I Erik Ulfsbys fjerde Peer Gynt på få år utspiller Peers liv seg i tilbakeblikk, ukronologisk og glimtvis, slik Grieg-fraser fra «Solveigs sang» eller «Åses død» dukker opp i brokker og svinner inn igjen i Mitja Vrhovnik Smrekars atmosfæriske lydbilder.

Det er som når en plutselig duft eller lyd eller et ukjent ansikt maner frem det glemte fra ingenting. Peer – i Toralv Maurstads mesterlig nedtonte skildring – er vendt hjem, fallert og bitter, og møter mot sin vilje gamle minner. De utfyller bildet av en egoist og fordrukken kujon, en som svikter når det gjelder, som misbruker alle sjanser livet har gitt ham. Han har vært seg selv nok.