Kultur

Den egentlige elskeren var ordet

Det franske, litterære gravalvorets ukronede dronning, Marguerite Duras, ville ha fylt 100 år i april. Men hun trenger ingen jubileer for å være aktuell. Hun har nemlig en enestående evne til stadig å lokke til seg nyere lesere.

18 år etter sin død er Duras i dag mer lest enn noensinne og fremstår som en av etterkrigstidens mest betydningsfulle forfattere. PLATIAU

  • Gabi Gleichmann

De fleste bilder av Marguerite Duras avdekker en spesiell type arroganse, en kulde og hardhet i forening med en utpreget sensibilitet. Disse trekkene ved hennes karakter er kjent. Men også Duras' fortellinger og teaterstykker viser hennes forkjærlighet for det kalde, harde, brutale, ubarmhjertige og voldsomme, som hennes direkte og på samme tid musikalske språk spinner rundt.

afp000705697-i7Q3lPV5cJ.jpg

Allerede før hun debuterte på 1940-tallet, tok hun forfatternavnet Duras – det franske ordet dur betyr nettopp hard. Hennes egentlige etternavn var Donnadieu, som hun oppfattet som vekt og misvisende. Det betyr Guds gave. En slik gave ville hun hverken være som person eller forfatter. Som ung beskrev hun seg selv i Notater fra krigen som stolt og alene, illusjonsløs og uten den minste bekymring for hva andre måtte mene om henne.

Hun hadde aversjon mot forfattere som forskjønner og fikser på detaljer, som kokett blunker til sine lesere og streber etter å bli sett i et positivt lys. Hun så det som sin livsoppgave å skjære igjennom alt og var nesten besatt av trangen til å være brutalt oppriktig.

Denne livsfølelsen forvandlet hun til en litterær stil. Selvutleverende og skånselsløst skapte hun litteratur av alt i sitt eget liv, hvor ulidelig, skandaløst, smertefullt og forsmedelig det enn var.

Troskap

Forfatterrollen hun ikledde seg, var ekstrem, der skrivingen tok fullstendig over forfatterens tilværelse og nærmest utraderte privatlivet hennes. For ingenting var viktigere for Duras enn absolutt troskap mot sannheten – den egne subjektive sannheten – og troskap mot henne selv.

Hun anså at barndommen og krigen – to stadig tilbakevendende temaer i hennes forfatterskap og som ofte flettes sammen – betyr å være i en annens vold, en underkastelse under vilkår som blir diktert av andre. Siden hun ikke var i stand til å påvirke og styre de vilkårene, gjorde hun opprør mot dem livet igjennom.

Duras vokste opp i den franske kolonien Indokina, utenfor byen Saigon, der foreldrene hennes arbeidet som lærere. Etter farens tidlige død ble Marguerite og hennes to brødre forsørget av moren. Familien levde under harde økonomiske kår – særlig etter morens kjøp av et nærmest ubrukelig slott med beliggenhet på en myr, som lå under vann seks måneder i året. Det harde og fattige livet i barndommen spiller en betydningsfull rolle i Duras’ forfatterskap.

Morsportrett

afp000705698-T3ZtXdbMXp.jpg

Uten å spare på detaljene beskriver Duras hvordan kineseren trenger inn i henne, hardt og voldsomt, og etterpå skyller den unge kroppen hennes med vann. Kroppene deres ligner hverandre, tenåringsjentas og den spinkle mannens. De er som androgyne tvillingsjeler.I gjennombruddsromanen Demning mot Stillehavet (1950) beskriver hun hvordan moren bygget en mur av mangrovetrær for at ikke rismarkene skulle bli ødelagt av saltet fra havet. Men en dag veltet bølgene innover land og sopte med seg alt på sin vei.Romanen er et praktfullt og nesten pinefullt morsportrett, om en halvgal kvinne og hennes unge datter og sønn, som Duras ikke viser den minste medfølelse for. Med kjølig presisjon beskriver hun skrikene, slagsmålene og hat-kjærlighet-relasjonen i familien.

At datteren giftes bort til en rik mann, ser moren som eneste redning fra en ussel hverdag. Så kommer sønnen til en rik kinesisk kjøpmann inn i familien, og datteren blir forvandlet til en vare, en slags prostituert.

Tenåringen Marguerites kjærlighetsforhold til en kinesisk mann var en av de mest avgjørende hendelsene i hennes liv, og hun vender tilbake til det i flere av bøkene sine. Forbindelsen varte ikke lenge. Seksten år gammel dro hun til Frankrike for å studere og vendte aldri tilbake til Saigon.

I Paris traff hun poeten Robert Antelme. De giftet seg, og tre år senere nedkom hun med et dødfødt barn. Under krigen ble Antelme pågrepet og deportert til konsentrasjonsleiren Buchenwald. Duras gjorde ingen hemmelighet av at hun jobbet for Vichy-regimet, på en slags sensuravdeling, og koketterte for en Gestapo-mann. Samtidig var hun aktiv i motstandsbevegelsen, i François Mitterrands nære krets.

