Kultur

Lana Del Rey lager musikk som er skreddersydd for kule filmer

Musikken låter lekkert, stilsikkert, og fengende, men også som noe vi har hørt før.

<i>Ultraviolence</i> viser at Lana Del Rey har skviset maksimalt ut av merkevaren hun har skapt, og selv om det er lite utfordrende for en artistkarrière i lengden, bør hun holde seg til oppskriften.
  • Cecilie Asker
    Cecilie Asker
    Avdelingsleder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Artist: Lana Del Rey

Album: Ultraviolence

Karakter: 4

Der arroganse var varemerket for mange av britpopens største stjerner, er likegyldighet varemerket for noen av dagens mest populære popstjerner.

Lana Del Rey er en god representant for denne gruppen.

Etter å ha fått sitt store gjennombrudd med albumet Born to die i 2012, skulle man tro at hun ville smi mens jernet var varmt.

Men istedenfor å pumpe ut nye hitlåter og turnere heftig, har hun brukt tiden på å lage et lydspor til en film, en lunken mottatt EP, en kortfilm, samt snakke om hvorvidt hun skal runde av karrièren som popartist.

Les også

Festivalsommerens topper

Kalkulert eller sjenert

Det er vanskelig å si om Lana Del Reys likegyldighet er en del av en kalkulert markedsføringsplan, eller om hun bare er en skjør og sjenert skapning.

Uansett gjennomsyrer det så mye av hennes artistvirksomhet, fra stemme til fremtoning, at det har blitt en del av hennes merkevare.

Som kjent har hun klart å omsette dette til hard popvaluta i form av eksotisk og sensuell kjølighet.

Det har hun tatt med seg inn i sitt tredje album.

Med noen få unntak er faktisk den nye platen så lik den forrige, at de strengt tatt kunne ha utgjort et dobbeltalbum.

Popkulturelle referanser

Oppskriften er glassklar: Med drømmende melodilinjer og en vakker, men distansert vokal leverer Lana Del Rey låter som alle har til felles at de er som skreddersydd for det store kinolerretet.

Som vanlig oser det av nostalgi og popkulturelle referanser, noen steder tydeligere enn andre.

Som på en av albumets høydepunkter, «Shades of cool», som gir tydelige slengkyss til både «You only live twice» med Nancy Sinatra og «Diamonds are forever» med Shirley Bassey.

Ikke noe budskap

Selv om Lana Del Rey har et unikt uttrykk virker hun ikke å ha noen sterke meninger eller budskap, utover å være et populærkulturelt ikon.

Dette skiller seg veldig fra Billboard-konkurrentene, Miley Cyrus, Lady Gaga, Rihanna og Katy Perry.

Riktignok kan en platetittel som Ultraviolence og tekstlinjer som «he hit me and it felt like a kiss», høres ut som et forsøk på å provosere.

Men førstnevnte er hentet fra kultromanen og filmen A clockwork orange , og det andre er en låttittel fra Phil Spectors første hitband, The Crystals.

Liten påvirkning

Dan Auerbach fra The Black Keys er hentet inn som produsent, for å gi Lanas drømmende pop et rufsete og organisk lydbilde.

Men virkningen er ikke helt som tiltenkt. Den høye graden av nostalgieffekt gjør at musikken hennes allerede låter organisk og hennes unike uttrykk gir lite spillerom for Auerbachs kreativitet.

Unntaket er «Westcoast» hvor romantiske strykere og drømmende melodilinjer har byttet ut med rå rytmer og attitude.

Trolig ville det vært mer nyttig å hente inn noen som kunne komme opp med noen fengende poprefrenger å hekte de behagelige, men svevende låtene på.