Biografien om Nini Stoltenberg er en minnebok for den nærmeste kretsen

Lars Lillo-Stenberg kommer ikke med mye nytt i denne biografien om Nini Stoltenberg.

• Lars Lillo-Stenberg:
• Nini
• Gyldendal

«Jeg vil bare at Nini som person og menneske skal fortelles om i en bok.»

Det er umulig ikke å bli berørt av Thorvald Stoltenberg slik han skildres i den nye biografien om datteren Nini. Det er Stoltenberg selv som gir oppdraget til Lars Lillo-Stenberg. Han leser utkast underveis, tipser biografen om kilder og sørger for å motivere Lillo-Stenberg når det butter imot. Samtidig er Stoltenberg profesjonell nok til å forsikre biografen om at han har full frihet til å skildre Nini på godt og vondt.

Slipper leseren inn i arbeidet

Lars Lillo-Stenberg på sin side ønsker åpenbart å skrive en selvstendig bok. Han gjør flere metodiske valg som skal sikre uavhengigheten. Mest iøynefallende er den subjektive, hverdagslige stilen.

Denne biografen slipper leseren helt inn i skriveprosessen og rapporterer fortløpende om vurderinger han tar. Han gir klar beskjed når han føler seg som en amatør i faget, og understreker at han aldri før har skrevet en eneste bok, selv om mange tror det. Han har heller ingen erfaring som journalist, og det blir mange rare - og morsomme - situasjoner når han skal håndtere opptaksutstyr og nettverket av kilder.

Barnslig nok har hvert kapittel en dagbokaktig datering («Skrevet 2. juni 2015», «Skrevet i september 2016»). Biografen Lillo-Stenberg ligner også på låtskriveren når han gir kapitlene overskrifter av typen «Jeg har somlet litt», «Kan jeg stoppe her?», «Mer fra samtale nummer to med Thorvald».

Skaper lyse, mørke og lune stemninger

Den slentrende stilen er sjarmerende, selv om det blir litt for mye rør og praktikaliteter for bokens beste. Forfatterens sterkeste bidrag, og Ninis lysende høydepunkt, er skissen av hans eget vennskap med henne. Skissen er på 25 sider og gir et nydelig, nostalgisk bilde av en generasjon og en vennegjeng i Oslo på 1970-tallet.

«Jeg følte meg moden på mange måter», skriver Lillo-Stenberg om tiden i åttendeklasse på Steinerskolen på Hovseter. Det er her han treffer Nini, som inviterer Lars og kompisene til familiens sommersted. «Der ble vi møtt av en åpenbaring jeg alltid kommer til å huske: cirka femten skjeve jenter med blanke smil (...) I tillegg til Steinerjentene hadde det dukket opp flere venninner av Nini, men hun hadde også rukket å ta med seg deler av Sandefjords cannabisfokuserte ungdommer (...) Fem minutter senere var Sam, Thorleif og jeg også skjeve. Jeg tenkte at dette var en fantastisk start på sommerferien».

Fordi han selv er hovedpersonen, og Nini kun en biperson, er det denne delen av boken Lillo-Stenberg har størst eierskap til. Her fører han ordet for egen regning, skaper lyse, mørke og lune stemninger, og får samtidig sagt noe vesentlig om Nini og det som skal bli hennes akilleshæl. Mens Lars selv dropper hasjen på et egnet tidspunkt, utvikler hun en dragning mot tvetydlige rusopplevelser: «Hun hadde litt lyst til å stå der og være redd. Og le».

På trygg presseetisk grunn

Stoltenbergs rusbruk er et gjennomgangsmotiv i boken. Ærlig nok deler Lillo-Stenberg sine betenkeligheter med dette. Skal han, som selv har kjempet for privatlivets fred i rettsvesenet, være den som bretter ut hennes privatliv?

Jeg verdsetter anfektelsene, men mener at forfatteren er på trygg etisk grunn. Nini Stoltenbergs personvern er godt ivaretatt. Hennes sårbarheter blir ikke vist frem i strid med hva hun valgte å gjøre selv. Hennes historie er velkjent fra både TV-intervjuer, artikler hun skrev og ikke minst selvbiografiene til faren og broren. Faktisk er dette en stor utfordring for denne boken: Hva nytt er det egentlig å fortelle om Nini Stoltenberg?

