til artisten Prince (57)

Purple Rain

**Karakter: 6

1984**

De store massene har oppdaget Prince, og Prince har oppdaget dem. Purple Rain er en herlig oppspilt og ikke så rent lite kokett hyllest til ungdommelig hunger etter sex, sensualitet, spenning og skyhøyt selvbilde. Baby I’m a star ,triumferer han – som om noen kunne ha et dugg av tvil.

Prince briljerer. Han spiller så blodet renner fra gitarstrengene og synger så han vrenger seg. Han flørter og forfører. Han triller ut ultrafengende poplåter kokt sammen av trommemaskin, skitten funk, uskyldsren soul og gitarhylende rock.

Som produsent er han nyskapende. «When Doves Cry» mangler for eksempel basslinje, et svært originalt trekk for en topphit. Den får følge til toppen i USA av «Let’s Go Crazy», ved siden av at to andre låter når topp 10, deriblant den feberhete tittellåten, som er et sentimentalt mesterstykke. Denne gangen slipper han også til bandet sitt, som har fått navnet The Revolution, på enkelte låter.

Gitarist Wendy Melvoin og keyboardist Lisa Coleman er sentrale medlemmer. Filmen er melodramatisk og selvbiografisk b-vare, men albumet er udødelig. Med tiden selger det over 20 millioner eksemplarer.

Høydepunkter: «Let’s Go Crazy», «Take Me With U», «When Doves Cry», «Purple Rain».

VG-lista: 4. plass, 16 uker.

Les også:

Les også

De sprengte raseskillet i amerikansk musikk. Nå er alle tre borte.

Around the World in a Day

**Karakter: 4

1985**

Det første hintet om at egenrådigheten hans skal bli plateselskapets mareritt. Around the World in a Day er noe så umulig som et psykedelisk freakshow for kristenkonservative USA-patrioter og kommer ut mens godtfolk fortsatt har mer enn nok med Purple Rain .

Den liflige funkpopen er borte. Prince sitter på skyene med beina i kors og synger forskrudde sanger om religion, politikk, dop og kjærlighet. Og hva er det han sier? Love is more important than sex. Prince? Det er eksentrisk og modig, men har flere låter som vil mer enn de får til. Uimotståelige «Raspberrey Beret» flytter 1960-tallets pop-psykedelia til 1980-tallet.

Høydepunkter: «Paisley Park», «Raspberry Beret», «Pop Life».

VG-lista: 10. plass, 5 uker.

Prince ble bare 57 år gammel.

Les også

Artisten og musikkikonet Prince funnet død i sitt eget hjem

Parade

**Karakter: 5

1986**

Filmen Under the Cherry Moon , der regissør Prince sprader rundt i svart/hvitt, er helt håpløs. Det er smått utrolig at en fyr som lager så bra musikk, samtidig lager en så grusom film.

Prince vender i flere låter tilbake til den erotiske funken, i en svært sparsommelig arrangert, videreutviklet og beinhard versjon. James Brown-inspirerte Kiss er utrolig sterk og gir oss en mer moden og følelsesmessig reflektert Prince: Women, not girls, rule my world .

Han dyrker videre den underlige musikken fra Around the World in a Day . Men denne gangen bobler disse snuttene av overskudd og står i herlig kontrast til konsise låter. Den skamløst sentimentale «Sometimes It Snows in April» burde skvulpet over, men Prince gjør den til noe gripende. Parade er en broket plate, men den blomstrer.

Høydepunkter: «Girls & Boys», «Kiss», «Anotherloverholenyohead», «Sometimes It Snows in April».

VG-lista: 10. plass, 7 uker.

Her får du se bildene fra artistens liv.

Les også

Princes liv i bilder

Sign 'O' the Times

**Karakter: 6

1987**

I året som er gått, har energibomben Prince vært på stor verdensturné. I tillegg har han skrevet rundt tretti låter for blant andre Kenny Rogers, Jill Jones, Taja Sevelle, Madhouse og Sheena Easton.

At han også har rukket å lage et av platehistoriens mest overveldende album, det doble Sign 'O' the Times , sier alt om Prince Rogers Nelsons kapasitet. Dette er et geni i kreativ gledesrus. Albumet er som en trykkoker av ideer.

Tittellåten er en apokalyptisk tilstandsrapport fra 1980-tallets USA – som du kan danse til! Han slynger ut killerpop, skrudd funk, surrealistisk jazz, smektende soul og religiøse hymner. Ingen andre samtidige stjerner er så sjangersprengende, utfordrende og framtidsrettet.

Han er sevjefylt ungfole, bekymret samfunnskommentator og religiøs grubler. Han tuller, og han er dødsens seriøs. Han er innsmigrende og blottstillende. Han er Marvin Gaye, George Clinton, Frank Zappa, John Lennon og James Brown på en gang. Og han er briljant!

Høydepunkter: «Sign 'O' the Times», «The Ballad of Dorothy Parker», «U Got the Look», «If I Was Your Girlfrield», «The Cross».

VG-lista: 3. plass, 11 uker.

Lovesexy

**Karakter: 4

1988**

Sex er Princes narkotikum, og her fråtser han. Balladen «When 2 R in Love» er ren softporno. Men innimellom slår noe som ligner katolsk skyldfølelse ut i åndelig søken. Dessuten tar han en pause fra kjønnsligheten lenge nok til å kreve en ny samfunnsordning i «Dance On» – og det til kompleks og rå funk.

«Alphabet St.» er skrudd Prince-pop på sitt beste, dødsens fengende, men likevel helt annerledes enn noe annet på hitlistene. Prince virker oppsatt på å vri og vrenge på hver takt og tone på Lovesexy. Han lager skrudd funk og unngår alle produksjonskonvensjoner. Det er imponerende, suggerende, men også anstrengende. Noen ganger blir han en musikalsk masekråke.

Høydepunkter: «Alphabet St.», «Glam Slam», «Anna Stesia», «I Wish U Heaven».

VG-lista: 2. plass, 17 uker.

Batman

**Karakter: 2

1989**

Lydcollagen «Batdance» blir en usannsynlig megahit. Prince er på tur i Gotham City og veksler mellom å være Bruce Wayne/Batman, skurken Jokeren og heltinnen Vicki Vale. Dermed får han god anledning til å briljere med stemmen. Men med sine markante funkrytmer er dette først og fremst ment å være en plate for dansegulvet.

The Revolution er en saga blott og igjen spiller han alt selv. Han er mindre kompleks i rytmene enn på de siste albumene og en låt som «Partyman» er frydefull dansemoro. Men det meste er tomgangspreget rutinejobbing.

Klineballaden «The Arms of Orion» med Sheena Easton er for klissete. Lite av musikken blir brukt i filmen med samme navn. Prince har også skrevet låtene til og produsert Mavis Staples-albumet Time Waits for No One , som slippes samtidig. Pauser er for feiginger, men det hadde kanskje ikke vært så dumt likevel?

Høydepunkter: «Partyman», «Batdance».

VG-lista: 2. plass, 12 uker.

Graffiti Bridge

**Karakter: 4

1990**

Igjen har han laget film selv. En slags Purple Rain II , som stuper rett inn i forglemmelsen. Albumet står sterkere. Prince er leken igjen, og han har med seg lekekamerater: Tevin Campbell, The Time, George Clinton og Mavis Staples.

Men det meste synger og spiller han selv, selvsagt. Det er et pulserende album, men der Batman ble endimensjonalt er Graffiti Bridge frodig. Innimellom funkangrepene får vi myke ballader, rock’n’roll, blues og til og med en vals.

Likevel er det ikke fornyeren Prince som vrikker seg gjennom Graffiti Bridge . Men som han synger: There’s joy in repetition .Albumet er noe ubestemmelig og sjelden dyptpløyende. Det er bare god Prince-moro.