Ondt blod

I prosasamlingen Smerten beskriver Duras, kjølig og knivskarpt, hvordan mannen hennes kommer hjem etter krigen som et menneskevrak, han veier 38 kilo og må mates med skje. Samtidig som hun pleier ham, bestemmer hun seg for å skilles, for hun har innledet et forhold til en forlagsredaktør. Boken, som gir et inngående bilde av Paris-intelligentsiaen under krigen, skapte mye ondt blod.

Mange personer i samtiden følte seg uthengt, og president Mitterrand tok avstand fra Duras’ beskrivelse av hans rolle i motstandsbevegelsen.

afp000705713-hWDkMZw5VR.jpg

På 1950— og 60-tallet var Duras også aktiv i filmens verden, skrev filmmanus og regisserte. Mest berømt er Alain Resnais’ filmatisering av Hiroshima, min elskede . Men Duras selv var misfornøyd. Skuffet over hvordan ordene hennes ble overført til lerretet, bestemte hun seg for å begynne å regissere. Som filmskaper var hun grensesprengende. Filmene hennes kan ses som billedpoesi, der filmen illustrerer en tekst som fremføres av en fortellerstemme.Duras’ tunge alkoholisme og utsvevende liv gjorde henne til en kontroversiell skikkelse i hjemlandet. Hvis hun hadde vært mann, ville antagelig de negative reaksjonene vært mer dempede.

Men hun bidro selv – med sine ikke sjeldne ukloke utspill og måten å omtale seg selv i tredje person på – til at hun ofte ble gjort narr av og hånet i mediene.

Hennes vilje til å sette litteraturen høyest, på bekostning av livet og sannheten, oppfattet også mange som støtende. Hun ble kritisert for sin fortellerstil, der det ikke er historiens detaljer som er viktigst, men selve formen.

Stilideal

Noen kritikere mente at hun forgrep seg på høyfranskens stilideal og førte et uskjønt språk som grammatisk simpelthen var undermåls. Men disse kritikerne overså nettopp det som er storheten i Duras’ forfatterskap: Viljen til å underminere språket og bryte med dets konvensjoner, gi hverdagens mest forslitte fraser tilbake deres enkle mening.

Hennes egen stil og tiltaleform kan stort sett løfte hvilken som helst tekst og tilføre den et magisk skimmer, gjøre den durask .

afp000705696-dsEt2nuEzX.jpg

Mange tidligere ondskapsfulle kritikker av Duras’ forfatterskap ble gjort til skamme da hun utga Elskeren , som er en slags tvillingroman til Demning mot Stillehavet . Her beskriver hun sitt forhold til den rike kineseren, som hun møtte som en fattig 15-årig jente. De var vanvittig tiltrukket av hverandre. Forelskelsen visket ut rase og klasse. Deres erotiske forbindelse blir skildret som skjebnesvanger og lidenskapelig. Uten å spare på detaljene beskriver Duras hvordan kineseren trenger inn i henne, hardt og voldsomt, og etterpå skyller den unge kroppen hennes med vann. Kroppene deres ligner hverandre, tenåringsjentas og den spinkle mannens. De er som androgyne tvillingsjeler.

Elskeren er ikke bare en roman om et hett og umulig kjærlighetsforhold i den koloniale verden. Den handler like mye om strevet med å skrive.

På slutten av den selvbiografiske romanen skriver Duras at den kinesiske mannen, etter flere tiår, ringte henne en kveld i Paris. Fåmælt og blygt fortalte han at han aldri hadde sluttet å elske henne, at han ville elske henne frem til sin død.

Men for Duras var ikke kineseren hennes livs store kjærlighet. Det var skrivingen. Skrivingen var alltid det viktigste, den egentlige elskeren – ikke bare i denne romanen, men i alle bøkene hennes.

Lyden fra havet

Elskeren ble belønnet med Goncourt-prisen, Frankrikes fremste litterære utmerkelse, og ble en internasjonal bestselger. Bare i hjemlandet er den solgt i mer enn 2,5 millioner eksemplarer. Boken ble Duras’ rettmessige revansj over kritikerne.

Atten år etter sin død er Duras i dag mer lest enn noensinne og fremstår som en av etterkrigstidens mest betydningsfulle forfattere. Hun har etterlatt seg et omfattende verk, der mye går i sirkel, temaer og personer kommer igjen, varieres og modifiseres. Det er et egensindig og rikt univers der alt henger sammen, og samtidig er det like motsetningsfullt som livet selv.

I bakgrunnen, under overflaten i verkene hennes, kan man hele tiden fornemme lyden fra havet, bruset, dets destruktive kraft som bryter ned alle festningsverk. Dette fordi Duras’ egen puls var som havets.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Marguerite Duras skriver godt om nysgjerrighetens forbindelse med de store spørsmål.

  2. KULTUR

    Vår anmelder: «I Dahls bevegende roman er det bare døden som kan reparere ødelagt kjærlighet.»

  3. KULTUR

    Agnes Henningsen var en pioner i erotikk og litteratur. Hun bør få en renessanse. Les Ingunn Økland

  4. KULTUR

    – Det uventede kan skje når som helst. Det lærte vi 9. april 1940

  5. KULTUR

    Disse bøkene skal du lese i sommer

  6. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter