Kultur

Den lange julerevyen

Julemiddag er en vemodig og sjarmerende lek med klisjeer. Ikke alle er like treffsikre.

En julemiddag varer i 100 år på Amfiscenen. Marte Garmann

  • Therese Bjørneboe

Teater

Julemiddag

Regi: Tyra Tønnessen

Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Nationaltheatret, Amfiscenen, première 15. november

Julemiddag av Tyra Tønnessen er inspirert av Thornton Wilders The Long Christmas Dinner . Men det første jeg tenkte på, var Babettes gjestebud. Thea Stabells soloforestilling, basert på Karen Blixens fortelling, har gått og gått.

Kvinnene får veer ved bordet, barn blir født og de gamle dør

Julemiddag er et bud på et julespill med tilsvarende bred appell, men også skråblikk på land og kultur.

Evigvarende middag

Å speile det store i det lille kan virke som en opplagt idé. Konseptet til Tyra Tønnessen er å fortelle om samfunnsutviklingen i Norge gjennom en hundreårsperiode, i form av en evigvarende julemiddag. Rommet og bordsettingen er den samme, generasjonene avløser hverandre, bokstavelig talt, ved at de ti medvirkende skuespillerne går ut og inn av rollene i de ulike slektsleddene. Kvinnene får veer ved bordet, barn blir født og de gamle dør.

Scenograf Dagny Drage Kleiva har skapt et digert, trekantet bord, som kan bringe tanken til et seil eller vinge. Det henspiller på Norge som sjøfartsnasjon og på at handlingen er lagt til Stavanger.

I første ledd møter vi Oscar Berge, som er hermetikkfabrikant og hovedkonkurrenten til Bjelland. I neste generasjonsledd går firmaet over styr, men en driftig svigersønn fra Møre redder i hvert fall patriservillaen for seg og sine, samt sin 40-årige svigerinne.

Spilt av Kamilla Grønli Hartvig er den gamle peppermøen Synnøve en husånd, som i aller siste julaftenscene sitter ved bordet alene. Som et nikk til Tsjekhovs Kirsebærhaven , men også samtiden, selv om et uventet besøk fører til at det ikke ender i sosial-kitsj.

Tyra Tønnessen har som sagt latt seg inspirere av Thornton Wilders The Long Christmas Dinner , som også har gitt stoff til en opera. Selv om jeg ikke har lest Wilders tekst, er det flere trekk som vitner om at Julemiddag står i gjeld til en formbevisst og dreven dramatiker. For eksempel friksjonene mellom det episke tidsperspektivet og et borgerlig stuedrama, som fører til at familiekonfliktene blir tilført et skråblikk. Den kan også føre tanken til noen av de tidlige stykkene til Arne Lygre.

Klisjeene

Teksten skal være basert på skuespillerimprovisasjoner og private historier, og det er kanskje derfor forestillingen lider av i overkant mange klisjéfylte situasjoner og ditto rollefigurer. Revyaktige illusjonsbrudd, som når voksne spiller barn, og andre stiliserende virkemidler er ikke like morsomme hver gang.

Men hovedproblemet ligger i at klisjeene, som forestillingen leker med, er så mye morsommere når vi nærmer oss vår egen tid. Selvfølgelig fordi de er mer gjenkjennelige, og derfor også gir større spillerom for skuespillerne. Nok en gang er det bare å konstatere at 70-tallsretro er en innertier.

Til tross for at forestillingen kunne vært noen hakk skarpere, dras den i land av et sjarmerende og opplagt ensemble. Og så er det noe med julen som tydeligvis egner seg til absurd og vemodig komikk.

  1. Les også

    Hermegåsa Anneke von der Lippe

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Anmeldelse

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Disse 11 teaterstykkene bør du få med deg i høst!

  2. KULTUR

    Gratulerer med dagen, Toralv!

  3. KULTUR

    Paul McCartneys gull og gråstein gjennom 50 år

  4. KULTUR

    Bob Dylan plate for plate gjennom 54 år

  5. A-MAGASINET

    Finnes det en oppskrift på gode sanger? Ine Hoem følger farens råd

  6. A-MAGASINET

    Toralv Maurstad (90): – Jeg vil absolutt ikke fremstå som en sånn jævla, forfinet kjekkas