Høydepunkter: New Power Generation», «The Question of U», «Thieves in the Temple», «Melody Cool».

VG-lista: 2. plass, 6 uker.

Diamonds and Pearls

**Karakter: 4

1991**

På få Prince-album er spranget mellom gull og gråstein større. De beste låtene her er mesterlige: kåte og glade «Cream», kåte og skitne «Get Off», kåte og sjelfulle «Money Don’t Matter 2 Night» og kåte og kjærlige «Diamonds and Pearls». Men vi må også igjennom kvasietnisk mas i «Thunder», stillestående funk i «Daddy Pop» og platt rap i «Jughead».

I tillegg får vi slentrende jazz og lett reggae. Det nye bandet hans, The New Power Generation, gir et mer organisk funkpreg. De kjølige rytmene fra Batman er helt borte.

Høydepunkter: «Cream», «Get Off», «Money Don’t Matter 2 Night», «Diamonds and Pearls».

VG-lista: 5. plass, 9 uker.

(Love Symbol)

**Karakter: 5

1992**

Tittelen som ikke kan uttales, blir snart det offisielle navnet hans. Men enn så lenge synger han «My Name Is Prince», som åpner albumet rått og konsist. Sleske og hyperkule «Sexy M.F.» tar opp hansken. For alle andre enn Prince ville denne låten vært pinlig og parodisk.

Disse to låtene setter en standard som er umulig å følge opp, men Prince er løsere og galere enn på lenge.

Igjen skrur han rytmene på sitt avsindige vis og synger flerstemt med seg selv. Han er grunnleggende funky, men danser også gjennom jazz, hip hop, reggae og de obligatoriske balladene. Albumet er kokett og morsomt.

Høydepunkter: «My Name Is Prince», «Sexy M.F. », «I Wanna Melt With You», «7».

VG-lista: 10. plass, 3 uker.

Come

**Karakter: 2

1994**

Utgitt under navnet Prince 1958–1993, for å markere at navnet nå er symbolet, som uttales The Artist Formerly Known As Prince. Med det virker han mer latterlig selvhøytidelig enn eksentrisk. Han er i krig med sitt eget plateselskap, og Come blir utgitt for å oppfylle kontrakten.

Prince er i ferd med å trette ut sitt publikum med sære påfunn.

Amerikanerne er blitt lunkne, men britene sender Come til topps. Dette er moderne erkeamerikansk rhythm & blues. Men uten de smarte popgrepene som gjorde Prince til en hitmaker. Som tittelen antyder handler dette om sex. Prince legger ut sine klitorisfantasier. _ synge er hans tunges nest viktigste funksjon, skal vi tro tekstene. Mangler bra låter.

Høydepunkter: «Come», «Letitgo».

VG-lista: 7. plass, 4 uker.

Black Album

**Karakter: 3

1994**

Black Album var opprinnelig klar til utgivelse rett før jul i 1987, men noen dager før fikk Prince hetta. Han synes albumet var for svartsynt og gikk i stedet tilbake i studio og laget det lysere Lovesexy . Bare sukkersøte «When 2 Are in Love» ble med over. Sju år senere blir albumet utgitt, og det er vanskelig å høre hva som skremte Prince – bortsett fra fraværet av minneverdige sanger.

Dette minner mer om Batman enn om Dirty Mind : spartansk og elektronisk fundamentert funk, som dessverre ikke er tøff nok i rytmene til å kunne kalles kompromissløs. Men det er selvsagt skråsikkert spilt. Håpløse «Dead on It» er en bekreftelse på at Prince ikke får taket på hiphop. Albumet er bare i salg i to måneder.

Høydepunkter: «Rockhard in a Funky Place», «When 2 Are in Love».

The Gold Experience

**Karakter: 4

1995**

This is your captain with no name speaking ,melder han i åpningslåten «P Control», en overstadig grisevise og hans eneste frydefulle rap. The Gold Experience er Prince i trassig storform. Han er på røverjakt i sin egen fortid, og det er lett å finne spor av både Controversy , 1999 og Purple Rain her.

Det fine er at det fungerer, og at Prince igjen skriver låter vi vil høre. Med den hjertesmeltende balladen «The Most Beautiful Girl in the World» toppet han all verdens lister året før, og her er den endelig på et album. Dette er en plate der Prince spiller uten musikalske hemninger. Av og til overspiller han inn i det absurde, men det gjøres med glede og stil.

Høydepunkter: «P Control», «The Most Beautiful Girl in the World», «Billy Jack Bitch», «I Hate U».

VG-lista: 12. plass, 3 uker.

Chaos and Disorder

**Karakter: 3

1996**

«Opprinnelig ment for privat bruk», står det bak på coveret. Og slik høres det ut også. Som uhøytidelig moro innspilt med senkede skuldre i godt lag. Han tar til og med en liten pause fra sex-fikseringen. Det er Princes mest rockete album med skurrende gitarriff og hylende soloer. I rock, therefore I am ,proklamerer han.

For første gang høres Prince upretensiøs ut. Innimellom slipper han poplåter med lette vinger og smeller til med en skitten funkoppvisning for dem som har begynt å tvile: «Dig U Better Dead». Albumet er utgitt for å oppfylle kontrakten med Warner Brothers, og mange tar det ikke helt på alvor. De perfekte Prince-låtene mangler, men det er morsomt likevel.

Høydepunkter: «Dinner With Delores», «I Rock, Therefore I Am», «Dig U Better Dead», «Had U».

VG-lista: 15. plass, 4 uker.

Emancipation

**Karakter: 3

1996**

Prince (vi kaller ham fortsatt det) er endelig fri til å gjøre som han vil. Dermed blir det et tre timers trippelalbum med 36 låter, og det bare fem måneder etter det forrige. Det er selvsagt altfor mye og et kommersielt selvmord. Selv om albumet mangler fokus, er det noen sterke låter her. Prince viser sin musikalske bredde uten å gjøre noe nytt, bortsett fra houseflippen «The Human Body».

Han er tydelig inspirert av sofistikert soul fra 1970-tallet. For første gang spiller han andres låter, og han gjør ingen skam på The Stylistics «Betcha by Golly Wow!», Joan Osbornes «One of Us» eller Delfonics «La, La, La, Means I Love U». Han har malt slave på kinnet og gjør seg selv til martyr i kampen mot platebransjen.

Høydepunkter: «In This Bed I Scream», «Sex in the Summer», «The Holy River», «Slave».

VG-lista: 27. plass, 1 uke.

Rave Un2 the Joy Fantastic

**Karakter: 2

1999**

De siste tre årene har Prince bare gjort det vanskeligere for seg. Han har gitt ut en boks med fire CD-er med outtakes og nye låter ( Crystal Ball ), et album sammen med Chaka Khan og Larry Graham under navnet The New Power Generation og nok en samling med gammelt restavfall ( The Vault … Old Friends for Sale ).

Artisten som tidligere var kjent som Prince er nå i 40-Ârene og befinner seg i skyggenes dal. Den en gang så suverene mester er blitt uhipp. Det er ikke et godt tegn at han får hjelp av Public Enemys Chuck D, No Doubts Gwen Stefani (på platens versting, «So Far, So Pleased») og Sheryl Crow. Han som en gang fikset absolutt alt alene. Disse låtene er utadvendte, ukompliserte og uinteressante.

Høydepunkter: «The Greatest Romance Ever Sold», «Baby Knows».

VG-lista: 37. plass, 1 uke.