Veldig lite av offentlig interesse, skal det vise seg. Lars Lillo-Stenberg intervjuer venner og bekjente som langt på vei bekrefter hverandres versjoner. Bildet som tegnes av henne er konsistent, noe som gir boken et skjemmende antall repetisjoner. Alle ble trukket mot henne, ville være der hun var. Slik går refrenget. På detaljnivå er det nærmest uforståelig at en profesjonell musiker som Lillo-Stenberg finner det for godt - opptil flere ganger - å dvele ved det allerede mytologiserte danseopptrinnet med Bruce Springsteen.

Dessverre glipper også kildene som kunne skapt større bredde i portrettet, eksempelvis trekker han seg fra avtalen, en kjæreste Nini Stoltenberg hadde i 20-årene og som av flere andre intervjuobjekter pekes på som en destruktiv kraft i hennes liv.

Mangler et verk

Vanlige folk kan være godt biografisk materiale dersom leseren lærer og opplever noe nytt. Men det er utvilsomt mye enklere å skrive biografier om folk som har utrettet noe viktig. Da kan så vel oppvekstforhold som rusproblemer inngå i en analyse av noe som er større enn personen selv, ja, skjebnen kan bli en kjegle som kaster lys over verket.

I boken om Nini Stoltenberg blir det unektelig et problem at det mangler et slikt verk. Ole Paus er inne på det i biografiens mest kontrære intervju. Også han har bare godt å si om den tidligere TV-kollegaen. Men her møter vi en kilde med formuleringskraft og kritiske perspektiver som rokker ved hele bokprosjektet.

Nettopp fordi hun manglet et selvstendig verk, mener Paus det er trist at Nini Stoltenberg ble «Arbeiderpartiets narkotikapolitiske talsmann». Han argumenterer for at hun ble et riksanliggende på feil premisser. Stoltenberg endte som en «fortelling om maktens fortapte barn». Paus mer enn antyder at det er «makten» som griper inn og gir henne en posisjon, «og opphøyer det som egentlig er et forferdelig nederlag».

En raus familie

Det er harde ord, men et viktig korrektiv til den rådende oppfatning i denne boken, nemlig at Nini Stoltenberg var fornøyd med sin offentlige rolle. Lars Lillo-Stenberg innrømmer at han blir tvilrådig selv. For nå er jo han i en posisjon der han konsoliderer både nederlaget og hennes offentlige rolle.

Slike glimt i teksten gir en følelse av at manuset like gjerne kunne blitt skrinlagt. Men så er det Thorvald, da. Han står alltid i kulissene, ofte trer han frem som den egentlige hovedpersonen i fortellingen. Intervjuene med Thorvald Stoltenberg er fulle av liv og varme. Lillo-Stenberg kan fortelle fantastiske historier om sine besøk hos den rause familien på 1970-tallet.

Vil ikke skuffe

Uansett hvor mye Lillo-Stenberg forsøker å gjøre boken til sin egen, så gir Nini en følelse av at biografen utfører et bestillingsoppdrag. Med fare for å psykologisere, så er mitt inntrykk at biografen ikke vil skuffe en sørgende far.

Lars Lillo-Stenberg viser seg som et medmenneske, og hvem kan klandre ham for det? Noen av de sterkeste partiene i Nini er samtalene med den nærmeste familien. Det er jo for dem at Ninis skjebne fremdeles er en martrende gåte. Mot slutten av boken gjør Lillo-Stenberg også et nennsomt og opplysende intervju med sin egen narkomane søster.

Les også

Les intervjuet med Lars Lillo-Stenberg: – Var det noen som ville klare seg, så var det vel henne

For meg blir denne boken en påminnelse om hvor dramatisk det er å ha et barn eller søsken med rusproblemer, hvilken kvern av tanker som settes i sving. Alt må man gå igjennom, gang på gang, det er selvransakelser og endeløse forsøk på kontrafaktisk historiskriving. Hvorfor akkurat han eller hun?

Familien Stoltenberg har valgt en beundringsverdig åpenhet gjennom mange år. Desto mindre blir offentlighetens behov for en biografi.