The Rainbow Children

**Karakter: 3

2001**

For første gang siden 1993 kaller han seg Prince. Han selger musikk gjennom nettsiden sin, er fersk som Jehovas Vitne, gira på jazz og svært opptatt av rasisme. Dette er et tåkete og gjennomreligiøst konseptalbum der Prince igjen viser hvilken eniment musiker han er og hvor lekende lett han svinger fra jazz til soul, fra psykedelia til funk, fra hard rock til pop – ofte innenfor samme låt.

Samtidig bruker han et utall stemmer og en elektronisk basstemme er direkte enerverende. Bare en gal mann kan lage en plate som dette. Derfor er den også mer fascinerende enn lyttbar. Prince har sluttet å selge, så knapt noen hører den uansett.

Høydepunkter: «The Work, Pt. 1», «1+1+1 Is 3».

N.E.W.S.

**Karakter: 1

2003**

Instrumentalt jazzalbum med fire komposisjoner med titler etter himmelretningene. På 1980-tallet ventilerte Prince jazzinteressen sin gjennom gruppa Madhouse. Og Eric Leeds derfra deltar her, sammen med Renato Neto, Rhonda Smith og John Blackwell. Sammen bedriver de jazzrocka fusionfunk-dilettanteri. Bra spilt selvfølgelig, men både sjel— og poengløst.

Høydepunkter: Ingen.

Musicology

**Karakter: 4

2004**

I 2002 gir han ut sitt første livealbum, One Nite Alone … Live! uten at mange registrerer det. Noe som ikke er så rart, siden han bare selger det fra nettbuttikken sin. Men i 2004 har Prince igjen kontrakt med et stort plateselskap (Sony).

Og han er i godt slag, noe platekjøperne oppdager. Albumet når tredjeplass både i USA og Storbritannia og er hans største suksess i Europa på 13 år.

Tittellåten er en forrykende James Brown-oppvisning, spilt av Prince alene. Låten er alene nok til å knuse alle påstander om at Prince ikke lenger funker. Han holder trøkket oppe igjennom moderne r&b, smukke «sukk og stønn»-ballader og gitarskrudde låter. Innimellom plasker han ut i selvopptatt vrøvl, men Prince er omsider musikalsk friskmeldt.

Høydepunkter: «Musicology», «A Million Ways», «Life O’ the Party», «Call My Name».

VG-lista: 2. plass, 9 uker.

3121

**Karakter: 4

2006**

3121 er ikke nyskapende, men en snacksent produsert Prince-godtepose med noen sure padder innimellom. Tittellåten er Gale-Prince på sitt beste, skrudd og fascinerende. Pop-Prince får utløp i sleske «Lolita», mens Romanse-Prince innynder seg i «Te Amo Carazón». Kåte-Prince åler seg gjennom «Black Sweat». Rappe-Prince dukker dessverre opp i «Incense and Candles», mens «Love» er så Erke-Prince at den er umulig  huske.

Soul-Prince er sexhet i «Satisfied» og Gitar-Prince får fritt spillerom i «Fury». Kristen-Prince står fram i småsnertne «The Word». R&B-Prince blir monoton i «Beautiful, Loved and Blessed». Ballade-Prince er Purple Rain -desperat i «The Dance», før James Brown-Prince inviterer til latinsk funkfest helt til slutt.

Høydepunkter: «3121», «Lolita», «Black Sweat», «Fury».

VG-lista: 5. plass, 7 uker.

Planet Earth **Karakter: 4

2007**

Prince erter på seg platebransjen ved å dele ut dette albumet gratis til kjøpere av avisen Daily Mail og droppe annen utgivelsen i Storbritannia. Han klår ordentlig på gitaren igjen og får den til å juble av lykke. I love you, baby, but not like I love my guitar , geiper han i «Guitar», som bygger på riffet fra U2s «I will Follow" — uten at det gjør den mindre heftig. I den brusende tittelballaden lar han instrumentet skrike mot himmelen slik han gjorde i «Purple Rain»-tiden. Et par soul- og jazzballader er øyeblikkslekre, men smaker like lenge som den forrige halvliteren din. «The One U Wanna C» er derimot ukomplisert og spretten Prince-pop. Wendy, Lisa og Sheila E er med på festen, og selv om det ikke er helt som i gamle dager, er det ingen som får lapskausen av sex, Gud og miljøvern til å smake bedre enn Prince. Høydepunkter: «Planet Earth», «Guitar», «The One U Wanna C», «All the Midnights in the World». VG-lista : 9. plass, 4 uker.

Lotusflow3r/MPLSound **Karakter: 3

2009**

To Prince-album, Lotusflow3r og MPLSound utgis i USA som trippel-CD sammen med Elixer , debutalbumet til Prince-protégé Bria Valente. Det siste ser vi bort fra her. I USA går pakka rett inn på 2. plass. Resten av verden må laste albumet ned fra hjemmesiden til Prince.

Lotusflow3r er det gitarsluggeren som bruser med fjærene. Han gir et tydelig hint da 1960-tallsklassikeren «Wild Thing» brøyter inn midtveis i «Crimson & Clover» som tredje låt, og røffe, tunge og drivende «Dreamer» lenger ut gjør det helt klart: Jimi Hendrix er fortsatt det store forbildet.

Prince klorer ut piggtrådriff og briljerer med jazztoner. Men han hadde ikke vært Prince om han ikke også hadde laget en snerten poplåt ( «$» ) og blodfunk («Feel Good, Feel Better, Feel Wonderful»). Et frodig album som også har sine blødmepartier. MPLSound er en nostalgitripp tilbake til hjembyen Minneapolis på 1980-tallet. Han har funnet igjen trommemaskinen han brukte på «When Doves Cry» og synthesizeren fra «1999».

Det er kjapt og sexy, men for monotont, selv om gammel storhet slår igjennom innimellom. Et par sirupsballader trekker også ned.

Høydepunkter: «Crimson & Clover», «Dreamer» «Chocolate Box».

20Ten **Karakter: 3

2010**

Distribuert med aviser og magasiner i Storbritannia, Irland, Belgia, Frankrike og Tyskland. Piratdeling via nettet har gjort resten av jobben. Bare i Storbritannia økte salget av Daily Mirror og Daily Record med nær 400.000 eksemplarer 10. juli 2010 da 20Ten lå med som CD. Albumet oser Prince fra første trommeslag på «Compassion».

Selvsagt er dette urfunky, selvsagt synger han høyt og lavt, selvsagt er gitarspillet frekt, og selvsagt har han et band som gjør akkurat som han vil. Men selv om det er sedvanlig kult mens det står på, er det ikke nok som henger igjen etterpå. Tekstlig er han i 2010, musikalsk skjeler han igjen mye til 1980-tallet. 20Ten er Prince som gjør det Prince har gjort enda bedre før.

Høydepunkter: «Compassion», «Act of God».

Plectrumelectrum **Karakter: 4

2014**

Don't worry about what the crowd does, just be good at what you love , synger Prince med et lurt smil. Og det er nettopp det han tillater seg her: Å slippe gitaren han elsker løs. Hele albumet er et slags nikk til funky, svarte gitarhelter som Ernie Isley og Eddie Hazel, og det er hørbart at Prince storkoser seg med strengeleken. I ryggen har han et effektivt, lite band: Gitarist Donna Grantis fra Canada, bassist Ida Kristine Nielsen fra Danmark (som introduserer albumet på dansk) og trommeslager Hannah Welton fra USA.

De kaller seg 3rdeyegirl og synger også gjerne med. Her er 1970-talls-inspirert huggende riff og øs, pur poprock med høyfrekvente gitarsolo og noe som ligner oppstemt punkpop. «FunkNRoll» er kanskje ingen stor komposisjon, men er likevel en eneste forrykende funkfest. Men Prince og jentene maserer også soulmusklene, for eksempel i åpningslåten «Wow». Albumet er løst og lystig, men ikke alle låtene har stålkanter.

Høydepunkter: «Wow», «AnotherLove», «Fixurlifeup», «FunkNRoll».

Art Official Age **Karakter: 5

2014**

Prince er 56 år, men på ingen måte ferdig med barnestrekene. Samme dag som Plectrumelectrum slippes kommer han også med en «motsatt» plate med ofte nedstrippet og elektronisk preget musikk for dansegulvet. Mens tvilling-platen slår ut både armene og håret og høres ut som en konsertutblåsning, er Art Official Age et stilig og svært smakfull resultat av skarp studiojobbing. Han er like funky som han andre ganger er smektende.

Prince snurrer soulhistorien rundt lillefingeren og tilfører den sine egne vrier og snedige påfunn, ikke minst vokalt. Det er ingen andre som kan høres så forpint ut som han gjør mot slutten av falsettballaden «Breakdown». Art Official Age er en hyllest til Princes helter, som The Stylistics, Sly Stone og Stevie Wonder, men han blunker også mer enn lurt til unge stjerner som har han selv som forbilde, som Daft Punk, D’Angelo og Usher.

Albumet oser av overskudd og viser at Prince fortsatt evner å peke fremover. Her lykkes han med det han prøvde å få til med MPLSound fem år tidligere.

Høydepunkter: «Art Official Cage», «Breakdown», «Breakfast Can Wait», «FunkNRoll».

HitNrun Phase One **Karakter: 3

2015**

Coveret er en tegneserie-versjon av Art Official Age og et par av låtene derfra gjøres i nye versjoner her. En single som har vært ute halvannet år, «Fallinlove2nite», er også gitt ny behandling. Prince har samme produsent og lekekamerat som da: Joshua A. M. Welton, som er ektemannen til trommeslageren i 3rdeyegirl.

Wilson tar seg av keyboards og programmering, mens Prince leker på strengene. Sammen skaper de en slags musikalsk rotekasse med eletronisk funk, bløtkokte ballader, gitarpop og Prince-fremstøt som peker bakover mot hans enorme produksjon. Noen ganger er han kryptisk, andre ganger bare kjærlig. Prince er sjelden kjedelig, men han har hatt kraftigere melodisk gripetak enn han har her.

Høydepunkter: «Fallinlove2nite», «1000 x’s & O’s», «June».

HitNrun Phase Two **Karakter: 4

2016**

Tre måneder senere er Prince tilbake igjen, med hans fjerde album på et drøyt år og det som tragisk nok skal bli hans siste. Dette er en varmere og frodigere musikk enn det han serverte på Phase One . Han bruker blåsere og byr på liflig jazzfunk. Dette er at album som smiler. Prince synger like bra, inderlig og fyrig som han gjorde på 1980-tallet. Det virker ikke som det koster han noe å gå opp i de store falsetthøyder.

Han er fortsatt leken og utfordrende. Åpningslåten «Baltimore» er en samtidskommentar til opptøyene i byen med samme navn, men for det meste er dette festmusikk full av musikalske og noen tekstlige referanser til egen fortid. Selv om Prince nå er død ligger det igjen en enorm mengde uutgitte innspillinger etter ham. Dette blir neppe hans siste album.

Høydepunkter: «Look At Me, Look At U», «Black Muse», «Stare»

  1. Les også

    Erna Solberg: - Jeg mener han laget den beste musikken

  2. Les også

    «Prince var den komplette musikeren»

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Memoarer som gjør savnet av Prince enda større

  2. KULTUR

    Paul McCartneys gull og gråstein gjennom 50 år

  3. KULTUR

    Prince fra 1983: Rått opptak av et geni i arbeid

  4. KULTUR

    Backingbandet til Norge: – Prince var snill, morsom – og en tyrann

  5. KULTUR

    Cohens plater fra 6 til 1

  6. KULTUR

    Nytt Janelle Monáe-album: Vennen og mentoren Prince ville vært stolt